Jeremia 9:19
For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er dypt beskjemmet og forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi boligene våre har kastet oss ut.
For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er dypt beskjemmet og forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi boligene våre har kastet oss ut.
Hør, kvinner, Herrens ord, og la øret ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
For en klagerøst høres fra Sion: Hvor vi er ødelagt! Vi er dypt vanæret, for vi har forlatt landet, for våre boliger har kastet oss ut.
Hør, kvinner, Herrens ord, og la deres ører ta imot hans tale! Lær deres døtre å klage, og hver kvinne sin nabo en sørgesang.
For en klagende stemme høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er svært forvirrede, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
For det er hørt en klagerøst fra Sion: Hvordan er vi ødelagt? Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, de har revet ned våre boliger.
Hør derfor, kvinner, Herrens ord! Og la deres ører ta imot hans munns ord. Lær deres døtre å sørge, og hver kvinne sin nabo en klagesang.
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt forvirret fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
For fra Sion høres en stemme av klagesang: «Å, hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, og våre boliger har forkastet oss.»
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt forvirret fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
Dere kvinner, hør Herrens ord og la deres ører motta hans ord! Lær deres døtre klage, og hver kvinne lære sin nabo klagesang.
'Hear the word of the Lord, you women; let your ears receive the words of His mouth. Teach your daughters to wail and one another to mourn.'
Hør, kvinner, Herrens ord! Deres øre tar imot Hans ord. La deres døtre lære sorgsang, og én kvinne lære den andre en klagesang.
Thi der er hørt en Klagerøst fra Zion: Hvorledes ere vi ødelagte? vi ere saare beskjæmmede, thi vi have forladt Landet, thi de have nedkastet vore Boliger.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we spoiled! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast us out.
For en klagestemme høres ut fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
For a voice of wailing is heard out of Zion, 'How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast us out.'
For en klagestemme høres fra Sion, Hvordan er vi ødelagt! Vi er fullstendig forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned vårt bosted.
For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er blitt storlig skamfulle, fordi vi har forlatt landet, fordi de har kastet ned våre boliger.
For en gråtestemme høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt beskjemmet, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned våre boliger.
For en lyd av gråt stiger opp fra Sion, et rop, Hvordan er ødeleggelsen kommet over oss? Vi er overveldet av skam fordi vi har forlatt vårt land; han har sendt oss bort fra vårt hus.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For there is a lamentable noyse herde of Sion: O how are we so sore destroyed? O how are we so piteously confounded? We must forsake oure owne naturall countre, and we are shot out of oure owne lodgiges.
For a lamentable noyse is heard out of Zion, Howe are we destroyed, and vtterly confounded, for we haue forsaken the land, and our dwellings haue cast vs out.
For there is a lamentable noyse heard of Sion: O howe are we so sore destroyed? O howe are we so pitiously confounded? We must forsake our owne naturall countrey, and we are shut out of our owne lodginges.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we spoiled! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast [us] out.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For -- a voice of wailing is heard from Zion: How have we been spoiled! We have been greatly ashamed, Because we have forsaken the land, Because they have cast down our tabernacles.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For a sound of weeping goes up from Zion, a cry, How has destruction come on us? we are overcome with shame because we have gone away from our land; he has sent us out from our house.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For the sound of wailing is soon to be heard in Zion,‘We are utterly ruined! We are completely disgraced! For we have left our land! For our houses have been torn down!’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18La dem skynde seg og stemme i en klagesang for oss, så øynene våre renner over av tårer og øyelokkene våre flommer av vann.
20Men hør Herrens ord, dere kvinner, og la øret ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang, og lær hver av dere naboen sin sørgesang.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt; på helbredelsens tid, men se – ulykke!
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem; han overga dem til ulykke, til forferdelse og til hånlig plystring, slik dere ser med egne øyne.
9For se, våre fedre har falt for sverd, og våre sønner og døtre og koner er i fangenskap for dette.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres gode hus; fra deres barn har dere for alltid tatt bort min herlighet.
19Hør ropet fra mitt folks datter fra et land langt borte: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge hos henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og fremmede tomheter?
20Høsten er omme, sommeren er til ende, og vi er ikke frelst.
51Vi er vanæret, for vi har hørt spott; skam har dekket ansiktene våre, for fremmede er kommet inn i helligdommene i Herrens hus.
4Den dagen skal en stemme opp en spottesang mot dere og synge en dyster klagesang: Vi er fullstendig plyndret! Han har forandret mitt folks jordlodd. Hvordan kunne han ta det fra meg? Ved å drive bort eierne har han delt opp åkrene våre.
4Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg; jeg vil gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
16Kronen er falt fra vårt hode; ve oss, for vi har syndet!
17Av dette er hjertet vårt blitt svakt; for alt dette er øynene våre blitt matte.
