2 Samuelsbok 3:34
Dine hender var frie, dine føtter var ikke lenket: Som man faller for onde mennesker, slik var din fall. Og folkets sorg over ham fortsatte.
Dine hender var frie, dine føtter var ikke lenket: Som man faller for onde mennesker, slik var din fall. Og folkets sorg over ham fortsatte.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ble ikke lagt i lenker. Som når en mann faller for ugjerningsmenn, slik falt du. Og alt folket gråt igjen over ham.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke lagt i bronsefjetter. Som når en faller for urettferdige menn, falt du! Da brast hele folket igjen i gråt over ham.
Hendene dine var ikke bundet, føttene dine ble ikke lagt i kobberlenker. Som en faller for ugjerningsmenn, falt du. Og hele folket fortsatte å gråte over ham.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine ble ikke satt i lenker. Du falt som en som faller for ugjerningsmenn.' Og alt folket gråt enda mer over ham.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke lagt i lenker. Som man faller for ugudelige menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, og føttene dine ikke lagt i lenker: som en mann faller for onde menn, så falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke lagt i lenker, du falt som man faller for urettferdige mennesker. Hele folket gråt over ham igjen.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke lagt i lenker. Som en faller for urettferdiges hånd, slik falt du. Og alt folket gråt enda mer over ham.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke i lenker; som en mann faller for onde menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
«Dine hender ble ikke bundet, og dine føtter ble heller ikke lagt i lenker; som en mann faller for de ugudelige, slik falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke i lenker; som en mann faller for onde menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke i lenker. Likevel falt du som en som faller for lovløse menn.' Og hele folket gråt enda mer over ham.
Your hands were not bound, your feet were not fettered. You fell as one falls before the wicked.' And all the people wept over him.
«Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke lagt i lenker. Som man faller for ugjerningsmenn, falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine Hænder vare ikke bundne, og dine Fødder ikke satte i Kobberbolte, du er falden, som man falder for uretfærdige Folk; da blev alt Folket ved at græde over ham.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: as a man falleth before wicked men, so fellest thou. And all the people wept again over him.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ikke lagt i lenker. Som en faller foran ugjerningsmenn, slik falt du.' Og folket gråt over ham igjen.
Your hands were not bound, nor your feet put into fetters. As a man falls before wicked men, so you fell. And all the people wept again over him.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: as a man falleth before wicked men, so fellest thou. And all the people wept again over him.
Hendene dine var ikke bundet, føttene dine var ikke satt i lenker. Som man faller for lovløse menn, slik falt du.» Og alt folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ble ikke lagt i lenker! Som en som faller for onde menns barn, har du falt!» Og hele folket gråt mer.
Dine hender var ikke bundet, og dine føtter ble ikke lagt i lenker. Som en mann faller for ugjerningsmenns barn, slik falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
Thy hands{H3027} were not bound,{H631} nor thy feet{H7272} put{H5066} into fetters:{H5178} As a man falleth{H5307} before{H6440} the children{H1121} of iniquity,{H5766} so didst thou fall.{H5307} And all the people{H5971} wept{H1058} again{H3254} over him.
Thy hands{H3027} were not bound{H631}{(H8803)}, nor thy feet{H7272} put{H5066}{(H8717)} into fetters{H5178}: as a man falleth{H5307}{(H8800)} before{H6440} wicked{H5766} men{H1121}, so fellest{H5307}{(H8804)} thou. And all the people{H5971} wept{H1058}{(H8800)} again{H3254}{(H8686)} over him.
Thy handes were not bounde, thy fete were not vexed with fetters, thou art fallen as a man falleth before wicked vnthriftes. Then all the people bewayled him yet more.
Thine handes were not bounde, nor thy feete tyed in fetters of brasse: but as a man falleth before wicked men, so diddest thou fall; all the people wept againe for him.
Thy handes were not bounde, nor thy feete brought into fetters of brasse: but as a man falleth before wicked children, so fellest thou. And all they that were of the people, wept yet more ouer him.
Thy hands [were] not bound, nor thy feet put into fetters: as a man falleth before wicked men, [so] fellest thou. And all the people wept again over him.
