2 Krønikebok 33:12
Da han var i nød, ba han inderlig til Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud,
Da han var i nød, ba han inderlig til Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud,
Da han kom i nød, søkte han Herren sin Guds velvilje og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Da han var i trengsel, bønnfalt han Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
I sin nød bønnfalt han HERREN sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Men i sin nød oppsøkte han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sin forfedres Gud.
Da han var i nød, ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Og da han var i trengsel, ba han til Herren sin Gud, og ydmyket seg sterkt for fedrenes Gud,
Da han var i nød, ba han ydmykt til Herren sin Gud, og ydmyket seg sterkt for sine fedres Gud.
Da han var i nød, bønnfalt han Herren, sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
I sin nød ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Og da han var i nød, vendte han seg til HERREN, sin Gud, og ydmyket seg sterkt for sine fedres Gud.
I sin nød ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
I sin nød ba han til Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
When he was in distress, he sought the favor of the LORD his God and humbled himself greatly before the God of his ancestors.
Da han var i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg mye for sine fedres Gud.
Og der han var i Angest, bad han ydmygeligen for Herrens sin Guds Ansigt og ydmygede sig saare for sine Fædres Guds Ansigt.
And when he was in affliction, he besought the LORD his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers,
Da han var i nød, ba han Herren sin Gud, og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
And when he was in distress, he sought the LORD his God and humbled himself greatly before the God of his fathers.
Da han var i nød, bønnfalt han Herren, sin Gud, og ydmyket seg stort for sine fedres Gud.
I sin nød søkte han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Da han var i nød, ba han Herren sin Gud om nåde og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
Og i sin nød ropte han til Herren sin Gud, og ydmyket seg for sine fedres Gud.
And when he was in affliction, he besought the LORD his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers,
And whan he was in trouble, he made intercession before the LORDE his God, and humbled him selfe greatly before the God of his fathers,
And when he was in tribulation, he prayed to the Lorde his God, and humbled him selfe greatly before the God of his fathers,
And when he was in tribulation, he besought the Lord his God, and humbled him selfe exceedingly before the God of his fathers,
And when he was in affliction, he besought the LORD his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers,
When he was in distress, he begged Yahweh his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
And when he is in distress he hath appeased the face of Jehovah his God, and is humbled exceedingly before the God of his fathers,
And when he was in distress, he besought Jehovah his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
And when he was in distress, he besought Jehovah his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
And crying out to the Lord his God in his trouble, he made himself low before the God of his fathers,
When he was in distress, he begged Yahweh his God, and humbled himself greatly before the God of his fathers.
In his pain Manasseh asked the LORD his God for mercy and truly humbled himself before the God of his ancestors.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13og han ba til ham. Da lot Herren seg bevege, hørte hans bønn og førte ham tilbake til Jerusalem og til hans kongedømme. Da skjønte Manasse at Herren er Gud.
10Herren talte til Manasse og til folket hans, men de ville ikke høre.
11Da lot Herren Assyrias konges hærførere komme over dem. De grep Manasse med kroker, bandt ham med lenker og førte ham til Babylon.
18Det som ellers er å si om Manasse, hans bønn til sin Gud og seernes ord, de som talte til ham i Herren, Israels Guds navn, se, det er skrevet i Israels kongers bok.
19Hans bønn også, og hvordan Gud lot seg bevege av ham, og all hans synd og troløshet, og stedene der han, før han ble ydmyket, bygde offerhauger og reiste lunder og utskårne bilder – se, det er skrevet i seernes beretninger.
12Da han ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham, så han ikke ville ødelegge ham helt; og det gikk også godt i Juda.
23Så fastet vi og ba vår Gud om dette, og han bønnhørte oss.
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud, du som holder pakt og miskunn: La ikke all den nød som har kommet over oss, over våre konger, våre fyrster, våre prester og våre profeter, over våre fedre og over hele ditt folk, fra assyrerkongenes dager til denne dag, synes liten for ditt ansikt.
2Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren,
3og sa: Husk nå, Herre, jeg ber deg, hvordan jeg har vandret for ditt ansikt i sannhet og med et helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne. Og Hiskia gråt bittert.
33Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de har syndet mot deg, og de vender om til deg og bekjenner ditt navn og ber og bønnfaller deg i dette huset,
2Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren:
3Å, Herre, jeg ber deg: Husk hvordan jeg har vandret for ditt ansikt i troskap og med et helt hjerte, og har gjort det som er godt i dine øyne. Og Hiskia gråt bittert.
4Men da de i sin trengsel vendte seg til Herren, Israels Gud, og søkte ham, lot han seg finne av dem.
23Og jeg ba inderlig til Herren på den tiden og sa:
3Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke ham i bønn og inderlige bønner, med faste, sekkestrie og aske.
4Jeg ba til Herren min Gud, bekjente og sa: Å, Herre, du store og ærefryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud,
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, fastet og ba for himmelens Gud.
5Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, du som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud,
35Når himmelen lukkes og det ikke kommer regn fordi de har syndet mot deg, og de ber vendt mot dette stedet og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd når du har ydmyket dem,
6Da ydmyket Israels fyrster og kongen seg og sa: Herren er rettferdig.
15Og Hiskia ba til Herren og sa:
44Likevel så han til dem i deres trengsel da han hørte deres rop.
23Men han ydmyket seg ikke for Herren, slik hans far Manasse hadde ydmyket seg; Amon forbrøt seg tvert imot mer og mer.
27Fordi hjertet ditt var mykt, og du ydmyket deg for Gud da du hørte hans ord mot dette stedet og dets innbyggere, og fordi du ydmyket deg for meg, flenget klærne dine og gråt for mitt ansikt, har også jeg hørt deg, sier Herren.
4Joahas bønnfalt da HERREN, og HERREN hørte ham; for han så Israels undertrykkelse, fordi Arams konge undertrykte dem.
20På grunn av dette ba kong Hiskia og profeten Jesaja, Amoz' sønn, og ropte til himmelen.
37men de kommer til seg selv i landet hvor de er bortført, og de vender om og ber til deg i fangenskapets land og sier: Vi har syndet, vi har handlet ille og vært ugudelige,
30Når dere er i trengsel, og alt dette kommer over dere i de siste dager, og dere vender dere til Herren deres Gud og lyder hans røst,
19som har satt sitt hjerte på å søke Gud, Herren, deres fedres Gud, selv om han ikke er renset etter helligdommens renselsesforskrifter.
19fordi hjertet ditt var ydmykt, og du ydmyket deg for Herren da du hørte det jeg talte mot dette stedet og dets innbyggere — at det skulle bli til ødeleggelse og forbannelse — og du flerret klærne dine og gråt for mitt ansikt, derfor har også jeg hørt deg, sier Herren.
47og de kommer til seg selv i landet hvor de er ført bort som fanger, og de vender om og bønnfaller deg i landet til dem som førte dem bort som fanger, og sier: Vi har syndet, vi har handlet vrangt, vi har gjort ugudelig,
22Og i den tid da han var i nød, syndet han likevel enda mer mot Herren – det var denne kong Akas.
16Herre, i trengsel vendte de seg til deg, de øste ut en bønn da din tukt var over dem.
26Når himmelen er lukket og det ikke kommer regn fordi de har syndet mot deg, men de ber vendt mot dette stedet og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd når du tuktar dem,
26Likevel ydmyket Hiskia seg for sin stolthet i hjertet, både han og innbyggerne i Jerusalem, så Herrens vrede ikke kom over dem i Hiskias dager.
13Og etter alt det som er kommet over oss for våre onde gjerninger og vår store skyld, ser vi at du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjente, og har gitt oss en slik redning som dette.
20Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min synd og Israels, mitt folks, synd, og la fram min bønn for Herren min Gud for min Guds hellige fjell,
6Da sa kongen til Guds mann: Be nå til HERREN, din Gud, og be for meg, så hånden min kan bli frisk igjen. Guds mann ba til HERREN, og kongens hånd ble frisk igjen og var som før.
24For han har ikke foraktet eller avskydd den nødstedtes nød; han har ikke skjult sitt ansikt for ham, men da han ropte til ham, hørte han.
13Som det står skrevet i Moses’ lov, har all denne ulykken kommet over oss. Likevel søkte vi ikke Herren vår Gud i bønn, så vi kunne vende om fra våre misgjerninger og forstå din sannhet.
25Så kastet jeg meg ned for Herren i førti dager og førti netter, slik jeg gjorde første gang, fordi Herren hadde sagt at han ville ødelegge dere.
24Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de har syndet mot deg, men de vender om og bekjenner ditt navn og ber og bønnfaller deg i dette huset,
29så, enhver bønn og enhver nødsbønn som blir bedt av et menneske eller av hele ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner sin egen plage og sin sorg og rekker hendene ut mot dette huset,
1Mens Esra ba og bekjente, gråt han og kastet seg ned foran Guds hus. Da samlet det seg rundt ham en meget stor forsamling av menn, kvinner og barn fra Israel, for folket gråt bittert.
3Ja, på Herrens befaling kom dette over Juda, for å drive dem bort fra hans ansikt, på grunn av Manasses synder, alt det han hadde gjort,
13Men jeg, da de var syke, kledde meg i sekkestrie; jeg ydmyket min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til mitt eget bryst.
2Men han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, etter de folkenes vederstyggeligheter som Herren hadde drevet bort for Israels barn.
38og hvilken bønn og inderlig bønn som helst blir båret fram av et menneske eller av hele ditt folk Israel, når hver og en kjenner den plagen som ligger på hans eget hjerte og løfter hendene mot dette huset,