Salmenes bok 22:9
Sett din sak hos Herren! La ham redde ham, la ham utfri ham, siden han har behag i ham!
Sett din sak hos Herren! La ham redde ham, la ham utfri ham, siden han har behag i ham!
Men du er den som dro meg ut av mors liv; du gav meg tillit da jeg lå ved min mors bryst.
Overlat det til Herren! La ham fri ham, la ham berge ham, for han har jo behag i ham.
«Sett din sak i Herrens hånd! Han får fri deg og redde deg, for han har jo behag i deg.»
«Han stolte på Herren; la ham redde ham, la ham befri ham, for han har glede i ham.»
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du gjorde meg trygg da jeg lå ved min mors bryster.
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du fikk meg til å håpe, da jeg lå ved min mors bryst.
Han har overlatt sin sak til Herren, la ham redde ham, for han har glede i ham!
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du har gitt meg tillit da jeg var ved min mors bryst.
Men du er den som tok meg ut av livmoren; da jeg hvilte ved min mors bryst, fylte du meg med håp.
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du har gitt meg tillit da jeg var ved min mors bryst.
"Han stolte på Herren, la ham redde ham; la ham befri ham, siden han har behag i ham."
'Commit yourself to the LORD; let Him deliver him! Let Him rescue him, since He delights in him.'
Han har overgitt seg til Herren, la Ham redde ham, la Ham fri ham ut, for Han har behag i ham.
Han haver væltet (sin Omhu) paa Herren, han befrie ham; han redde ham, efterdi han haver Lyst til ham!
But thou art he that took me out of the womb: thou didst make me hope when I was upon my mother's breasts.
Men du er den som tok meg ut av morslivet; du lot meg kjenne tillit ved min mors bryster.
But You are He who took me out of the womb; You made me hope when I was upon my mother’s breasts.
But thou art he that took me out of the womb: thou didst make me hope when I was upon my mother's breasts.
Du brakte meg ut av mors liv. Du fikk meg til å stole ved min mors bryst.
For du er den som dro meg fram fra mors liv, du fikk meg til å stole, ved min mors bryst.
For du er den som førte meg ut av morslivet; Du gjorde at jeg stolte på deg ved min mors bryst.
Men det var du som dro meg fram fra mors liv: du lot meg hvile trygt ved min mors bryst.
But thou art he that toke me out of my mothers wobe: thou wast my hope, when I hanged yet vpon my mothers brestes.
But thou didest draw me out of ye wombe: thou gauest me hope, euen at my mothers breasts.
But thou art he that tokest me out of my mothers wombe: thou causedst me to trust in thee, suckyng my mothers breastes.
But thou [art] he that took me out of the womb: thou didst make me hope [when I was] upon my mother's breasts.
But you brought me out of the womb. You made me trust at my mother's breasts.
For thou `art' He bringing me forth from the womb, Causing me to trust, On the breasts of my mother.
But thou art he that took me out of the womb; Thou didst make me trust `when I was' upon my mother's breasts.
But thou art he that took me out of the womb; Thou didst make me trust [when I was] upon my mother's breasts.
But it was you who took care of me from the day of my birth: you gave me faith even from my mother's breasts.
But you brought me out of the womb. You made me trust at my mother's breasts.
Yes, you are the one who brought me out from the womb and made me feel secure on my mother’s breasts.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10For du er den som dro meg frem fra morslivet, du gav meg trygghet ved min mors bryst.
11Fra fødselen har jeg vært overlatt til deg, fra mors liv har du vært min Gud.
5For du er mitt håp, Herre Gud, min tillit fra min ungdom av.
6På deg har jeg støttet meg fra mors liv, fra min mors skjød. Du er min beskytter, alltid er du min lovsang.
7Jeg har vært som et tegn for mange, men du er min sterke tilflukt.
13For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i min mors liv.
14Jeg takker deg fordi jeg er underfullt laget; underfulle er dine verk, og min sjel vet det så vel.
15Mine bein var ikke gjemt for deg da jeg ble dannet i det skjulte, vevd i jordens dyp.
16Dine øyne så meg da jeg var et foster; i din bok var de alle skrevet opp, de dager som ble formet, før en eneste av dem var kommet.
17For hvorfor ble jeg ikke drept i mors liv, så min mor ble min grav og hennes liv et evig foster?
18Hvorfor kom jeg ut av mors liv for bare å se slit og sorg, så mine dager ender i skam?
