Jeremia 14:2
Juda sørger, og byportene sygner hen; folk sitter i sørgeklær på bakken, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda sørger, og byportene sygner hen; folk sitter i sørgeklær på bakken, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda sørger, og portene hennes er avmektige; de er blitt mørke og bøyd mot jorden, og Jerusalems skrik har steget opp.
Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og dets porter sykner hen. De sitter i sorg på jorden, og Jerusalems rop stiger opp.
Juda sørger, byens porter er knust. De ligger i støvet i sorg, og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda sørger, og portene der slokner; de har mørke klær på seg, og Jerusalems rop stiger opp.
Juda sørger, og portene deres er tårer; de er svarte som jorden; og ropet fra Jerusalem har steget opp.
Juda sørger, og portene står forlatt, folk kler seg i sørgeklær på markene, og Jerusalems klagesang stiger opp.
Juda sørger, og byportene er svake og synker ned i jorden; Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og portene der visner; de er dekket av sorg til bakken, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og byens porter er i forfall; de er mørke som jorden, og Jerusalems klagesang har nådd himmelen.
Juda sørger, og portene der visner; de er dekket av sorg til bakken, og Jerusalems klagerop har steget opp.
Juda sørger, og portene deres er svake, de er i sorg på jorden, og ropet fra Jerusalem har steget opp.
Judah mourns, and her gates languish; they sit on the ground in mourning, and the cry of Jerusalem rises up.
Juda sørger, og byportene er svake. De ligger i sorg på bakken, og Jerusalem roper i nød.
Juda sørger, og dens Porte vansmægte, de gaae i Sørgeklæder i Landet, og Jerusalems Klagemaal opstiger.
Judah mourneth, and the gates thereof languish; they are black unto the ground; and the cry of usalem is gone up.
Juda sørger, og portene der hviler; de er mørke mot jorden; og Jerusalems rop har steget opp.
Judah mourns, and its gates languish; they are in mourning on the ground; and the cry of Jerusalem has gone up.
Juda sørger, og portene er tynget, de sitter i svart på bakken; ropet fra Jerusalem har steget opp.
Juda sørger, og portene er i forfall. De har sørget seg til jorden, og ropet fra Jerusalem har nådd opp.
Juda sørger, og portene der visner hen, de sitter i svarte klær på bakken; og ropet fra Jerusalem stiger opp.
Juda gråter, og portene er mørke av sorg. Menneskene sitter på jorden kledd i svart, og Jerusalems rop har steget opp.
Iuda shal mourne, men shall not go moch more thorow his gates: the londe shal be nomore had in reputacion, & the crie of Ierusale shal breake out.
Iudah hath mourned, and the gates thereof are desolate, they haue bene brought to heauinesse vnto the grounde, and the cry of Ierusalem goeth vp.
Iuda hath mourned, his gates are desolate, they are brought to heauinesse, euen vnto the grounde, and the crye of Hierusalem goeth vp.
Judah mourneth, and the gates thereof languish; they are black unto the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah mourns, and the gates of it languish, they sit in black on the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Mourned hath Judah, and her gates have languished, They have mourned to the earth, And the cry of Jerusalem hath gone up.
Judah mourneth, and the gates thereof languish, they sit in black upon the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah mourneth, and the gates thereof languish, they sit in black upon the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
Judah is weeping and its doors are dark with sorrow, and people are seated on the earth clothed in black; and the cry of Jerusalem has gone up.
Judah mourns, and its gates languish, they sit in black on the ground; and the cry of Jerusalem is gone up.
“The people of Judah are in mourning. The people in her cities are pining away. They lie on the ground expressing their sorrow. Cries of distress come up to me from Jerusalem.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Hvor ensomt sitter byen, hun som var full av folk! Hvordan er hun blitt som en enke! Hun som var stor blant folkene og fyrstinne blant provinsene, er blitt tributtpliktig.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle sine elskere har hun ingen som trøster henne. Alle hennes venner har handlet svikefullt mot henne, de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i fangenskap under nød og hard trelldom; hun bor blant hedningene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere tok henne igjen i trange pass.
4Sions veier sørger, for ingen kommer til høytidene; alle hennes porter ligger øde. Prestene hennes sukker, jomfruene hennes er i sorg, og hun selv er full av bitterhet.
8HERREN hadde satt seg fore å ødelegge Sions datters mur; han har strakt ut målesnoren, han trakk ikke sin hånd tilbake fra ødeleggelsen. Derfor lot han voll og mur klage; de visnet sammen.
9Hennes porter er sunket i jorden; han har ødelagt og brutt hennes bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant hedningene; loven finnes ikke mer, og hennes profeter får heller ikke noe syn fra HERREN.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og spent sekkestrie om seg. Jerusalems jomfruer bøyer hodet mot jorden.
11Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
8Derfor vil jeg klage og hyle; jeg vil gå avkledd og naken. Jeg vil stemme i klagehyl som sjakalene og sørge som strutser.
9For hennes sår er uhelbredelig; det har nådd til Juda. Det er kommet helt til mitt folks port, til Jerusalem.
26Hennes porter skal klage og sørge, og øde og forlatt skal hun sitte på bakken.
18La dem skynde seg og stemme i en klagesang for oss, så øynene våre renner over av tårer og øyelokkene våre flommer av vann.
16For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer, fordi trøsteren som skulle gi min sjel lindring, er langt borte fra meg. Barna mine er forlatte, for fienden vant.
17Sion rekker ut hendene, men det er ingen som trøster henne. HERREN har befalt om Jakob at hans motstandere skal være rundt omkring ham. Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
18HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte: mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
16Og folket som de profeterer for, skal bli kastet ut på Jerusalems gater på grunn av hungersnød og sverd. Ingen skal begrave verken dem, konene deres, sønnene eller døtrene, for jeg vil la deres ondskap komme over dem.
17Du skal si dette ordet til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag og ikke stanse, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, et svært alvorlig slag.
18Går jeg ut på marken, se, der ligger de som er drept av sverd; går jeg inn i byen, se, der er de som tærer bort av hungersnød. Både profet og prest streifer omkring i et land de ikke kjenner.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt; på helbredelsens tid, men se – ulykke!
10Over fjellene vil jeg heve gråt og klage, og over beitene i ørkenen en sørgesang, fordi de er brent opp så ingen kan ferdes der; ingen hører lenger lyden av buskapen. Både himmelens fugler og dyrene er flyktet; de er borte.
6Fra Sions datter er all hennes pryd forsvunnet. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite; kraftløse flykter de foran forfølgeren.
7I nødens og elendighetens dager minnes Jerusalem alle sine dyrebare ting som hun hadde i fordums dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så på henne og lo av hennes sabbater.
8Jerusalem har syndet grovt; derfor er hun blitt til noe en vender seg bort fra. Alle som æret henne, forakter henne, fordi de har sett hennes nakenhet. Ja, hun sukker og vender seg bort.
19Så sa HERREN til meg: Gå og still deg i Folkets port, der Judas konger går inn og ut, og ved alle Jerusalems porter,
20og si til dem: Hør HERRENS ord, dere Judas konger og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere som går inn gjennom disse portene:
31Hyl, du port! Rop, du by! Du, hele Filisterlandet, er i oppløsning. For fra nord kommer det en røyk, og ingen blir borte fra sin rekke når tiden er inne.
1Herrens ord som kom til Jeremia om tørken.
11Det ropes etter vin i gatene; all glede er formørket, landets fryd er borte.
12I byen er det bare øde tilbake, og porten er slått i stykker av ødeleggelse.
3Stormennene har sendt sine tjenere etter vann; de kom til cisterner, men fant ikke vann. De vendte tilbake med tomme kar; de ble skamfulle og forvirret og dekket til hodet.
19Byene i Negev skal lukkes, og ingen skal åpne dem. Hele Juda skal føres bort i fangenskap, helt og fullt føres de bort.
6Derfor ble min vrede og harme øst ut; den flammet opp i Judas byer og på Jerusalems gater, og de ble ødelagt og ligger øde, som de gjør i dag.
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem; han overga dem til ulykke, til forferdelse og til hånlig plystring, slik dere ser med egne øyne.
8For Jerusalem er ødelagt, og Juda er falt, fordi deres tale og deres gjerninger er mot Herren, for å utfordre hans herlighets åsyn.
3I gatene binder de sekkestrie om seg; på hustakene og i gatene skal alle hyle og gråte bittert.
5For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil gå av veien for å spørre hvordan det står til med deg?
11På den dagen skal det være en stor sorg i Jerusalem, som sorgen ved Hadad-Rimmon i dalen ved Megiddo.
16Meddel det til folkeslagene; se, kunngjør mot Jerusalem at vaktposter kommer fra et land langt borte, og de lar sin røst lyde mot Judas byer.
2Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Dere har sett all den ulykken jeg har latt komme over Jerusalem og over alle byene i Juda. Se, i dag ligger de øde, uten noen som bor der.
16Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Herren, så: Klagerop skal høres i alle gater, og på alle veier skal de si: «Ve! ve!» De skal kalle bonden til sørgesang og dem som er kyndige i klagesang, til klage.
9Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store hovmod.
15For se, jeg kaller på alle slektene i rikene i nord, sier HERREN. De skal komme, og hver skal sette sin trone ved inngangen til Jerusalems porter, mot alle murene rundt omkring, og mot alle byene i Juda.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
12Da skal Judas byer og Jerusalems innbyggere gå og rope til de gudene som de brenner røkelse for, men de skal slett ikke frelse dem når ulykken kommer over dem.
10Tomt, øde og ødelagt! Hjertet smelter, knærne skjelver, det er stor smerte i alle hofter, og alle ansikter blir bleke.
5For på oppstigningen til Luhit skal en uavlatelig gråt stige opp; for på nedstigningen til Horonajim har fiendene hørt et rop om ødeleggelse.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som HERREN har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
10På den dagen, sier Herren, skal det høres lyden av et skrik fra Fiskeporten, et hyl fra den nye bydelen og et stort brak fra åsene.
8For dette: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
4Jorden sørger og visner, verden vansmekter og visner; de stolte blant jordens folk vansmekter.