Nehemja 9:19
likevel, i din store barmhjertighet, forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten ikke om natten for å lyse for dem og vise dem veien de skulle gå.
likevel, i din store barmhjertighet, forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten ikke om natten for å lyse for dem og vise dem veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem og vise veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten vek ikke fra dem om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
Du forlot dem likevel ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien, og ildstøtten vek ikke fra dem om natten, men lyste for dem på veien de skulle gå.
I din store barmhjertighet forlot du dem likevel ikke i ørkenen. Skystøtten vendte ikke bort fra dem om dagen for å lede dem på veien, heller ikke ildstøtten om natten for å lyse opp veien de skulle gå.
Likevel forlot du dem ikke i din store barmhjertighet i ørkenen; sky-søylen forlot dem ikke om dagen for å lede dem på veien; heller ikke ildsøylene om natten for å lyse for dem og vise dem veien de skulle gå.
Du forlot dem ikke i ørkenen på grunn av din store barmhjertighet. Skystøtten forlot dem ikke om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten ikke om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i ørkenen, i din store barmhjertighet. Skystøtten vegret seg ikke fra å lede dem om dagen, og ildstøtten om natten for å opplyse dem på veien de skulle vandre.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen i din store nåde: skysøylen vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og heller ikke ildsøylen om natten for å gi dem lys og veien de skulle gå.
Likevel, på grunn av din mange barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen; skyens søyle forlot dem ikke om dagen for å lede dem, og ildsøylens lys forlot dem ikke om natten, slik at de kunne se hvilken vei de skulle gå.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen i din store nåde: skysøylen vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og heller ikke ildsøylen om natten for å gi dem lys og veien de skulle gå.
overga du dem ikke i ørkenen på grunn av din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten var om natten for å lyse dem veien de skulle ta.
You, in Your great mercy, did not abandon them in the wilderness. During the day, the pillar of cloud did not depart to guide them on their way, nor did the pillar of fire by night to give them light for the path they should take.
Likevel forlot du dem ikke i ørkenen, på grunn av din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse opp for dem den veien de skulle gå.
Og du, du forlod dem ikke i Ørken efter dine mange Barmhjertigheder; den Skystøtte veg ikke fra dem om Dagen at lede dem paa Veien, eller Ildstøtten om Natten at lyse for dem paa Veien, som de skulde gaae paa.
Yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderss: the pillar of the cloud departed not from them by day, to lead them in the way; ither the pillar of fire by night, to shew them light, and the way wherein they should go.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen i din store miskunn. Skyssøylen vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, ei heller ildsøylen om natten for å gi dem lys og vise dem veien de skulle gå.
Yet in Your overwhelming mercies, You did not forsake them in the wilderness; the pillar of cloud did not depart from them by day to lead them on the way, nor the pillar of fire by night to show them light and the way they should go.
Likevel i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vegret seg ikke å lede dem om dagen, ei heller ildstøtten om natten, for å lyse opp veien de skulle gå.
forlot Du dem ikke i ørkenen i Din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, heller ikke ildstøtten om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem, slik at de kunne gå på veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i din store barmhjertighet, selv i ørkenen. Skystøtten sviktet ikke, men ledet dem om dagen, og ildstøtten om natten, for å gi dem lys og vise veien de skulle gå.
yet forsokest thou them not in the wyldernes, acordinge to thy greate mercy. And ye cloudy piler departed not from them on ye dayetyme to lede them the waye, nether the piler of fyre in the night season, to shewe them lighte in the waye that they wente.
Yet thou for thy great mercies forsookest them not in the wildernesse: the pillar of the cloude departed not from them by day to leade them the way, neither the pillar of fire by night, to shew them light, and the way whereby they should goe.
Yet forsookest thou them not in the wildernesse, according to thy great mercies: And the cloudy piller departed not from them on the day time to leade the the way, neither the piller of fire in the night season, to shewe them light in the way by which they should go.
Yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of the cloud departed not from them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to shew them light, and the way wherein they should go.
yet you in your manifold mercies didn't forsake them in the wilderness: the pillar of cloud didn't depart from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way in which they should go.
and Thou, in Thine abundant mercies, hast not forsaken them in the wilderness -- the pillar of the cloud hath not turned aside from off them by day, to lead them in the way, and the pillar of the fire by night, to give light to them and the way in which they go.
yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of cloud departed not from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way wherein they should go.
yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of cloud departed not from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way wherein they should go.
Even then, in your great mercy, you did not give them up in the waste land: the pillar of cloud still went before them by day, guiding them on their way, and the pillar of fire by night, to give them light, and make clear the way they were to go.
yet you in your manifold mercies didn't forsake them in the wilderness: the pillar of cloud didn't depart from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way in which they should go.
“Due to your great compassion you did not abandon them in the wilderness. The pillar of cloud did not stop guiding them in the path by day, nor did the pillar of fire stop illuminating for them by night the path on which they should travel.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Du kløvde havet for dem, så de gikk gjennom midten av havet på tørr grunn, og forfølgerne deres kastet du i dypet, som en stein i veldige vann.
12Du ledet dem om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte, for å gi dem lys på veien de skulle gå.
20Du ga dem også din gode Ånd for å lære dem, du nektet dem ikke mannaen, og du ga dem vann for tørsten.
21I førti år sørget du for dem i ørkenen, så de manglet ingenting. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres hovnet ikke opp.
21Herren gikk foran dem om dagen i en skysøyle for å lede dem på veien, og om natten i en ildsøyle for å lyse for dem, så de kunne gå både dag og natt.
22Han tok verken skysøylen om dagen eller ildsøylen om natten bort fra folket.
15Du ga dem brød fra himmelen mot sulten, lot vann strømme for dem ut av klippen mot tørsten og lovte at de skulle gå inn og ta det landet i eie som du hadde sverget å gi dem.
16Men de og våre fedre handlet hovmodig, de forherdet nakken og ville ikke høre på dine bud.
17De nektet å lyde, og de mintes ikke de under du gjorde blant dem. De forherdet nakken, og i sin opprørskhet satte de seg en leder for å vende tilbake til slaveriet. Men du er en Gud som gjerne tilgir, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og du forlot dem ikke.
18Ja, da de hadde laget seg en støpt kalv og sa: Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt, og de gjorde seg skyldige i store krenkelser,
31og i ørkenen, der du har sett hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.
32Likevel trodde dere ikke Herren deres Gud.
33han som gikk foran dere på veien for å lete ut et sted dere kunne slå leir, i ild om natten for å vise dere hvilken vei dere skulle gå, og i en sky om dagen.
14Om dagen ledet han dem med en sky, og hele natten med en ildsøyle.
30Likevel hadde du tålmodighet med dem i mange år og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter. Men de ville ikke høre. Derfor ga du dem i hendene på landenes folk.
31Men for din store barmhjertighets skyld gjorde du ikke ende på dem og forlot dem ikke, for du er en nådig og barmhjertig Gud.
15Den dagen tabernaklet ble reist, dekket skyen tabernaklet, nemlig vitnesbyrdets telt. Og om kvelden var det over tabernaklet noe som så ut som ild, til morgenen.
16Slik var det alltid: Om dagen dekket skyen det, og om natten var det som ild.
17Når skyen løftet seg fra tabernaklet, brøt israelittene opp, og der skyen ble stående, slo israelittene leir.
18På Herrens befaling brøt israelittene opp, og på Herrens befaling slo de leir. Så lenge skyen ble over tabernaklet, ble de liggende i leir.
19Når skyen ble hengende lenge over tabernaklet, mange dager, holdt israelittene seg til Herrens pålegg og brøt ikke opp.
20Slik var det også når skyen var noen få dager over tabernaklet: Etter Herrens befaling ble de liggende i leir, og etter Herrens befaling brøt de opp.