8Alle som ser meg, håner meg; de rister på hodet og spotter.
1Lykkes, øyer, og hør etter, folkeslag langt borte! Herren kalte meg fra morsliv av, fra min mors skjød har han nevnt mitt navn.
2Han har gjort min munn til et skarpt sverd, gjemt meg i skyggen av sin hånd; han har gjort meg til en polert pil, gjemt meg i sitt kogger.
18for fra min ungdom har de vokst opp hos meg som hos en far, og fra min mors liv har jeg vært deres veileder—
10For den lukket ikke dørene til min mors liv, eller skjulte sorgen for mine øyne.
11Hvorfor døde jeg ikke fra mors livet, hvorfor gikk jeg ikke bort ved å forlate livmoren?
12Hvorfor kom knærne meg i møte, og hvorfor lot brystene meg die?
3Hør på meg, Jakobs hus, og all resten av Israels hus, som er blitt båret fra mors liv, og er blitt støttet fra mors skjød.
18Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Jeg kunne ha dødd uten å bli sett.
19Jeg skulle ha vært som om jeg aldri hadde vært, ført fra mors liv til graven.
10For selv om min far og min mor forlater meg, samler Herren meg opp.
15Har ikke han som har skapt meg i mors liv, også skapt dem? Har ikke den samme Gud formet oss i mors liv?
5Før jeg dannet deg i morslivet, kjente jeg deg. Før du ble født, helliget jeg deg; jeg satte deg til en profet for folkeslagene.
14For jeg hører mange baktale meg, frykt fra alle kanter, når de slår seg sammen imot meg og legger planer om å ta livet av meg.
5For jeg kjenner mine overtredelser, og min synd står alltid for meg.
17Han rakte ut fra det høye og grep meg, dro meg opp av store vann.
10Har du ikke hellet meg ut som melk og tørket meg som ost?
11Du kledde meg med hud og kjøtt, og vevde meg sammen av knokler og sener.
8Dine hender har formet meg og skapt meg, likevel elsker du å knuse meg.
16Da kom elveleiene til syne, og jordens grunnvoller ble blottlagt ved din trusel, Herre, ved din neses ånde.
16Eller som et skjult dødfødt barn hadde jeg ikke vært til; som barn som aldri så lyset.
2Herre, vår Gud, hvor opphøyd er ditt navn på hele jorden, du som har stilt din prakt over himmelen!
3Da jeg var en sønn hos min far, sart og min mors ene barn,
15Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med sønn av sitt skjød? Selv om disse skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg.
2Så sier Herren, som har skapt deg og formet deg i morslivet og hjelper deg: Frykt ikke, Jakob, min tjener, og Jesjurun, som jeg har utvalgt.
20Han førte meg ut i friheten, han berget meg fordi han har meg kjær.
25Før fjellene var nedsenket, før høydene, ble jeg født.
4Om din fødsel: Den dagen du ble født, ble ikke navlesnoren din skåret av, du ble ikke vasket i vann for å bli renset, og du ble verken gnidd med salt eller svøpet.
5Ingen øyne syntes synd på deg, så de gjorde noe av dette mot deg av medfølelse. Du ble kastet ut på marken, foraktet på dagen du ble født.
8Nei, du har ikke hørt, du har ikke visst, heller ikke fra før har dine ører vært åpne, for jeg visste at du ville handle svikefullt, og du har blitt kalt en overtreder fra mors liv.
4Du er den Hellige, som troner på Israels lovsanger.
19De møtte meg på min ulykkes dag, men Herren var min støtte.
1Bevar meg, Gud, for i deg søker jeg tilflukt.
1Å, om du var som en bror for meg, som ble ammet ved min mors bryst! Dersom jeg fant deg ute, kunne jeg kysse deg uten at noen foraktet meg.
26Jeg vil strekke hans hånd over havet og hans høyre over elvene.
2Sannelig, jeg har gjort min sjel stille og rolig, som et avvent barn hos sin mor, som det avvente barnet er min sjel hos meg.
49Han lot meg unnslippe mine fiender, løftet meg over dem som reiste seg mot meg og reddet meg fra voldsmenn.
22Du kalte som på en høytidsdag mine fryktede alle veier rundt. Ingen har på Herrens vredes dag riddet eller sluppet unna. De jeg har båret og oppdratt min fiende har fortært.
4For du er min klippe og mitt festningsverk, og for ditt navns skyld vil du lede meg og føre meg.