Klagesangene 1:11
Alt hennes folk sukker, de leter etter brød; de har gitt sine kostbarheter for mat for å holde livet oppe. Se, HERRE, og merk deg det, for jeg er blitt foraktet.
Alt hennes folk sukker, de leter etter brød; de har gitt sine kostbarheter for mat for å holde livet oppe. Se, HERRE, og merk deg det, for jeg er blitt foraktet.
Alt hennes folk stønner, de søker brød; de gir sine kostbare eiendeler for mat, for å holde livet oppe. Se, HERRE, og se, for jeg er blitt foraktet.
Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
Hele dets folk sukker og søker brød. De har gitt sine skatter for mat for å holde seg i live. Se, HERRE, og gi akt! For jeg er blitt foraktet.
Hele hennes folk sukker og ber om brød; de har gitt bort det de holder kjært for å skaffe mat til å redde sine liv. Se, Herre, og legg merke til hvor foraktet jeg er.
Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine kostbare ting for mat til å holde sjelen i live. Se, Herre, og ta i betraktning, for jeg er blitt foraktet.
Alle hennes folk sukker; de søker brød og har byttet bort sine dyrebare skatter for mat for å lindre sine sultne sjeler: se, O Herre, og vurder; for jeg er blitt redusert til noe avskyelig.
Hele folket hennes sukker mens de leter etter brød. De gir sine skatter for mat, for å gjenopplive sine liv. Se, Herre, og merk deg at jeg er blitt foraktet!
Hele folket sukker mens de søker etter brød. De gir bort sine skatter for mat for å beholde livet. 'Se, Herre, og se hvor lite verdt jeg er blitt.'
Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine skatter for mat for å berge livet; se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
Hele hennes folk sukker og leter etter brød; de har byttet sine gledelige ting mot mat for å lindre sin sjel. Se, O HERRE, og merk min nød, for jeg har blitt uverdig.
Hele hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine skatter for mat for å berge livet; se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De har gitt sine dyrebare skatter for mat, for å holde liv i seg. Se, Herre, og merk deg hvordan jeg er blitt foraktet!
All her people groan as they search for bread; they trade their treasures for food to stay alive. "Look, LORD, and consider, for I am despised."
Hennes folk sukker etter brød, de gir sine kostbare eiendeler for mat, for å få sjelen til å leve. Se, Herre, og betrakt, for jeg er blitt foraktet.
Alt dens Folk sukker og søger efter Brød, de give deres ønskelige Ting for Mad, at vederqvæge (deres) Sjæl; see, Herre! og sku, at jeg er ringe (agtet)!
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for meat to relieve the soul: see, O LORD, and consider; for I am become vile.
Alle hennes folk sukker, de søker brød; de har gitt sine kostbare ting for mat for å gjenopprette sjelen: se, Herre, og betrakt; for jeg er blitt foraktelig.
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for food to relieve the soul: see, O LORD, and consider, for I have become vile.
Alle hennes folk sukker, de søker brød; De har gitt sine skjønne ting for mat til å styrke sjelen: Se, Herre, og gi akt; for jeg er blitt foraktet.
Hennes folk sukker etter brød, de har gitt bort sine verdifulle ting for mat for å styrke kroppen. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
All hennes folk sukker, de søker brød; De har gitt sine verdifulle ting for mat til å styrke sjelen: Se, Herre, og behold; for jeg er blitt elendig.
Mens de sukker dypt, leter alle hennes folk etter brød; de har gitt sine ønskede ting for mat til å gi dem liv: se, Herre, og ta notis; for hun har blitt en skammelig ting.
All hir people seke their bred with heuynes, & loke what precious thinge euery man hath, that geueth he for meate, to saue his life. Considre (O LORDE) and se, how vyle I am become.
All her people sigh and seeke their bread: they haue giuen their pleasant thinges for meate to refresh the soule: see, O Lorde, and consider: for I am become vile.
All her people seeke their bread with heauinesse, and loke what precious thyng euery man hath, that geueth he for meate to saue his lyfe: Consider O Lorde, and see howe vile I am become.
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for meat to relieve the soul: see, O LORD, and consider; for I am become vile.
All her people sigh, they seek bread; They have given their pleasant things for food to refresh the soul: Look, Yahweh, and see; for I am become abject.
All her people are sighing -- seeking bread, They have given their desirable things For food to refresh the body; See, O Jehovah, and behold attentively, For I have been lightly esteemed.
All her people sigh, they seek bread; They have given their pleasant things for food to refresh the soul: See, O Jehovah, and behold; for I am become abject.
All her people sigh, they seek bread; They have given their pleasant things for food to refresh the soul: See, O Jehovah, and behold; for I am become abject.
Breathing out grief all her people are looking for bread; they have given their desired things for food to give them life: see, O Lord, and take note; for she has become a thing of shame.
All her people sigh, they seek bread; they have given their pleasant things for food to refresh the soul: look, Yahweh, and see; for I am become abject.
כ(Kaf) All her people groaned as they searched for a morsel of bread. They exchanged their valuables for just enough food to stay alive. Jerusalem Speaks:“Look, O LORD! Consider that I have become worthless!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som HERREN har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den trengte igjennom dem. Han spente et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde og kraftløs hele dagen.
