Markus 6:51
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og vantro.
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og vantro.
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og forundret seg storlig.
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring.
Så gikk han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av forundring.
Og han gikk opp til dem i båten, og vinden stilnet; og de ble meget forundret i seg selv, og undret seg.
Og han steg om bord i båten til dem, og vinden stilnet; og de var overmåte forundret, og de undret seg.
Og han gikk opp til dem i båten; og vinden stilnet; og de ble helt forundret innad, og undret seg.
Han gikk opp i båten til dem, og vinden la seg. De ble helt forundret.
Og han steg opp i båten til dem, og vinden stilnet. Og de var helt ute av seg av forundring,
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var overveldet av undring,
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.
Han steg ombord i båten med dem, og vinden stilnet; og de ble svært forundret og undret over seg selv.
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.
Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. De var helt forbauset og overveldet.
Then He got into the boat with them, and the wind stopped. They were completely amazed,
Han gikk opp i båten til dem, og vinden stilnet. De ble helt forbløffet og undret seg meget.
Og han traadte ind i Skibet til dem, og Vinden stilledes; og de forfærdedes overmaade meget ved sig selv og forundrede sig.
And he went up unto them into the ship; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves beyond measure, and wondered.
Han steg opp i båten til dem, og vinden stilnet. De ble helt overveldet og forundret.
And he went up to them into the ship; and the wind ceased: and they were greatly amazed in themselves beyond measure, and wondered.
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var helt forbløffet,
Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. De var over alle grenser forundret og undret seg.
Han gikk om bord i båten til dem, og vinden stilnet. Og de var meget forundret.
Han gikk opp til dem i båten, og vinden stilnet. De ble helt overveldet,
And he went vp vnto them into the shippe and the wynde ceased and they were sore amased in them selves beyonde measure and marveyled.
And he wete vnto them in to the shippe, and the wynde ceassed. And they were astonnyed, and marueled exceadingly:
Then he went vp vnto them into the ship, and the winde ceased, and they were much more amased in them selues, and marueiled.
And he went vp vnto them into the shippe, and the wynde ceassed, and they were sore amased in themselues beyond measure, and marueyled.
And he went up unto them into the ship; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves beyond measure, and wondered.
He got into the boat with them; and the wind ceased, and they were very amazed among themselves, and marveled;
And he went up unto them to the boat, and the wind lulled, and greatly out of measure were they amazed in themselves, and were wondering,
And he went up unto them into the boat; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves;
And he went up unto them into the boat; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves;
And he went to them into the boat, and the wind went down, and they were full of wonder in themselves;
He got into the boat with them; and the wind ceased, and they were very amazed among themselves, and marveled;
Then he went up with them into the boat, and the wind ceased. They were completely astonished,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
32Da de steg opp i båten, la vinden seg.
33De som var i båten, falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
34Da de hadde krysset over, kom de til landet Gennesaret.
22En dag gikk han om bord i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av innsjøen! Og de la fra land.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en storm av vind ned over innsjøen; båten holdt på å fylles med vann, og de var i fare.
24De gikk bort til ham, vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikk stille.
25Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble redde og undret seg og sa til hverandre: Hva er dette for en mann? Han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham.
47Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
48Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Omkring fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.
49Men da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse og ropte høyt,
50for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: La oss dra over til den andre siden.
36De lot folkemengden bli igjen og tok ham med i båten, slik han var. Også andre små båter var sammen med ham.
37Da kom det en kraftig storm, og bølgene slo inn i båten, så den allerede holdt på å fylles.
38Han lå i akterenden og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Han sto opp, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er denne mannen, siden både vinden og sjøen adlyder ham?
16Da det var blitt kveld, gikk disiplene hans ned til sjøen,
17gikk om bord i en båt og satte over sjøen mot Kapernaum. Det var blitt mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem.
18Sjøen begynte å gå høy fordi det blåste kraftig.
19Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: Det er meg; vær ikke redde.
21Da tok de ham villig om bord i båten, og straks var båten ved landet dit de skulle.
22Dagen etter så folket som sto på den andre siden av sjøen at det ikke var noen annen båt der enn den ene som disiplene hadde gått om bord i, og at Jesus ikke hadde gått i båten sammen med disiplene, men at disiplene hadde reist av sted alene.
23Han steg i en båt, og disiplene fulgte ham.
24Og se, det ble en voldsom storm på sjøen, så båten ble dekket av bølgene. Men han sov.
25Da gikk disiplene til ham og vekket ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under.
26Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere som har så liten tro? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
27Men mennene undret seg og sa: Hva er dette for en mann, siden til og med vindene og sjøen adlyder ham!
24Båten var nå midt ute på sjøen og ble kastet av bølgene, for vinden var imot.
25Men i den fjerde nattevakten kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
52For de hadde ikke forstått det som hadde skjedd med brødene, for hjertet deres var forherdet.
53Da de var kommet over, la de til i landet Gennesaret.
54Og da de steg ut av båten, kjente folk ham straks igjen
13Så forlot han dem, gikk om bord i båten igjen og dro over til den andre siden.
9For han og alle som var sammen med ham, var slått av undring over den fangsten av fisk de hadde fått;
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
13Likevel rodde mennene av all kraft for å komme inn til land, men de maktet det ikke, for havet var i opprør og ble bare mer og mer voldsomt mot dem.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd, og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
32Så dro de med båt til et øde sted, for seg selv.
22Straks fikk Jesus disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han sendte folkemengdene bort.
37Men de ble skrekkslagne og redde og trodde de så en ånd.
7De ga tegn til kameratene som var i den andre båten, at de skulle komme og hjelpe dem. De kom og fylte begge båtene, så de begynte å synke.
43Alle var slått av undring over Guds veldige kraft. Mens alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa han til disiplene sine:
45Straks fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til Betsaida, mens han selv sendte folket av sted.
24Da folket så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de selv om bord i båter og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus.