Jeremia 10:19
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er ulegelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Såret mitt er uhelbredelig. Men jeg sier: 'Dette er virkelig min nød, som jeg må bære.'
Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
Akk, for min ødeleggelse! Mitt sår er alvorlig; men jeg sier: Dette er helt sikkert en sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, mitt sår er ulegelig. Jeg har sagt: 'Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min smerte! Mitt sår er dypt, men jeg sa: 'Dette er virkelig en sorg, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sammenbrudd! Min skade er uhelbredelig. Jeg sa: Dette er virkelig min lidelse, og jeg må bære den.
Woe to me because of my brokenness! My wound is incurable. Yet I said, 'This is my suffering, and I must endure it.'
Ve meg på grunn av min skade, min skade er uhelbredelig! Men jeg sa: Dette er min sykdom, og jeg må tåle den.
Vee mig for min Forstyrrelse! mit Saar er (meget) svagt; men jeg, jeg sagde: Visseligen, denne er en Sygdom, og jeg maa bære den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Min smerte er alvorlig, men jeg sier: Dette er min lidelse, og jeg må tåle den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, min smerte er stor. Jeg sier: Dette er bare min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Min skade er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Smerte er min for jeg er såret! mitt sår kan ikke bli helbredet; og jeg sa, min sykdom er grusom, jeg kan ikke bli kvitt den.
Alas, how am I hurte? Alas, how panefull are my scourges vnto me? For I cosidre this sorow by my self, & I must suffre it,
Wo is me for my destruction, and my grieuous plague: but I thought, Yet it is my sorow, and I will beare it.
Alas howe am I hurt? alas howe paynefull are my scourges vnto me? for I consider this sorowe by my selfe, and I must suffer it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this [is] a grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Wo to me for my breaking, Grievious hath been my smiting, And I said, Only, this `is' my sickness, and I bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is `my' grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Sorrow is mine for I am wounded! my wound may not be made well; and I said, Cruel is my disease, I may not be free from it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
And I cried out,“We are doomed! Our wound is severe! We once thought,‘This is only an illness. And we will be able to bear it!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utslitt av mine sukk, og jeg finner ingen hvile.
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine tau er brutt; barna mine har forlatt meg, de er borte. Det er ingen som lenger kan spenne ut teltet mitt og reise mine tepper.
11Alt hennes folk sukker, de leter etter brød; de har gitt sine kostbarheter for mat for å holde livet oppe. Se, HERRE, og merk deg det, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som HERREN har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den trengte igjennom dem. Han spente et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde og kraftløs hele dagen.
14Åket av mine overtredelser er bundet av hans hånd; de er flettet sammen og lagt over min nakke. Han har latt min kraft falle; Herren har overgitt meg i deres hånd, som jeg ikke makter å stå meg imot.
5Ve meg at jeg må bo som fremmed i Mesjek, at jeg bor i Kedars telt!
12For så sier Herren: Din skade er ulægelig, ditt sår er alvorlig.
21For skaden på mitt folks datter er jeg såret; jeg er mørk av sorg, forferdelse har grepet meg.
20Se, HERRE, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, hjertet har vendt seg i meg, for jeg har gjort alvorlig opprør. Ute gjør sverdet folk barnløse, i huset er det som døden.
21De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke; de gleder seg over at du har gjort det. Du vil føre fram den dagen du har varslet, og de skal bli lik meg.
18For så sier Herren: Se, nå i ett kast vil jeg slynge landets innbyggere bort; jeg vil trenge dem, så de skal få kjenne det.
10Ve meg, mor, at du fødte meg, en mann til strid og konflikt for hele jorden! Jeg har ikke lånt ut med rente, og ingen har lånt til meg med rente, likevel forbanner de alle meg.
8Derfor vil jeg klage og hyle; jeg vil gå avkledd og naken. Jeg vil stemme i klagehyl som sjakalene og sørge som strutser.
9For hennes sår er uhelbredelig; det har nådd til Juda. Det er kommet helt til mitt folks port, til Jerusalem.
18Hvorfor er min smerte vedvarende, og mitt sår ulegelig, som nekter å bli helbredet? Vil du være helt og fullt for meg som en bedrager, som en bekk som tørker ut?
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
18Når jeg vil trøste meg mot sorgen, blir hjertet mitt kraftløst i meg.
6Jeg er plaget; jeg er dypt nedbøyd; jeg går omkring sørgende hele dagen.
3Derfor er livet mitt fylt av smerte; rier har grepet meg som hos en fødende kvinne. Jeg krummet meg da jeg hørte det, jeg ble forferdet da jeg så det.
15Hvorfor roper du over din lidelse? Din smerte er ulægelig for dine mange misgjerningers skyld; fordi dine synder ble mange, har jeg gjort dette mot deg.
17For jeg er nær ved å snuble, og min sorg står alltid for meg.
9Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød; mitt øye tæres bort av sorg, ja, min sjel og mitt indre.
10For mitt liv svinner hen i sorg, og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
16For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer, fordi trøsteren som skulle gi min sjel lindring, er langt borte fra meg. Barna mine er forlatte, for fienden vant.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt; på helbredelsens tid, men se – ulykke!
1Jeg er den mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
17Du skal si dette ordet til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag og ikke stanse, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, et svært alvorlig slag.
15Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det. Jeg skal gå varsomt alle mine år etter min sjels bitterhet.
20Spott har knust mitt hjerte, og jeg er full av sorg. Jeg ventet på noen som skulle vise medynk, men det var ingen, og på trøstere, men jeg fant ingen.
8Hver gang jeg taler, må jeg rope: Vold og ødeleggelse! For Herrens ord er blitt til spott og hån for meg dag etter dag.
1Ve meg! For jeg er som når sommerfrukten er samlet inn, som etterplukket etter vinhøsten; det finnes ingen klase å spise; min sjel lengtet etter den førstmodne frukten.
18Din vei og dine gjerninger har brakt dette over deg; dette er din ondskap. Den er bitter, den når helt til ditt hjerte.
19Mitt indre, mitt indre! Jeg er i smerte i mitt hjerte; hjertet bruser i meg. Jeg kan ikke tie, for du, min sjel, har hørt lyden av hornet, krigsalarmen.
20Ulykke på ulykke ropes, for hele landet er ødelagt. Plutselig er teltene mine ødelagt, mine teltduker i et øyeblikk.
18HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte: mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
19For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er dypt beskjemmet og forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi boligene våre har kastet oss ut.
17For han knuser meg med storm og øker mine sår uten grunn.
6Skulle jeg lyve mot min rett? Mitt sår er uhelbredelig, enda jeg er uten skyld.
2Selv i dag er min klage bitter; min plage er tyngre enn mitt sukk.
19Jeg minnes min nød og min elendighet, malurten og gallen.
1Å, om mitt hode var vann og mine øyne en tårekilde, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte av mitt folks datter!
19Disse to har rammet deg—hvem viser deg medynk? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd—med hvem skal jeg trøste deg?
22For jeg er fattig og nødlidende, og mitt hjerte er såret i meg.
11Han har bøyd av mine veier og revet meg i stykker; han har lagt meg øde.
10Han bredte den ut foran meg, og den var skrevet innvendig og utvendig. Der var det skrevet klagesanger, sorg og ve.
21Da ble hjertet mitt bittert, og det stakk meg i mitt indre.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
15Er jeg ugudelig, ve meg; er jeg rettferdig, vil jeg likevel ikke løfte hodet. Jeg er fylt av skam; se da min nød.
10Ta din plage bort fra meg; jeg går til grunne under slaget fra din hånd.