Markus 6:50
for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.
for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.
for alle så ham og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
For alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
For de så ham alle og ble forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
For de så ham alle og ble urolige. Og straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde."
For de så ham alle, og de ble redde. Men straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot! Det er jeg; vær ikke redde."
For de så ham alle sammen, og blei redde. Og straks talte han med dem og sa: Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde.
For alle så ham og ble redde. Men han snakket straks med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg, vær ikke redde.
for de så ham alle og ble forferdet. Men straks talte han med dem og sa til dem: Vær ved godt mot! Det er jeg, frykt ikke!
Alle så ham og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: 'Vær ved godt mot! Det er jeg. Frykt ikke.'
For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
Alle så ham, og de ble forferdet. Straks snakket han med dem og sa: «Vær modige, det er meg; frykt ikke.»
For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
For de så ham alle og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: «Vær ved godt mot, det er jeg; frykt ikke!»
for they all saw Him and were terrified. But He immediately spoke to them and said, 'Take courage! It is I; do not be afraid.'
for alle så ham og ble redde. Men han snakket straks med dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke!»
— Thi de saae ham alle og bleve forskrækkede. — Og han talede strax med dem og sagde til dem: Værer frimodige! det er mig, frygter ikke.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
For de så ham alle og ble skremt. Men umiddelbart snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg. Vær ikke redde.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and said to them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
for de så ham alle og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot! Det er jeg. Vær ikke redde."
For de så ham alle og ble skremt. Men straks snakket han med dem og sa: 'Vær ved godt mot, det er jeg, vær ikke redde.'
For de så ham alle og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg, frykt ikke.
Alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke.
For they all sawe him and were afrayed. And anon he talked with them and sayde vnto them: be of good chere it is I be not afrayed.
for they sawe him all, and were afrayed. But immediatly he talked with them, and sayde vnto them: Be of good comforte, it is I, be not afrayed.
For they all saw him, and were sore afrayd: but anon he talked with them, & said vnto them, Be ye of good comfort: it is I, be not afrayd.
For they all sawe him, & were afraide. And anone he talked with them, & saide vnto them: Be of good cheare, it is I, be not afrayde.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, ‹Be of good cheer: it is I; be not afraid.›
for they all saw him, and were troubled. But he immediately spoke with them, and said to them, "Cheer up! It is I!{Literally, "I AM!"} Don't be afraid."
for they all saw him, and were troubled, and immediately he spake with them, and saith to them, `Take courage, I am `he', be not afraid.'
for they all saw him, and were troubled. But he straightway spake with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
for they all saw him, and were troubled. But he straightway spake with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
For they all saw him, and were troubled. But straight away he said to them, Take heart, it is I, have no fear.
for they all saw him, and were troubled. But he immediately spoke with them, and said to them, "Cheer up! It is I! Don't be afraid."
for they all saw him and were terrified. But immediately he spoke to them:“Have courage! It is I. Do not be afraid.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Båten var nå midt ute på sjøen og ble kastet av bølgene, for vinden var imot.
25Men i den fjerde nattevakten kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
28Peter svarte ham: Herre, er det deg, så byd meg å komme til deg på vannet.
29Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk på vannet for å komme til Jesus.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd, og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tvilte du?
32Da de steg opp i båten, la vinden seg.
33De som var i båten, falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
17gikk om bord i en båt og satte over sjøen mot Kapernaum. Det var blitt mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem.
18Sjøen begynte å gå høy fordi det blåste kraftig.
19Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: Det er meg; vær ikke redde.
21Da tok de ham villig om bord i båten, og straks var båten ved landet dit de skulle.
47Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
48Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Omkring fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.
49Men da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse og ropte høyt,
51Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og vantro.
36Mens de talte om dette, stod Jesus selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere.
37Men de ble skrekkslagne og redde og trodde de så en ånd.
38Han sa til dem: Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger det tvilstanker opp i hjertene deres?
39Se mine hender og føtter, det er jo jeg selv. Ta på meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har.
40Så viste han dem hendene og føttene sine.
37Da kom det en kraftig storm, og bølgene slo inn i båten, så den allerede holdt på å fylles.
38Han lå i akterenden og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Han sto opp, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er denne mannen, siden både vinden og sjøen adlyder ham?
6Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og ble grepet av stor frykt.
7Men Jesus kom bort, rørte ved dem og sa: Reis dere, og vær ikke redde.
26Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere som har så liten tro? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
27Men mennene undret seg og sa: Hva er dette for en mann, siden til og med vindene og sjøen adlyder ham!
22En dag gikk han om bord i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av innsjøen! Og de la fra land.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en storm av vind ned over innsjøen; båten holdt på å fylles med vann, og de var i fare.
24De gikk bort til ham, vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikk stille.
25Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble redde og undret seg og sa til hverandre: Hva er dette for en mann? Han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
54Og da de steg ut av båten, kjente folk ham straks igjen
9Og se, på vei for å fortelle det til disiplene, møtte Jesus dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram, grep om føttene hans og tilba ham.
10Da sa Jesus til dem: «Vær ikke redde. Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de se meg.»
24Og se, det ble en voldsom storm på sjøen, så båten ble dekket av bølgene. Men han sov.
9For han og alle som var sammen med ham, var slått av undring over den fangsten av fisk de hadde fått;
20Da han hadde sagt dette, viste han dem hendene og siden. Disiplene ble glade da de så Herren.
6Men han sa til dem: Vær ikke redde! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble korsfestet. Han er stått opp; han er ikke her. Se stedet hvor de la ham.
7Men gå og si til disiplene hans og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham, slik han sa til dere.
26Åtte dager senere var disiplene igjen inne, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus, mens dørene var lukket, sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere.
1La ikke hjertet deres bli grepet av uro. Dere tror på Gud; tro også på meg.
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: La oss dra over til den andre siden.