15Herren har tråkket ned alle mine mektige menn i mitt indre; han har kalt sammen en forsamling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse.
16For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer, fordi trøsteren som skulle gi min sjel lindring, er langt borte fra meg. Barna mine er forlatte, for fienden vant.
17Sion rekker ut hendene, men det er ingen som trøster henne. HERREN har befalt om Jakob at hans motstandere skal være rundt omkring ham. Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
18HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte: mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
19Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Prestene mine og mine eldste utåndet i byen mens de lette etter mat for å holde livet oppe.
20Se, HERRE, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, hjertet har vendt seg i meg, for jeg har gjort alvorlig opprør. Ute gjør sverdet folk barnløse, i huset er det som døden.
21De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke; de gleder seg over at du har gjort det. Du vil føre fram den dagen du har varslet, og de skal bli lik meg.
22La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og hjertet mitt er svakt.
1Hvor ensomt sitter byen, hun som var full av folk! Hvordan er hun blitt som en enke! Hun som var stor blant folkene og fyrstinne blant provinsene, er blitt tributtpliktig.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle sine elskere har hun ingen som trøster henne. Alle hennes venner har handlet svikefullt mot henne, de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i fangenskap under nød og hard trelldom; hun bor blant hedningene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere tok henne igjen i trange pass.
4Sions veier sørger, for ingen kommer til høytidene; alle hennes porter ligger øde. Prestene hennes sukker, jomfruene hennes er i sorg, og hun selv er full av bitterhet.
5Hennes motstandere er blitt herrer, fiendene hennes har fremgang; for HERREN har gjort henne elendig for hennes mange overtredelser. Barna hennes er gått i fangenskap foran fienden.
6Fra Sions datter er all hennes pryd forsvunnet. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite; kraftløse flykter de foran forfølgeren.
7I nødens og elendighetens dager minnes Jerusalem alle sine dyrebare ting som hun hadde i fordums dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så på henne og lo av hennes sabbater.
8Jerusalem har syndet grovt; derfor er hun blitt til noe en vender seg bort fra. Alle som æret henne, forakter henne, fordi de har sett hennes nakenhet. Ja, hun sukker og vender seg bort.
9Hennes urenhet sitter i skjørtene; hun tenkte ikke på sin endelikt. Derfor sank hun forferdelig; hun har ingen trøster. Å, HERRE, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
10Motstanderen har rakt ut hånden mot alle hennes kostelige ting. For hun har sett hedningene gå inn i hennes helligdom, dem du bød at de ikke skulle gå inn i din forsamling.
11Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
12De sier til sine mødre: Hvor er korn og vin? – idet de segner som sårede i byens gater, når livet ebber ut i mødrenes fang.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
9Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød; mitt øye tæres bort av sorg, ja, min sjel og mitt indre.
10For mitt liv svinner hen i sorg, og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
18Når jeg vil trøste meg mot sorgen, blir hjertet mitt kraftløst i meg.
19Hør ropet fra mitt folks datter fra et land langt borte: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge hos henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og fremmede tomheter?
20Se, HERRE, og tenk på hvem du har gjort dette mot! Skal kvinner spise sin livsfrukt, sine spedbarn? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
9For jeg har spist aske som brød og blandet min drikk med gråt,
19Disse to har rammet deg—hvem viser deg medynk? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd—med hvem skal jeg trøste deg?
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
9Grødeofferet og drikkofferet er tatt bort fra Herrens hus; prestene, Herrens tjenere, sørger.
31For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og plaget.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt; på helbredelsens tid, men se – ulykke!
19Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
17Du skal si dette ordet til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag og ikke stanse, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, et svært alvorlig slag.
16Er ikke maten tatt bort for øynene våre, ja, gleden og jubelen fra vår Guds hus?
25Vår sjel er bøyd ned i støvet, magen vår klistrer seg til jorden.
21De skal dra gjennom landet, hardt trengt og sultne. Når de blir sultne, skal de bli rasende; de skal forbanne sin konge og sin Gud og se oppover.
3Vis oss miskunn, Herre, vis oss miskunn! For vi er overmåte mettet med forakt.
5Og nå, hva har jeg her, sier Herren, siden mitt folk er tatt bort uten vederlag? De som hersker over dem får dem til å jamre, sier Herren, og mitt navn blir stadig, hele dagen, spottet.
2Juda sørger, og byportene sygner hen; folk sitter i sørgeklær på bakken, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
20Spott har knust mitt hjerte, og jeg er full av sorg. Jeg ventet på noen som skulle vise medynk, men det var ingen, og på trøstere, men jeg fant ingen.
1Husk, Herre, hva som har rammet oss; se og legg merke til vår vanære.
7Det som min sjel nektet å røre ved, er nå min vemmelige mat.
11De har gjort den øde, og øde ligger den og klager til meg; hele landet er lagt øde, fordi ingen tar det til hjertet.
3Tårene er blitt min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: Hvor er din Gud?
17så de mangler brød og vann, ser forferdet på hverandre og tæres bort på grunn av sin skyld.
20Men, Herre, hærskarenes Gud, du som dømmer rettferdig, som prøver nyrer og hjerte, la meg se din hevn over dem, for til deg har jeg lagt min sak fram.