Klagesangene 4:17
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne svinner bort mens vi ser forgjeves etter hjelp, mens vi venter på en nasjon som ikke kan redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne ennå sviktet i vår søken etter hjelp; vi holdt vakt og ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne lengter fortsatt etter hjelp forgjeves, mens vi ser etter et folk som ikke kan redde oss.
Our eyes still fail as we look in vain for help; we have watched eagerly for a nation that could not save us.
Vi ser enda etter hjelp, det er forgjeves. I vår overvåking har vi ventet på en nasjon som ikke kan frelse.
Endnu fortæres vore Øine, (naar de see) hen til vor forfængelige Hjælp, idet vi see (saa) flitteligen hen til et Folk, som ikke kunde frelse.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
For vår del, våre øyne har ennå forgjeves lett etter hjelp: i vår vakthold har vi speidet etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
As for us, our eyes failed as we watched for a nation that could not save us.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
Våre øyne er blitt trette mens vi venter på hjelp til ingen nytte; I vår speiding speidet vi etter en nasjon som ikke kunne redde.
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Våre øyne svikter mens vi ser etter vår fåfengte hjelp: I vår voktelse ventet vi på en nasjon som ikke kunne redde.
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Wherfore yet oure eyes fayle vs, whyle we loke for vayne helpe: seynge we be euer waitynge vpon a people, that can do vs no good,
Whiles we waited for our vaine helpe, our eyes failed: for in our waiting we looked for a nation that could not saue vs.
Wherefore yet our eyes fayled vs, whyles we looked for our vayne helpe, seeing we euer wayted vpon a people that coulde do vs no good.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation [that] could not save [us].
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
While we exist -- consumed are our eyes for our vain help, In our watch-tower we have watched for a nation `that' saveth not.
Our eyes do yet fail `in looking' for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes are still wasting away in looking for our false help: we have been watching for a nation unable to give salvation.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
ע(Ayin)The People of Jerusalem Lament: Our eyes continually failed us as we looked in vain for help. From our watchtowers we watched for a nation that could not rescue us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18De lå i våre spor, hindret oss fra å gå på våre gater; vår tid var nær, våre dager var fullført, vår ende var kommet.
19Våre forfølgere var lettere enn ørner på himmelen; de jaget oss på fjellene, de lurte på oss i ørkenen.
16Vår krones pryd har falt; ve oss, for vi har syndet.
17For dette er vårt hjerte tungt, våre øyne er blitt formørket.
1En sang ved festreisene. Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen.
2Se, som tjenernes øyne er vendt mot deres herres hånd, som tjenestepikens øyne er vendt mot hennes frues hånd, slik er våre øyne vendt mot Herren vår Gud, til han viser oss nåde.
3Vis oss nåde, Herre, vis oss nåde, for vi er blitt mettet av forakt.
23Sannelig, forgjeves har vi satset på høydene, på fjellenes larm. Sannelig, hos Herren vår Gud er frelsen for Israel.
24Synden har fortært frukten av våre fedres arbeid, fra vår ungdom, deres småfe og kveg, deres sønner og døtre.
12Har ikke du, Gud, forkastet oss? Og vil du ikke, Gud, dra ut med våre hærer?
12Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen makt mot denne store mengden som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er rettet mot deg.'
11Hvem vil føre meg inn i den befestede byen? Hvem leder meg til Edom?
9Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke. Vi venter på lys, men se, det er mørke, på klarhet, men vi vandrer i dysterhet.
10Vi famler etter veggen som blinde, vi famler som de uten øyne. Vi snubler midt på dagen som i tussmørke, blant de sterke er vi som døde.
11Vi brummer som bjørner, alle som en, og holder bekymringslyder som duer. Vi venter på dom, men den kommer ikke, på frelse, men den er langt borte fra oss.
15Vi ventet på fred, men ingen godhet kom, på et tidspunkt for helbredelse, men se, bare redsel kom.
2Herre, vær nådig mot oss! Vi håper på deg. Vær vår arm hver morgen, vår frelse i nødens tid.
17på grunn av den som håner og spotter, på grunn av fienden og hevneren.
18Alt dette har kommet over oss, men vi har ikke glemt deg, vi har ikke vært troløse mot din pakt.
8Slaver hersker over oss, og ingen redder oss fra deres hånd.
19Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel blitt trett av Sion? Hvorfor har du slått oss så vi ikke får noen helbredelse? Vi håper på fred, men intet godt kommer; og på legedommens tid, men se, da er det redsel!
20Vi erkjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres synd, for vi har syndet mot deg.
20Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
9Vi ser ikke våre tegn, det finnes ingen profet lenger, og ingen blant oss vet hvor lenge.
42De ropte om hjelp, men ingen frelste dem - til Herren, men han svarte dem ikke.
4Vannet vårt må vi kjøpe for sølv, ved må vi betale for.
5Vi forfølges, vi har slitt uten å få hvile.
20Høsten er forbi, sommeren er over, og vi er ikke frelst.
14Derfor var Herren våken over katastrofen og brakte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle sine gjerninger som han gjorde, men vi har ikke hørt hans røst.
18For lyden av klage er hørt fra Sion: Hvor ødelagt vi er! Vi er i stor skam, for vi har forlatt landet, våre boliger har de kastet bort.
19Hør derfor, kvinner, Herrens ord! Og la deres ører ta imot hans munns ord. Lær deres døtre å sørge, og hver kvinne sin nabo en klagesang.
9Se, våre fedre har falt for sverdet, og våre sønner og døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
4Vi har blitt til hån om blant våre naboer, til spott og latter blant dem rundt oss.
11De omringer nå mine skritt, de setter sine øyne til å legge meg ned på jorden.
8For mot deg, Herre Gud, er mine øyne rettet; til deg tar jeg min tilflukt, la ikke min sjel bli forlatt.
15Herren Gud, Israels Gud, du er rettferdig, for vi har blitt spart som en rest som i dag. Se, vi er foran deg i vår skyld, for ingen kan stå foran deg på grunn av dette."
16Herren selv har spredt dem; han vil ikke lenger se på dem. De respekterte ikke prestene, de viste ingen barmhjertighet til de eldste.
8Du Israels håp, dets frelser i nødens tid, hvorfor skulle du være som en fremmed i landet, som en reisende som slår leir for natten?
1Husk, Herre, hva som har skjedd med oss. Se, og legg merke til vår vanære.
7Fra våre fedres dager har vi levd i stor synd til denne dag, og på grunn av våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester gitt over i hendene på kongene i landene, til sverd, fangenskap, plyndring og til offentlig skam, slik det er i dag.
4Når min ånd svekkes i meg, kjenner du min sti. På den veien jeg går har de lagt en felle for meg.
6Da skal innbyggerne på denne øya si den dagen: "Se, slik gikk det med dem vi satte vår lit til for hjelp, til å slippe unna kongen av Assyria! Hvordan skal vi da unnslippe?"
24Vi har hørt ryktet om dem; våre hender blir svake. Angst har grepet oss, lidelsen som hos en fødende kvinne.
23For din skyld blir vi drept hele dagen, vi regnes som slaktefår.
24Reis deg! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp! Forstøt oss ikke for alltid.
9Da fienderne våre hørte at vi hadde fått vite om komplottet, og at Gud hadde gjort rådslagningen deres til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sin oppgave.
20Hvorfor skulle du glemme oss for alltid, forlate oss for så lang en tid?
50inntil Herren ser ned og ser fra himmelen.