Jesaja 22:4
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen som har rammet mitt folk.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg! La meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folk.
Derfor sier jeg: Vær ikke nær meg, for jeg gråter tårer av bitter sorg. Prøv ikke å trøste meg for den ødeleggende katastrofen som har rammet mitt folk.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg gråter hjerteskjærende; ikke prøv å trøste meg på grunn av ødeleggelsene av folket mitt.
Derfor sa jeg: Ikke se på meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folk.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg skal gråte bittert og anstrenge meg ikke for å trøste meg, på grunn av ødeleggelsen av min folkes datter.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen over mitt folks datter.
Therefore I said, 'Turn away from me, let me weep bitterly. Do not try to comfort me concerning the destruction of my people.'
Derfor sier jeg: «Se bort fra meg, la meg gråte bittert! Forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.»
Derfor sagde jeg: Seer om fra mig, jeg vil beskeligen græde; haster ikke at trøste mig over mit Folks Datters Ødelæggelse.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg vil gråte bittert, slåss ikke for å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folk.
Therefore I said, Look away from me; I will weep bitterly, do not labor to comfort me, because of the destruction of the daughter of my people.
Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg, jeg vil gråte bittert; ikke strev med å trøste meg for ødeleggelsen av min folkedatter.
Derfor sa jeg: 'La meg være, jeg er bitter i min gråt. Skynd dere ikke med å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.'
Derfor sa jeg, Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
Derfor har jeg sagt: Vend dine øyne bort fra meg i min bitre gråt; jeg vil ikke bli trøstet over ødeleggelsen av min datters folk.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
When I perceaued yt, I sayde: awaye fro me, yt I maye wepe bytterly. Take no laboure for to coforte me, as touchinge the destruction of my people.
Therefore said I, Turne away from me: I wil weepe bitterly: labour not to comfort mee for the destruction of the daughter of my people.
Therfore sayde I, Let me alone, and I wyll make lamentation: Ye shall not be able to comfort me because of the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me; I will weep bitterly, labour not to comfort me, because of the spoiling of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; don't labor to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
Therefore I said, `Look ye from me, I am bitter in my weeping, Haste not to comfort me, For the destruction of the daughter of my people.'
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
Therefore said I, Look away from me, I will weep bitterly; labor not to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
For this cause I have said, Let your eyes be turned away from me in my bitter weeping; I will not be comforted for the wasting of the daughter of my people.
Therefore I said, "Look away from me. I will weep bitterly. Don't labor to comfort me for the destruction of the daughter of my people.
So I say:“Don’t look at me! I am weeping bitterly. Don’t try to console me concerning the destruction of my defenseless people.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Du skal si dette ordet til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag og ikke stanse, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, et svært alvorlig slag.
16For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer, fordi trøsteren som skulle gi min sjel lindring, er langt borte fra meg. Barna mine er forlatte, for fienden vant.
17Sion rekker ut hendene, men det er ingen som trøster henne. HERREN har befalt om Jakob at hans motstandere skal være rundt omkring ham. Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
18HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte: mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
48Mitt øye renner som elver av vann over ødeleggelsen av mitt folks datter.
49Mitt øye renner og stanser ikke, uten opphold,
26Du, mitt folks datter, bind sekk om deg og velte deg i aske! Hold sorg som over en eneste sønn, en mest bitter klage, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.
11Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
11Alt hennes folk sukker, de leter etter brød; de har gitt sine kostbarheter for mat for å holde livet oppe. Se, HERRE, og merk deg det, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som HERREN har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
5For det er en dag med trengsel, knusing og forvirring fra Herren, hærskarenes Gud, i Synsdalen, med nedbrutte murer og rop til fjellene.
1Å, om mitt hode var vann og mine øyne en tårekilde, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte av mitt folks datter!
18Når jeg vil trøste meg mot sorgen, blir hjertet mitt kraftløst i meg.
19Hør ropet fra mitt folks datter fra et land langt borte: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge hos henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og fremmede tomheter?
21For skaden på mitt folks datter er jeg såret; jeg er mørk av sorg, forferdelse har grepet meg.
18La dem skynde seg og stemme i en klagesang for oss, så øynene våre renner over av tårer og øyelokkene våre flommer av vann.
19For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er dypt beskjemmet og forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi boligene våre har kastet oss ut.
20Men hør Herrens ord, dere kvinner, og la øret ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang, og lær hver av dere naboen sin sørgesang.