10Over fjellene vil jeg heve gråt og klage, og over beitene i ørkenen en sørgesang, fordi de er brent opp så ingen kan ferdes der; ingen hører lenger lyden av buskapen. Både himmelens fugler og dyrene er flyktet; de er borte.
20Ulykke på ulykke ropes, for hele landet er ødelagt. Plutselig er teltene mine ødelagt, mine teltduker i et øyeblikk.
31For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.
7Landet deres ligger øde, byene deres er oppbrent; fremmede fortærer landet deres like for øynene på dere, og det ligger øde, som omstyrtet av fremmede.
8Og Sions datter står igjen som en hytte i en vingård, som et skur i en agurkåker, som en beleiret by.
26Du, mitt folks datter, bind sekk om deg og velte deg i aske! Hold sorg som over en eneste sønn, en mest bitter klage, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.
16For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer, fordi trøsteren som skulle gi min sjel lindring, er langt borte fra meg. Barna mine er forlatte, for fienden vant.
17Sion rekker ut hendene, men det er ingen som trøster henne. HERREN har befalt om Jakob at hans motstandere skal være rundt omkring ham. Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
18HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte: mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
4Sions veier sørger, for ingen kommer til høytidene; alle hennes porter ligger øde. Prestene hennes sukker, jomfruene hennes er i sorg, og hun selv er full av bitterhet.
21En røst ble hørt på høydene: gråt og ydmyke bønner fra Israels barn, fordi de har forvrengt sin vei og glemt Herren sin Gud.
11Vårt hellige og prektige hus, der fedrene våre priste deg, er brent opp av ild, og alle våre kostelige ting er lagt øde.
19Disse to har rammet deg—hvem viser deg medynk? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd—med hvem skal jeg trøste deg?
8For dette: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
1Hvordan har Herren i sin vrede dekket Sions datter med en sky, og kastet Israels prakt ned fra himmelen til jorden! Han husket ikke sin fotskammel på sin vredes dag.
2Herren har slukt alle Jakobs bosteder og ikke vist medynk; i sin vrede har han revet ned Judas datters festninger, han har lagt dem i grus. Han har vanhelliget riket og dets fyrster.
2Vår arv er gått til fremmede, våre hus til utlendinger.
3Vi er foreldreløse, uten far; mødrene våre er som enker.
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og spent sekkestrie om seg. Jerusalems jomfruer bøyer hodet mot jorden.
11Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
14Men Sion sa: HERREN har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
24Vi har hørt ryktet om dem; hendene våre er blitt slappe; angst har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
11Nå er også mange folkeslag samlet mot deg; de sier: La henne bli vanæret, og la våre øyne se på Sion.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi vært i stor skyld; og for våre misgjerningers skyld er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam og vanære, som det er i dag.
11Vi brøler alle som bjørner og klager bittert som duer; vi venter på rett, men den er der ikke, på frelse, men den er langt borte fra oss.
24For Skammen har fortært frukten av våre fedres arbeid fra vår ungdom av – deres småfe og deres storfe, deres sønner og deres døtre.
7Herren har forkastet sitt alter, han har avskydd sin helligdom; han har overgitt murene rundt hennes palasser i fiendens hånd. De har ført larm i HERRENs hus som på en høytidsdag.
8HERREN hadde satt seg fore å ødelegge Sions datters mur; han har strakt ut målesnoren, han trakk ikke sin hånd tilbake fra ødeleggelsen. Derfor lot han voll og mur klage; de visnet sammen.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine tau er brutt; barna mine har forlatt meg, de er borte. Det er ingen som lenger kan spenne ut teltet mitt og reise mine tepper.
9Vi ville ha helbredet Babylon, men hun ble ikke helbredet. Forlat henne, og la oss gå hver til sitt land; for hennes dom når til himmelen og løfter seg helt til skyene.
7Herre, rettferdigheten tilhører deg, men oss tilhører skam i ansiktet, slik som i dag, både mennene i Juda, innbyggerne i Jerusalem og hele Israel, både de som er nær og de som er langt borte, i alle de landene dit du har drevet dem, på grunn av den troløshet de har vist mot deg.
8Jeg vil gjøre denne byen til en ødemark og til spott; hver den som går forbi, skal bli forferdet og plystre hånlig på grunn av alle dens plager.
11De har gjort den øde, og øde ligger den og klager til meg; hele landet er lagt øde, fordi ingen tar det til hjertet.
26Hennes porter skal klage og sørge, og øde og forlatt skal hun sitte på bakken.
1Hvor ensomt sitter byen, hun som var full av folk! Hvordan er hun blitt som en enke! Hun som var stor blant folkene og fyrstinne blant provinsene, er blitt tributtpliktig.
9Hvorfor roper du så høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver omkommet? For veer har grepet deg som en fødende kvinne.