Your hands were not bound, nor your feet put into fetters: As a man falls before the children of iniquity, so did you fall. All the people wept again over him.
Thy hands not bound, And thy feet to fetters not brought nigh! As one falling before sons of evil -- Thou hast fallen!' and all the people add to weep over him.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: As a man falleth before the children of iniquity, so didst thou fall. And all the people wept again over him.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: As a man falleth before the children of iniquity, so didst thou fall. And all the people wept again over him.
Your hands were not bound, nor your feet put into fetters. As a man falls before the children of iniquity, so you fell." All the people wept again over him.
Your hands were not bound, and your feet were not put into irons. You fell the way one falls before criminals.”All the people wept over him again.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30 Så drepte Joab og hans bror Abisjai Abner fordi han hadde drept deres bror Asahel i kampen ved Gibeon.
31 David sa til Joab og alle som var med ham: Klæ dere i sorg og sørg over Abner. Og kong David gikk etter likbåren.
32 De la Abners kropp til hvile i Hebron, og kongen og alle folk gråt høyt ved Abners grav.
33 Kongen laget en sørgesang for Abner og sa: Skulle Abners død være som en død for en uskyldig?
36 Og hele folket la merke til det og var fornøyd; alt kongen gjorde, behaget folket.
37 Så det ble klart for Israel og hele folket den dagen at kongen ikke var ansvarlig for Abners død, Ners sønn.
38 Og kongen sa til sine tjenere: Ser dere ikke at en leder og en stor mann har falt i dag i Israel?
1 Da sønnen til Saul, Isjbosjet, fikk nyheten om at Abner var død i Hebron, ble hendene hans svake, og alle israelittene ble urolige.
14 Og David ropte til folket og til Abner, Ners sønn, og sa: Svarer du ikke, Abner? Da svarte Abner og sa: Hvem er det som roper til kongen?
15 Og David sa til Abner: Er du ikke en mann med mot? Finnes det noen som deg i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre kongen? For en av folket kom for å drepe kongen, din herre.
16 Det du har gjort, er ikke godt. Ved den levende Herren, dere fortjener døden, fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, Herrens salvede. Se nå, hvor er kongens spyd, og vannkrukken som var ved hodet hans?
36 Mens han snakket, kom kongens sønner med gråt og høye skrik, og kongen og alle hans tjenere gråt bitre tårer.
23 Da Joab og hans menn kom, fikk de høre at Abner, sønn av Ner, hadde vært hos kongen, som hadde latt ham gå i fred.
24 Så kom Joab til kongen og sa: Hva har du gjort? Da Abner kom til deg, hvorfor sendte du ham bort og lot ham dra?
25 Er det ikke klart for deg at Abner, sønn av Ner, kom for å lure deg og finne ut dine bevegelser og alt du gjør?
26 Og da Joab hadde gått ut fra David, sendte han menn etter Abner, og de nådde ham ved vannkilden i Sira og brakte ham tilbake; men David visste ingenting om det.
1 Joab fikk beskjed om at kongen gråt og sørget over Absalom.
2 Og dagens seier ble forvandlet til sorg for hele folket, fordi det ble sagt til folket: Kongen har stor sorg over sin sønn.
11 Da ga David og alle mennene som var med ham etter for bitter sorg;
12 Hele dagen sørget og gråt de, og de spiste ikke, mens de sørget over Saul og hans sønn Jonatan og for Herrens folk og Israels menn; fordi de var falt for sverdet.
8 Abner ble meget sint på Ishbosjets ord, og sa: Er jeg et hundehode fra Juda? Jeg har i dag gjort alt for din far Saul, hans brødre og venner, og jeg har ikke gitt deg i hendene på David, og nå beskylder du meg for å ha syndet med en kvinne!
9 Måtte Guds straff ramme Abner hvis jeg ikke handler for David som Herren har sverget,
12 Og David ga ordre til sine unge menn, og de drepte dem, kuttet av deres hender og føtter og hengte dem opp ved siden av dammen i Hebron. Men de tok hodet til Isjbosjet og la det i graven med Abners kropp i Hebron.
28 Da David fikk høre om det, sa han: Måtte jeg og mitt rike for alltid være rene i Herrens øyne fra Abners blod, Ners sønn.