19Disse to har rammet deg—hvem viser deg medynk? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd—med hvem skal jeg trøste deg?
31For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine tau er brutt; barna mine har forlatt meg, de er borte. Det er ingen som lenger kan spenne ut teltet mitt og reise mine tepper.
4Den dagen skal en stemme opp en spottesang mot dere og synge en dyster klagesang: Vi er fullstendig plyndret! Han har forandret mitt folks jordlodd. Hvordan kunne han ta det fra meg? Ved å drive bort eierne har han delt opp åkrene våre.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres gode hus; fra deres barn har dere for alltid tatt bort min herlighet.
1Hvor ensomt sitter byen, hun som var full av folk! Hvordan er hun blitt som en enke! Hun som var stor blant folkene og fyrstinne blant provinsene, er blitt tributtpliktig.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle sine elskere har hun ingen som trøster henne. Alle hennes venner har handlet svikefullt mot henne, de er blitt hennes fiender.
18Deres hjerte ropte til Herren: Du Sions datters mur, la tårene renne som en elv dag og natt; unn deg ingen ro, la ikke ditt øyes pupill få hvile.
20Ulykke på ulykke ropes, for hele landet er ødelagt. Plutselig er teltene mine ødelagt, mine teltduker i et øyeblikk.
6For straffen for mitt folks datters synd er større enn straffen for Sodomas synd, som ble omstyrtet i et øyeblikk, uten at menneskehender rørte henne.
4Sions veier sørger, for ingen kommer til høytidene; alle hennes porter ligger øde. Prestene hennes sukker, jomfruene hennes er i sorg, og hun selv er full av bitterhet.
9Hvorfor roper du så høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver omkommet? For veer har grepet deg som en fødende kvinne.
10Vri deg i smerte og fød, Sions datter, som en kvinne i barnsnød! For nå skal du gå ut av byen, du skal bo på marken, og du skal dra like til Babylon. Der skal du bli reddet; der skal Herren løskjøpe deg fra dine fienders hånd.
20Spott har knust mitt hjerte, og jeg er full av sorg. Jeg ventet på noen som skulle vise medynk, men det var ingen, og på trøstere, men jeg fant ingen.
12Den dagen kalte Herren, hærskarenes Gud, til gråt og sorg, til å rake hodet og til å spenne sekkestrie om seg.
17Men hvis dere ikke vil høre, skal min sjel gråte i det skjulte over deres stolthet; mitt øye skal gråte bittert og renne med tårer, fordi Herrens hjord blir ført bort i fangenskap.
16Menneskesønn, se, jeg tar fra deg øyesten din med et slag; men du skal verken sørge eller gråte, og tårene skal ikke renne.
13Hva skal jeg ta til vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sette opp ved siden av deg for å trøste deg, du jomfru, Sions datter? For ditt brudd er stort som havet – hvem kan lege deg?
3Alle dine fyrster har flyktet sammen; de er tatt til fange av bueskyttere. Alle som blir funnet hos deg, blir bundet, selv de som hadde flyktet langt bort.
8For dette: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
3Derfor er livet mitt fylt av smerte; rier har grepet meg som hos en fødende kvinne. Jeg krummet meg da jeg hørte det, jeg ble forferdet da jeg så det.
7Og det skal skje at alle som ser deg, skal flykte fra deg og si: Ninive er lagt øde! Hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere for deg?
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt; på helbredelsens tid, men se – ulykke!
20Se, HERRE, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, hjertet har vendt seg i meg, for jeg har gjort alvorlig opprør. Ute gjør sverdet folk barnløse, i huset er det som døden.
15Hvorfor roper du over din lidelse? Din smerte er ulægelig for dine mange misgjerningers skyld; fordi dine synder ble mange, har jeg gjort dette mot deg.
51Mitt øye gjør mitt hjerte vondt på grunn av alle byens døtre.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
8Hver gang jeg taler, må jeg rope: Vold og ødeleggelse! For Herrens ord er blitt til spott og hån for meg dag etter dag.
5For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil gå av veien for å spørre hvordan det står til med deg?
22Som til en høytidsdag kalte du mine redsler rundt omkring, så ingen slapp unna eller ble igjen på HERRENs vredes dag. Dem jeg svøpte og fostret, har min fiende fortært.
8Derfor vil jeg klage og hyle; jeg vil gå avkledd og naken. Jeg vil stemme i klagehyl som sjakalene og sørge som strutser.