2 Mosebok 13:17
Da farao lot folket gå, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var nær. For Gud sa: Ellers ombestemmer folket seg når de ser krig og vender tilbake til Egypt.
Da farao lot folket gå, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var nær. For Gud sa: Ellers ombestemmer folket seg når de ser krig og vender tilbake til Egypt.
Da Farao lot folket dra, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisterlandet, selv om den var nær; for Gud sa: Ellers kan folket angre seg når de ser krig og vende tilbake til Egypt.
Da farao lot folket dra, førte Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, selv om den var nær; for Gud sa: Ellers kan folket angre når de ser krig, og vende tilbake til Egypt.
Og det skjedde, da Farao lot folket fare, da førte Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, enda den var den nærmeste. For Gud sa: Folket kunne angre når de ser krig, og vende tilbake til Egypt.
Da farao lot folket dra, førte Gud dem ikke på veien til filisternes land, selv om den var nær, for Gud sa: Kanskje folket vil ombestemme seg når de ser krig og vende tilbake til Egypt.
Og det skjedde, da Farao lot folket gå, at Gud ikke ledet dem ad veien gjennom filisternes land, selv om det var den nærmeste, for Gud sa: «Kanskje folket angrer når de ser krig, og så vender tilbake til Egypt.»
Og det skjedde, da farao hadde latt folket gå, at Gud ledet dem ikke gjennom filisternes land, selv om det var nær; for Gud sa: Frykter folkene kanskje når de ser krig, og vender tilbake til Egypt.
Da farao slapp folket, ledet ikke Gud dem langs filistrenes vei, selv om den var kort. Gud sa: Kanskje folket angrer når de ser kamp, og de vender tilbake til Egypt.
Da farao lot folket gå, førte Gud dem ikke gjennom filisternes land, selv om det var nærmest. For Gud sa: ‘For at folket ikke skal angre når de ser krig og vende tilbake til Egypt,’
Og det skjedde, da farao hadde latt folket dra, at Gud ikke førte dem gjennom filistrenes land, selv om det var nær, for Gud sa: Kanskje vil folket omvende seg hvis de ser krig, og vende tilbake til Egypt.
Og da Farao lot folket gå, førte Gud dem ikke gjennom landet til filisterne, selv om det lå nært; for Gud sa: ‘Ellers kan det hende at folket, når de ser krig, angrer og vender tilbake til Egypt.’
Og det skjedde, da farao hadde latt folket dra, at Gud ikke førte dem gjennom filistrenes land, selv om det var nær, for Gud sa: Kanskje vil folket omvende seg hvis de ser krig, og vende tilbake til Egypt.
Da farao lot folket dra, førte Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, selv om den var kortere. Gud sa: «Folket kan angre når de ser krig og vende tilbake til Egypt.»
When Pharaoh let the people go, God did not lead them along the road through the country of the Philistines, though it was shorter. For God said, 'If they face war, they might change their minds and return to Egypt.'
Da Farao sendte folket bort, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var kortere. Gud sa: «Ellers kan folket angre seg når de ser krig, og de vende tilbake til Egypt.»
Og det skede, der Pharao lod Folket fare, da førte Gud dem ikke paa de Philisters Landevei, enddog den var nær; thi Gud sagde: Maaskee det kunde fortryde Folket, naar de see Striden, og de kunde vende tilbage til Ægypten.
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not through the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
Og det skjedde, da farao lot folket gå, at Gud ikke førte dem gjennom filisternes land, selv om det var nær; for Gud sa: Hvis folket angrer når de ser krig, kan de vende tilbake til Egypt.
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not through the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest perhaps the people repent when they see war, and they return to Egypt:
Da det skjedde at farao lot folket dra, førte ikke Gud dem gjennom filisternes land, selv om det var kortere; for Gud sa: "Kanskje folket kunne angre seg når de ser krig, og vende tilbake til Egypt."
Da Farao sendte folket bort, ledet Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, selv om det var den nærmeste, for Gud sa: 'For at folket ikke skal angre når de ser krig, og vende tilbake til Egypt.'
