Jona 1:10
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet bort fra Herren; det hadde han fortalt dem.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet bort fra Herren; det hadde han fortalt dem.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort! For mennene visste at han var på flukt fra Herren, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort! For mennene visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hva er det du har gjort? For mennene visste at han var på flukt fra HERRENS ansikt, for han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: 'Hva har du gjort?' For mennene visste at han flyktet fra Herrens åsyn, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene meget redde, og de sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens åsyn, for han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene meget redde og sa til ham: Hva har du gjort? For de visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde fortalt dem.
Da ble mennene enda mer redde, og de sa til ham: Hva har du gjort? For de visste at han flyktet fra Herrens nærvær, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: "Hva er det du har gjort?" For de visste at han flyktet bort fra Herrens nærvær, siden han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærvær, fordi han hadde fortalt dem det.
Ved dette ble mannenene svært redde og sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For de hadde forstått at han hadde flyktet fra Herrens nærvær, slik han selv hadde fortalt dem.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærvær, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: «Hva er det du har gjort!» De visste at han var på flukt fra Herrens nærhet, for han hadde fortalt dem det.
Then the men were terrified, and they said to him, "What have you done?" For they knew he was fleeing from the presence of the Lord, because he had told them so.
Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: 'Hva er det du har gjort?' For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærhet, da han hadde fortalt dem det.
Da frygtede Mændene sig ganske meget, og de sagde til ham: Hvorfor gjorde du det? thi Mændene vidste, at han flyede fra Herrens Ansigt, thi han havde kundgjort dem (det).
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, Why hast thou done this? For the men knew that he fled from the presence of the LORD, because he had told them.
Da ble mennene svært redde og spurte ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For de visste at han flyktet fra Herrens nærhet, fordi han hadde sagt det til dem.
Then the men were exceedingly afraid, and said to him, Why have you done this? For the men knew that he fled from the presence of the LORD, because he had told them.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: "Hva er det du har gjort?" For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærvær, siden han hadde fortalt dem det.
Mennene ble svært redde og sa til ham: «Hva er det du har gjort!» for de visste at han flyktet fra Herrens ansikt, siden han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene svært redde og sa til ham: Hva er det du har gjort? For mennene visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn, fordi han hadde fortalt dem det.
Da ble mennene fylt av stor frykt og sa til ham, Hva er det du har gjort? For mennene visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde sagt det til dem.
Then were the men exceadingly afrayd and sayd vn to him why diddest thou so? For they knew that he was fled from the presens of the LORde because he had told them.
Then were ye men exceadingly afrayed, & sayde vnto him: why didest thou so? (for they knewe, that he was fled from the presence of the LORDE, because he had tolde them)
Then were the men exceedingly afrayde, and said vnto him, Why hast thou done this? (for the men knewe, that he fled from the presence of the Lorde, because he had tolde them)
Then were the men exceedingly afraide, & saide vnto him: Why hast thou done this? (for the men knewe that he fled from the presence of the Lorde, because he had tolde them.)
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, Why hast thou done this? For the men knew that he fled from the presence of the LORD, because he had told them.
Then were the men exceedingly afraid, and said to him, "What is this that you have done?" For the men knew that he was fleeing from the presence of Yahweh, because he had told them.
And the men fear a great fear, and say unto him, `What `is' this thou hast done!' for the men have known that from the face of Jehovah he is fleeing, for he hath told them.
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, What is this that thou hast done? For the men knew that he was fleeing from the presence of Jehovah, because he had told them.
Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, What is this that thou hast done? For the men knew that he was fleeing from the presence of Jehovah, because he had told them.
And the men were in great fear, and they said to him, What is this you have done? For the men had knowledge of his flight from the Lord because he had not kept it from them.
Then were the men exceedingly afraid, and said to him, "What is this that you have done?" For the men knew that he was fleeing from the presence of Yahweh, because he had told them.
Hearing this, the men became even more afraid and said to him,“What have you done?”(The men said this because they knew that he was trying to escape from the LORD, because he had previously told them.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4Da sendte Herren en kraftig vind ut over havet, og det ble en voldsom storm på havet, så skipet sto i fare for å brytes i stykker.
5Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets rom; der lå han og sov tungt.
6Skipsføreren gikk til ham og sa: Hva er det med deg, du som sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil se til oss, så vi ikke går til grunne.
7De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite for hvis skyld denne ulykken har rammet oss. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8Da sa de til ham: Fortell oss, vi ber deg, for hvis skyld denne ulykken har rammet oss. Hva er yrket ditt? Hvor kommer du fra? Hva er landet ditt? Hvilket folk hører du til?
9Han svarte dem: Jeg er hebréer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre land.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
13Likevel rodde mennene av all kraft for å komme inn til land, men de maktet det ikke, for havet var i opprør og ble bare mer og mer voldsomt mot dem.
14Da ropte de til Herren: Å, Herre, vi ber deg, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havets raseri la seg.
16Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren. De bar fram et offer til Herren og avla løfter.
17Herren hadde sørget for en stor fisk som skulle sluke Jona. Og Jona var i fiskens buk i tre dager og tre netter.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er denne mannen, siden både vinden og sjøen adlyder ham?
8Da sto Abimelek tidlig opp om morgenen, kalte til seg alle tjenerne sine og fortalte dem alt dette i deres påhør; og mennene ble svært redde.
14Han svarte: «Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss? Tenker du å drepe meg slik du drepte egypteren?» Da ble Moses redd og sa: «Så er saken kjent.»
10Og Abimelek sa til Abraham: Hva var det du så, siden du gjorde dette?
11Abraham sa: Jeg tenkte: Det er nok ingen gudsfrykt på dette stedet, og de vil drepe meg for min kones skyld.
26Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere som har så liten tro? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
27Men mennene undret seg og sa: Hva er dette for en mann, siden til og med vindene og sjøen adlyder ham!
19Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: Det er meg; vær ikke redde.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av frykt.
20Den blant Faraos tjenere som fryktet Herrens ord, lot sine tjenere og sin buskap flykte inn under tak,
9Og hun sa til mennene: Jeg vet at Herren har gitt dere landet. Frykten for dere har falt over oss, og alle som bor i landet, har mistet motet på grunn av dere.
6Han visste ikke hva han skulle si, for de var grepet av stor frykt.
10Han svarte: Jeg hørte deg i hagen og ble redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.
24Alle Israels menn flyktet for ham da de så ham, og de ble svært redde.
7De svarte ham: Hvorfor sier min herre slike ord? Gud forby at dine tjenere skulle gjøre noe slikt!
15Menn, hvorfor gjør dere dette? Også vi er mennesker med samme natur som dere, og vi forkynner for dere at dere skal vende dere fra disse tomhetene til den levende Gud, som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.
28Han sa til brødrene sine: Pengene mine er lagt tilbake; se, de er i sekken min! Da sank hjertet i dem, og de ble redde og sa til hverandre: Hva er det Gud har gjort mot oss?
17Han ble grepet av frykt og sa: Hvor fryktinngytende dette stedet er! Dette er ikke annet enn Guds hus, og dette er himmelens port.
10Du blåste med din vind, og havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannmassene.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd, og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
21Og synet var så fryktinngytende at Moses sa: «Jeg er svært redd og skjelver.»
29Av frykt for at vi skulle støte på rev, kastet de fire ankre ut fra akterenden og ønsket at det måtte bli dag.
30Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.
17Da de hadde ført dem ut, sa han: Fly for livet! Se ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten. Flykt til fjellet, ellers går du til grunne.
5Kongen av Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet. Da ble Faraos og hans tjeneres hjerter vendt mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette, at vi lot Israel gå og ikke lenger tjene oss?
18Den tredje dagen sa Josef til dem: Gjør dette og dere skal få leve, for jeg frykter Gud:
31Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.
50for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.
17Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde befalt dem; de lot guttene leve.
9Da skal alle mennesker frykte og fortelle om Guds gjerning; de skal med forstand legge merke til det han gjør.
24Og se, det ble en voldsom storm på sjøen, så båten ble dekket av bølgene. Men han sov.