Jesaja 53:4
Sannelig, han bar våre sorger og tok på seg våre smerter; likevel regnet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han bar våre sorger og tok på seg våre smerter; likevel regnet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, det var våre sykdommer han bar, våre smerter tok han på seg. Men vi tenkte at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, vår sykdom tok han på seg, og våre smerter bar han. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Imidlertid trodde vi at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre sorger tok han på seg. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han har båret våre sorger og båret våre smerter; men vi anså ham for å være straffet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han tok våre sykdommer på seg og bar våre smerter; likevel regnet vi ham som plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi trodde han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Sannelig, han har båret våre sorglaster og tatt på seg våre smerter, men vi anså ham for å være rammet, slått ned av Gud og rammet av nød.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi derimot regnet han for å være slått, rammet av Gud og plaget.
Surely he took up our pain and bore our suffering, yet we considered him stricken by God, smitten by him, and afflicted.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Men vi regnet ham som plaget, slått av Gud og rammet.
Visseligen haver han taget vore Sygdomme (paa sig) og baaret vore Piner; men vi, vi agtede ham for (den, som var) plaget, slagen af Gud og gjort elendig.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre plager og bar våre sorger; likevel betraktet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Surely he has borne our griefs, and carried our sorrows: yet we considered him stricken, struck by God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre sykdommer og bar våre lidelser; men vi regnet ham som plaget, rammet av Gud og kvalt.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, våre smerter bar han. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han; men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Men det var våre plager han tok, våre sykdommer bar han; mens vi regnet ham som en som var plaget, på hvem Guds slag var kommet.
Howbeit (of a treuth) he only taketh awaye oure infirmite, & beareth oure payne: Yet we shal iudge him, as though he were plaged and cast downe of God:
Surely hee hath borne our infirmities, and caried our sorowes: yet wee did iudge him, as plagued, and smitten of God, and humbled.
Howbeit, he only hath taken on him our infirmitie, and borne our paynes: Yet we dyd iudge hym as though he were plagued, and cast downe of God.
¶ Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
Surely our sicknesses he hath borne, And our pains -- he hath carried them, And we -- we have esteemed him plagued, Smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
But it was our pain he took, and our diseases were put on him: while to us he seemed as one diseased, on whom God's punishment had come.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
But he lifted up our illnesses, he carried our pain; even though we thought he was being punished, attacked by God, and afflicted for something he had done.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen som ga oss fred, lå på ham, og ved hans sår har vi fått legedom.
6Vi gikk oss alle vill som sauer, vi vendte oss hver til vår egen vei; men Herren la på ham vår alles misgjerning.
7Han ble mishandlet og plaget, men han åpnet ikke sin munn. Lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier for dem som klipper den, åpnet han ikke sin munn.
8Ved undertrykkelse og dom ble han tatt bort. Hvem kan fortelle om hans slekt? For han ble rykket bort fra de levendes land; for mitt folks overtredelse ble han rammet.
9Han fikk sin grav blant de ugudelige, og hos en rik i sin død, fordi han ikke hadde gjort noen vold og det ikke fantes svik i hans munn.
10Men det behaget Herren å knuse ham; han la ham under lidelse. Når du gjør hans liv til et syndoffer, skal han se sin ætt, han skal forlenge sine dager, og Herrens vilje skal lykkes ved hans hånd.
11Han skal se frukten av sin sjels møye og bli tilfreds. Ved sin kunnskap skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange, for han bærer deres misgjerninger.
12Derfor vil jeg gi ham del med de store, og han skal dele byttet med de sterke, fordi han utøste sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Han bar manges synd og gikk i forbønn for overtredere.
1Hvem trodde vårt budskap? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?
2For han skjøt opp for ham som en ung spire, som en rot av tørr jord. Han hadde verken skikkelse eller prakt; når vi så ham, var det ikke noe skjønt ved ham som kunne få oss til å ønske ham.
3Han var foraktet og forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med lidelse. Vi skjulte ansiktene våre for ham; han var foraktet, og vi regnet ham ikke for noe.
17Slik skulle det oppfylles som er talt ved profeten Jesaja: Han tok våre svakheter på seg og bar våre sykdommer.