Og det skjedde, da Farao lot folket gå, at Gud ikke ledet dem gjennom filisternes land, selv om det var nært; for Gud sa, for at folket ikke skal angre når de ser krig, og vende tilbake til Egypt:
Da Farao hadde latt folket dra, førte ikke Gud dem gjennom filisternes land, selv om det var kortere, for Gud sa: Hvis folket ser krig, kan de angre og vende tilbake til Egypt.
when Pharao had let the people goo, God caried them not thorow the londe of the Philistines, though it were a nye waye. For God sayde: the people myghte happly repent when they se warre, and so turne agayne to Egipte:
Now whan Pharao had let ye people go, God led them not the waye thorow the lode of the Philistynes, which was ye nexte: for he thoughte: The people might repet, wha they se warre, and so turne in agayne into Egipte.
Nowe when Pharaoh had let the people go, God caried them not by the way of the Philistims countrey, though it were neerer: (for God sayd, Lest the people repent whe they see warre, and turne againe to Egypt)
It came to passe, that when Pharao had let the people go, God caryed them not through the way of the lande of the Philistines, which was the more nygh way. But God saide: lest peraduenture the people repent whe they see warre, and so turne agayne to Egypt.
¶ And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not [through] the way of the land of the Philistines, although that [was] near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
It happened, when Pharaoh had let the people go, that God didn't lead them by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, "Lest perhaps the people change their minds when they see war, and they return to Egypt;"
And it cometh to pass in Pharaoh's sending the people away, that God hath not led them the way of the land of the Philistines, for it `is' near; for God said, `Lest the people repent in their seeing war, and have turned back towards Egypt;'
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
Now after Pharaoh had let the people go, God did not take them through the land of the Philistines, though that was near: for God said, If the people see war, they may have a change of heart and go back to Egypt.
It happened, when Pharaoh had let the people go, that God didn't lead them by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, "Lest perhaps the people change their minds when they see war, and they return to Egypt;"
The Leading of God When Pharaoh released the people, God did not lead them by the way to the land of the Philistines, although that was nearby, for God said,“Lest the people change their minds and return to Egypt when they experience war.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet. Israels barn dro opp væpnet ut av landet Egypt.
5Kongen av Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet. Da ble Faraos og hans tjeneres hjerter vendt mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette, at vi lot Israel gå og ikke lenger tjene oss?
6Han gjorde vognen sin klar og tok folket sitt med seg.
21Moses rakte hånden ut over havet, og Herren lot havet drive bort ved en sterk østavind hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet ble delt.
22Israelittene gikk midt gjennom havet på tørr grunn, og vannet stod som en mur for dem, på høyre og venstre side.
23Egypterne forfulgte dem og gikk etter dem midt ut i havet, alle Faraos hester, hans stridsvogner og hans ryttere.
24I morgenvakten så Herren ned på egypternes hær gjennom ild- og skystøtten og brakte forvirring i egypternes leir.
25Han tok av hjulene på vognene deres, så de slet med å kjøre. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel, for Herren kjemper for dem mot egypterne.
26Herren sa til Moses: Rekk hånden din ut over havet, så vannet kan vende tilbake over egypterne, over vognene og over rytterne deres.
8Herren gjorde hjertet til Farao, kongen i Egypt, hardt, så han forfulgte israelittene, mens israelittene dro ut med løftet hånd.
9Egypterne forfulgte dem: alle Faraos hester og stridsvogner, hans ryttere og hans hær, og de tok dem igjen der de lå i leir ved havet, ved siden av Pi-Hahirot, midt imot Baal-Sefon.
10Da Farao nærmet seg, løftet israelittene blikket, og se, egypterne kom marsjerende etter dem. De ble svært redde, og israelittene ropte til Herren.
11De sa til Moses: Var det fordi det ikke finnes graver i Egypt at du har tatt oss med for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss ved å føre oss ut av Egypt?
12Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred, så vi kan tjene egypterne? For det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.
13Moses sa til folket: Vær ikke redde! Stå fast og se Herrens frelse, som han vil vise dere i dag. For egypterne som dere ser i dag, skal dere aldri se igjen.
3For Farao vil si om israelittene: De har gått seg bort i landet; ørkenen har stengt dem inne.
17La oss få gå gjennom landet ditt. Vi vil ikke gå gjennom åkrer eller vinmarker, og vi vil heller ikke drikke vann fra brønnene. Vi vil gå langs kongeveien; vi vil ikke svinge til høyre eller venstre før vi har gått gjennom ditt område.