21Slik var det også når skyen ble fra kvelden til morgenen og løftet seg om morgenen: da brøt de opp. Enten det var om dagen eller om natten at skyen løftet seg, brøt de opp.
22Om det var to dager, en måned eller et år at skyen ble over tabernaklet og ble stående der, ble israelittene liggende i leir og brøt ikke opp. Men når den løftet seg, brøt de opp.
14og de vil fortelle det til innbyggerne i dette landet. For de har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, har vist deg ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem, om dagen i en skysøyle og om natten i en ildsøyle.
19Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk bak dem. Skystøtten flyttet seg fra foran dem og stilte seg bak dem.
20Den kom mellom egypternes leir og Israels leir. Den var sky og mørke for egypterne, men den ga lys om natten for israelittene, slik at den ene leiren ikke kom nær den andre hele natten.
36Hver gang skyen løftet seg fra boligen, brøt Israels barn opp og dro videre på alle sine reiser.
37Men hvis skyen ikke løftet seg, brøt de ikke opp før den dagen den løftet seg.
38For Herrens sky var over boligen om dagen, og om natten var det ild over den, for øynene på hele Israels hus, gjennom alle deres reiser.
27Derfor ga du dem i hendene på fiender som plaget dem. Men i trengslens tid, da de ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og etter din store barmhjertighet ga du dem redningsmenn som frelste dem fra fiendens hånd.
28Men da de hadde fått ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt ansikt. Da lot du dem være i fiendenes hånd, så disse fikk herredømme over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og mange ganger fridde du dem ut etter din barmhjertighet.
6De sa ikke: Hvor er Herren, han som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land av ødemarker og groper, gjennom et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen dro gjennom, der ingen bodde?
39Han bredte en sky som dekke og ild for å lyse om natten.
13I din miskunn har du ført det folket du har løst ut; du har ledet dem ved din kraft til din hellige bolig.
34Herrens sky var over dem om dagen når de dro ut fra leiren.
17Men mitt øye sparte dem så jeg ikke ødela dem; jeg gjorde ikke ende på dem i ørkenen.
7Husk, og glem ikke, hvordan dere vakte Herren deres Guds vrede i ørkenen. Fra den dagen dere dro ut av landet Egypt til dere kom hit, har dere vært opprørske mot Herren.
15han som ledet dere gjennom den store og skremmende ørkenen, hvor det var brennende slanger og skorpioner og tørke, hvor det ikke var vann; han som lot vann strømme ut for dere fra flintklippen;
28for at ikke landet du førte oss ut fra, skal si: Herren var ikke i stand til å føre dem inn i landet han hadde lovet dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.
15Hvis dere vender dere bort fra å følge ham, vil han enda en gang la dem bli i ørkenen, og dere vil bringe hele dette folket til undergang.
19Din vei gikk gjennom havet, din sti gjennom de store vann; og dine fotspor var ikke kjent.
17Da farao lot folket gå, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var nær. For Gud sa: Ellers ombestemmer folket seg når de ser krig og vender tilbake til Egypt.
31Men han sa: Forlat oss ikke, jeg ber deg. Du vet hvor vi skal slå leir i ørkenen, og du kan være som våre øyne.
5Jeg har ført dere i førti år i ørkenen: Klærne deres ble ikke utslitt på dere, og skoene deres ble ikke utslitt på føttene deres.
2Husk hele veien som Herren deres Gud ledet dere disse førti årene i ørkenen, for å ydmyke dere og prøve dere, for å finne ut hva som var i hjertet deres, om dere ville holde hans bud eller ikke.
22Også ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herren til vrede.
7Han talte til dem fra skystøtten; de holdt hans vitnesbyrd og den forskriften han ga dem.
8Du svarte dem, Herre vår Gud; du var en Gud som tilga dem, men du straffet deres gjerninger.
38Men han, barmhjertig som han er, tilga skylden og ødela dem ikke; ja, mange ganger holdt han sin vrede tilbake og lot ikke all sin harme bryte løs.