Jesaja 38:15
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det. Jeg skal gå varsomt alle mine år etter min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det. Jeg skal gå varsomt alle mine år etter min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det. Jeg skal gå stille gjennom alle mine år i min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har både talt og gjort det. Jeg vil leve ydmykt gjennom alle mine år på grunn av smerten i sjelen min.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det; jeg vil vandre varsomt i alle mine år i bitterheten av min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har også gjort det: Jeg skal gå stille gjennom mine år i min sjels sorg.
Hva skal jeg si? Han talte til meg, og han gjorde det. Jeg vil vandre med ydmykhet alle mine år på grunn av sjelens bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg skal vandre sakte alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
«Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og selv oppfylt det. Hele mine dager skal forløpe stille, gjennom min sjels bitre smerte.»
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har selv gjort det. Jeg skal trå varsomt gjennom alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
What shall I say? He has spoken to me, and He has done this. I will walk humbly all my years because of this anguish of my soul.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg skal gå stille alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hvad skal jeg sige? han baade tilsagde mig det, og han gjorde det; jeg skal vandre (sagteligen) frem alle mine Aar for min Sjæls Bitterheds Skyld.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå stille gjennom alle mine år i min sjels bitterhet.
What shall I say? He has spoken to me, and He Himself has done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har selv gjort det: Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av mitt hjertes smerte.
Hva skal jeg si? For han har talt til meg, selv har han gjort det. Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har selv sagt det til meg og selv gjort det: Jeg skal vandre stille alle mine år over min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Det er han som har gjort det. Hele min tid er jeg urolig, jeg vrir meg uten hvile.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
What shal I speake or say, ethat he maye this doo? yt I maye lyue out all my yeares, yee in the bytternesse of my life?
What shall I say? for he hath said it to me, and he hath done it: I shall walke weakely all my yeeres in the bitternesse of my soule.
What shall I say? The Lorde hath made a promise to me, yea and he hym selfe hath perfourmed it: I shall therefore so long as I lyue remember this bitternesse of my lyfe.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done [it]: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
What shall I say? he has both spoken to me, and himself has done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
-- What do I say? seeing He said to me, And He Himself hath wrought, I go softly all my years for the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
What am I to say? seeing that it is he who has done it: all my time of sleeping I am turning from side to side without rest.
What will I say? He has both spoken to me, and himself has done it. I will walk carefully all my years because of the anguish of my soul.
What can I say? He has decreed and acted. I will walk slowly all my years because I am overcome with grief.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Min sjel er trett av livet; jeg vil la min klage komme frem; jeg vil tale i min sjels bitterhet.
11Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
10Jeg sa: Midt i mine dager må jeg gå til dødsrikets porter; jeg er berøvet resten av mine år.
11Jeg sa: Jeg skal ikke se Herren, ja, Herren, i de levendes land; jeg skal ikke lenger skue mennesker blant dem som bor i verden.
12Min bolig er revet opp og tatt bort fra meg som en hyrdes telt; som en vever har jeg rullet sammen mitt liv; han skjærer meg av fra renningen. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
13Jeg ventet til morgenen: Som en løve bryter han alle mine ben. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
14Som en trane eller en svale kvitret jeg; jeg klaget som en due. Mine øyne svek meg av stadig å se opp. Herre, jeg er undertrykt; gå i borgen for meg.
16Herre, ved slike ting lever mennesker, og i alt dette ligger min ånds liv. Du vil helbrede meg og la meg leve.
17Se, for min fred hadde jeg stor bitterhet; men i kjærlighet til min sjel har du berget den fra fordervelsens grav, for du har kastet alle mine synder bak din rygg.
6Jeg er plaget; jeg er dypt nedbøyd; jeg går omkring sørgende hele dagen.
17For jeg er nær ved å snuble, og min sorg står alltid for meg.
18For jeg vil bekjenne min skyld; jeg vil angre min synd.
9Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød; mitt øye tæres bort av sorg, ja, min sjel og mitt indre.
10For mitt liv svinner hen i sorg, og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
18Når jeg vil trøste meg mot sorgen, blir hjertet mitt kraftløst i meg.
3For fienden har forfulgt min sjel; han har slått mitt liv til jorden; han har latt meg bo i mørke som de som for lengst er døde.
4Derfor svinner min ånd i meg; hjertet er lammet i mitt indre.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som HERREN har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den trengte igjennom dem. Han spente et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde og kraftløs hele dagen.
8Jeg er kraftløs og helt knust; jeg stønner av hjertets uro.
2Jeg var stum og tidde; jeg holdt meg tilbake, selv fra det gode, og min smerte vokste.
14Hvorfor tar jeg mitt kjøtt i tennene og legger mitt liv i min hånd?
15Om han så dreper meg, vil jeg likevel stole på ham; men jeg vil forsvare min ferd for hans ansikt.
19Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
21De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke; de gleder seg over at du har gjort det. Du vil føre fram den dagen du har varslet, og de skal bli lik meg.
22La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og hjertet mitt er svakt.
14For hele dagen er jeg blitt plaget, og hver morgen tuktet.
15Hadde jeg sagt: Slik vil jeg tale, da ville jeg svike dine barns slekt.
19Hvem er den som vil føre sak mot meg? For nå, hvis jeg tier, må jeg gi opp ånden.
18Han lar meg ikke få trekke pusten, men fyller meg med bitterhet.
1Jeg er den mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
2Han har ledet meg og ført meg inn i mørke, ikke inn i lys.
2Hvor lenge skal jeg rådføre meg med meg selv i mitt indre, med sorg i hjertet dag etter dag? Hvor lenge skal min fiende ha overtaket over meg?
20Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers bevarer? Hvorfor har du satt meg som et mål for deg, så jeg er blitt meg selv til byrde?
27Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge bort mitt tungsinn og trøste meg,
21Da ble hjertet mitt bittert, og det stakk meg i mitt indre.
7Øynene mine er også blitt svake av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.
20Er ikke mine dager få? Hold så opp, og la meg være, så jeg kan få litt lindring,
6Selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og tier jeg, hva gagn har jeg av det?
10Da ville jeg likevel ha trøst; ja, jeg ville stå fast i sorgen. La ham ikke spare, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
16Nå renner min sjel ut i meg; ulykkens dager har grepet meg.
15Jeg har sydd sekkestrie på huden min, og skitnet til mitt horn i støvet.
3Da jeg tidde, tæret det på knoklene mine av min stønning hele dagen.
11Han har bøyd av mine veier og revet meg i stykker; han har lagt meg øde.
10Ta din plage bort fra meg; jeg går til grunne under slaget fra din hånd.
15så min sjel heller velger kvelning, døden framfor livet.
15Han har mettet meg med bitterhet, han har gjort meg drukken av malurt.
3Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utslitt av mine sukk, og jeg finner ingen hvile.
4Mitt hjerte verker dypt i meg, og dødsredslene har falt over meg.
20Sjelen min minnes det stadig og er nedbøyd i meg.