17For det var HERREN vår Gud som førte oss og fedrene våre opp fra landet Egypt, fra trellehuset, og som gjorde de store tegnene for våre øyne, og som bevarte oss på hele veien vi gikk, og blant alle folkene vi dro gjennom.
27Men Herren forherdet Faraos hjerte, og han ville ikke la dem gå.
3De svarte: Hebreernes Gud har møtt oss. La oss, ber vi deg, gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, for at han ikke skal slå oss med pest eller sverd.
40Men dere, vend om og bryt opp, og dra ut i ørkenen på veien mot Rødehavet.
6Hvorfor forherder dere hjertene, slik egypterne og farao forherdet sine hjerter? Da han gjorde underfulle gjerninger mot dem, lot de vel folket fare, og de dro.
20De brøt opp fra Sukkot og slo leir i Etam, ved kanten av ørkenen.
21Herren gikk foran dem om dagen i en skysøyle for å lede dem på veien, og om natten i en ildsøyle for å lyse for dem, så de kunne gå både dag og natt.
38Egypt gledet seg da de dro ut, for frykten for dem hadde falt over dem.
19For Faraos hester dro med vognene og rytterne inn i havet, og Herren lot vannet i havet vende tilbake over dem; men israelittene gikk på tørt land midt gjennom havet.
16Det skal være som et tegn på hånden din og som en påminnelse mellom øynene dine, for med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt.
3Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, så vi skal falle for sverdet og våre koner og barn bli et bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
16Men da Israel kom opp fra Egypt, gikk de gjennom ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesj.
51Og på den samme dagen førte HERREN Israels barn ut av landet Egypt, ordnet i sine hærflokker.
10Da sa han til dem: Herren må bare være med dere – like sikkert som at jeg vil la dere og de små gå! Pass dere; dere har ondt i sinne.
11Slik blir det ikke. Bare dere menn, gå og tjen Herren – det var jo det dere ba om. Og de ble drevet ut fra Faraos nærvær.
17Se, jeg vil gjøre egypternes hjerter harde, så de følger etter dem. Og jeg vil vinne meg ære på Farao og på hele hans hær, på hans stridsvogner og på hans ryttere.
16(for dere vet hvordan vi bodde i Egypt, og hvordan vi gikk gjennom de folkeslagene dere dro forbi,
6De sa ikke: Hvor er Herren, han som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land av ødemarker og groper, gjennom et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen dro gjennom, der ingen bodde?
28for at ikke landet du førte oss ut fra, skal si: Herren var ikke i stand til å føre dem inn i landet han hadde lovet dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.
30Slik frelste Herren Israel den dagen fra egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde på havstranden.
21Jeg vil la dette folket finne velvilje i egypternes øyne. Når dere drar, skal dere ikke dra tomhendte.
4Men Farao skal ikke høre på dere, så jeg kan legge min hånd på Egypt og føre ut mine hærskarer, mitt folk, Israels barn, fra landet Egypt ved store straffedommer.
1Dette er reisene til israelittene, som dro ut av Egypt i hæravdelinger, under ledelse av Moses og Aron.
18De skal høre på deg, og du og Israels eldste skal gå til kongen av Egypt og si til ham: HERREN, hebreernes Gud, har møtt oss. Nå ber vi deg: La oss få gå tre dagsreiser ut i ørkenen for å ofre til HERREN vår Gud.
13Da sa Moses til Herren: Da vil egypterne få høre det (for du førte dette folket opp fra dem med din kraft),
14men sier: Nei, vi vil dra til landet Egypt, der vi ikke skal se krig, ikke høre basunens lyd og ikke lide hunger etter brød, og der vil vi bo,
1Da sa Herren til Moses: Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk gå, så de kan tjene meg.
19Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk bak dem. Skystøtten flyttet seg fra foran dem og stilte seg bak dem.
28Farao sa: Jeg skal la dere gå, så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen; bare gå ikke særlig langt bort. Gå i forbønn for meg.
8Og Herren førte oss ut av Egypt med mektig hånd og utstrakt arm, med stor fryktinngytelse, med tegn og med under.
17Husk hva Amalek gjorde mot deg på veien da dere dro ut av Egypt.