23Han svarte ikke med hån når han ble hånet; når han led, truet han ikke, men overlot saken til ham som dømmer rettferdig.
24Han bar selv våre synder i sin kropp på treet, for at vi, døde fra syndene, skal leve for rettferdigheten; ved hans sår ble dere helbredet.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt; på helbredelsens tid, men se – ulykke!
13Se, min tjener skal handle klokt; han skal opphøyes og løftes opp og bli meget høy.
14Likesom mange ble forferdet over ham: så ødelagt var hans utseende, mer enn noen manns, og hans skikkelse mer enn menneskers.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som HERREN har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den trengte igjennom dem. Han spente et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde og kraftløs hele dagen.
14Åket av mine overtredelser er bundet av hans hånd; de er flettet sammen og lagt over min nakke. Han har latt min kraft falle; Herren har overgitt meg i deres hånd, som jeg ikke makter å stå meg imot.
9I all deres trengsel var han i trengsel, og engelen for hans åsyn frelste dem. I sin kjærlighet og medlidenhet gjenløste han dem; han løftet dem opp og bar dem alle de gamle dager.
12For våre overtredelser er blitt mange for ditt ansikt, og våre synder vitner mot oss; for våre overtredelser er hos oss, og våre misgjerninger kjenner vi.
24For han har ikke foraktet eller avskydd den nødstedtes nød; han har ikke skjult sitt ansikt for ham, men da han ropte til ham, hørte han.
33I hans fornedrelse ble dommen hans tatt bort. Hvem kan fortelle om hans slekt? For hans liv blir tatt bort fra jorden.
18Jeg har sett hans veier og vil lege ham; jeg vil lede ham og gi trøst tilbake til ham og til dem som sørger over ham.
28Da ble Skriften oppfylt, som sier: 'Han ble regnet blant lovbrytere.'
4Misgjerningene mine har vokst meg over hodet; som en tung byrde er de for tunge for meg.
17Han bar selv korset og gikk ut til et sted som kalles Hodeskallestedet, som på hebraisk heter Golgata.
6Og om noen sier til ham: Hva er disse sårene i hendene dine? da skal han svare: Dem fikk jeg i mine venners hus.
3Han leger dem som er knust i hjertet, og forbinder deres sår.
26For de forfølger den du har slått, og de taler om smerten til dem du har såret.
35«De har slått meg,» skal du si, «og jeg ble ikke syk; de har banket meg, og jeg kjente det ikke. Når våkner jeg? Jeg vil søke det igjen.»
14Derfor har Herren våket over ulykken og latt den komme over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han gjør, og vi hørte ikke på hans røst.
32For han skal bli overgitt til hedningene, bli hånet, mishandlet og spyttet på.
1Jeg er den mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
3Pløyerne pløyde over ryggen min; de trakk lange furer.
22Men hans kropp kjenner smerte, og hans sjel i ham sørger.
19Han blir også tuktet med smerte på sengen, og de mange knoklene hans med sterk smerte;
43Du har dekket deg med vrede og forfulgt oss; du har slått i hjel, du har ikke vist medynk.
20Spott har knust mitt hjerte, og jeg er full av sorg. Jeg ventet på noen som skulle vise medynk, men det var ingen, og på trøstere, men jeg fant ingen.
32Men om han volder sorg, vil han likevel vise barmhjertighet etter sin store miskunn.
21Ham som ikke kjente synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi i ham skulle bli Guds rettferdighet.
3For heller ikke Kristus behaget seg selv, men som det står skrevet: Hånen fra dem som hånet deg, falt på meg.
25Vår sjel er bøyd ned i støvet, magen vår klistrer seg til jorden.
1Kom, la oss vende tilbake til Herren; for han har revet, og han vil lege oss; han har slått, og han vil forbinde oss.
6Jeg bød ryggen til dem som slo, og kinnene til dem som rev av håret; jeg skjulte ikke ansiktet mitt for skam og spytt.
28Han sitter alene og tier, fordi det er lagt på ham.
35Så korsfestet de ham og delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten: 'De delte mine klær mellom seg, og om min kappe kastet de lodd.'
4Mitt kjøtt og min hud har han gjort gamle; han har knust mine ben.