25 Hvordan har de store falt i kampen! Jonatan er død på dine høyder.
27 Hvordan har de store falt, og krigens våpen er brutt!
32 Herren vil la hans blod komme tilbake over hans eget hode, fordi han uten min fars vitende angrep og drepte to menn som var bedre og mer rettskafne enn ham, Abner, Ners sønn, hærfører for Israel, og Amasa, Jeters sønn, hærfører for Juda.
8 Herren har nå straffet deg for alt blodet fra Sauls familie, som du har overtatt riket fra, og Herren har gitt riket til Absalom, din sønn. Nå har du selv blitt fanget i din ondskap, fordi du er en blodig mann.
9 Da sa Abisjai, sønn av Seruja, til kongen: 'Skal denne døde hunden fortsette å forbanne min herre kongen? La meg gå over og ta av hodet hans.'
33 Kongen ble dypt beveget, og gikk opp i rommet over porten, gråtende, og ropte: Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!
4 Da brast David og folket som var med ham, i gråt, til de ikke hadde mer krefter til å gråte.
31 Men Davids menn hadde drept tre hundre og seksti menn av Benjamins menn og Abners menn.
4 Men kongen dekket ansiktet sitt og ropte høyt: Å, min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
5 Joab kom inn til kongen og sa: I dag har du latt alle dine tjenere skamme seg, de som har reddet deg og dine sønner, døtre, koner og medhustruer fra døden.
22 Så sa Abner igjen til Asael: Vike til siden, slutt å forfølge meg: hvorfor skal jeg drepe deg og møte din bror Joabs vrede?
23 Men han ville ikke vike: Derfor stakk Abner ham i magen med baksiden av spydet, og spydet trengte ut gjennom ryggen; og han falt til jorden død: Og alle som kom til stedet der Asael falt død, stanset.
57 Da David kom tilbake etter å ha beseiret filisteren, tok Abner ham med til Saul, med filisterens hode i hånden.
17 Da laget David denne sørgesangen for Saul og hans sønn Jonatan:
14 David sa til ham: Fryktet du ikke å rekke ut din hånd for å drepe den salvede av Herren?
15 David kalte på en av sine unge menn og sa: Gå nær og ta livet av ham. Og han slo ham i hjel.
5 Nå vet du hva Joab, Serujas sønn, gjorde mot meg, hva han gjorde med de to hærførerne i Israel, Abner, Ners sønn, og Amasa, Jeters sønn, som han drepte. Han utøste krigsblod i fredstid og lot krigsblod komme på beltet om hoftene og på sandalene på føttene mine.
17 Det ble en hard kamp den dagen; og Abner og Israels menn ga etter for Davids tjenere.
11 Se, i dag har du sett hvordan Herren ga deg i mine hender i hulens dyp: og noen ville at jeg skulle drepe deg, men jeg hadde medlidenhet med deg: for jeg sa, Aldri vil jeg løfte hånden mot min herre, Herrens salvede.
28 For alle i min fars hus fortjente døden for min herre kongen, likevel satte du din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hva rett har jeg da til å klage over noe som helst til kongen?
2 På den tredje dagen kom en mann fra Sauls leir med klærne i uorden og jord på hodet. Da han kom til David, falt han ned på jorden for å vise ham ære.
28 Ahima'az ropte til kongen: Alt er bra! Og han kastet seg ned foran kongen med ansiktet mot jorden og sa: Lovet være Herren din Gud, som har gitt de menn som gjorde opprør mot min herre, kongen, i dine hender!
21 Og Abner sa til David: Nå vil jeg gå og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan inngå en pakt med deg, og ditt rike kan være så stort som ditt hjerte ønsker. Deretter sendte David Abner bort, og han dro i fred.
17 Så hadde Abner en samtale med Israels eldste og sa: I tidligere tid ønsket dere å gjøre David til konge over dere; gjør det nå:
31 Vil du unngå å få hjertesorg og at gjengjeldelse faller deg tungt. Og når Herren har gjort vel mot deg, så husk din tjener.
4 David sa til ham: Hvordan har det gått? Fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av dem er døde; Saul og hans sønn Jonatan er også døde.