1 Korinterbrev 7:10
Til de gifte gir jeg påbud – ikke jeg, men Herren –: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann.
Til de gifte gir jeg påbud – ikke jeg, men Herren –: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann.
Til de gifte befaler jeg – ikke jeg, men Herren: En kone skal ikke skille seg fra sin mann.
Til de gifte gir jeg påbud – ikke jeg, men Herren – at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann,
De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren: En hustru skal ikke skille seg fra sin mann.
Og til de gifte gir jeg en befaling, ikke jeg, men Herren: La ikke kvinnen skille seg fra sin mann.
Til de gifte gir jeg en påminnelse, ikke jeg, men Herren: Kvinnen skal ikke skille seg fra sin mann.
Og til de gifte befaler jeg, men ikke jeg, men Herren, La ikke konen forlate sin mann:
Til de som er gift, befaler jeg, ikke jeg, men Herren, at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann.
Og til de gifte befaler jeg, men ikke jeg, Herren, at en kone ikke skal forlate sin mann:
Til de gifte har jeg dette å si, ikke jeg, men Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann.
Til de gifte befaler jeg, ikke jeg, men Herren: La ikke en kvinne skille seg fra sin mann.
Til gifte par befaler jeg – ikke jeg, men Herren – at en kone ikke skal skilles fra sin ektemann:
Og de som er gift befaler jeg – ikke jeg selv, men Herren – at en hustru ikke skal gå fra sin mann.
Og de som er gift befaler jeg – ikke jeg selv, men Herren – at en hustru ikke skal gå fra sin mann.
Til de som er gift, befaler jeg - ikke jeg, men Herren - at en kone ikke skal skille seg fra sin mann.
To the married I give this command—not I, but the Lord: A wife must not separate from her husband.
Til de gifte beordrer jeg – ikke jeg, men Herren – at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann.
Men dem, som ere gifte, byder ikke jeg, men Herren, at Hustruen skal ikke skilles fra Manden —
And unto the married I command, yet not I, but the Lord, Let not the wife depart from her husband:
Og til de gifte pålegger jeg, ikke jeg men Herren: La ikke kvinnen skille seg fra mannen sin.
And to the married I command, yet not I but the Lord, that a wife should not leave her husband:
And unto the married I command, yet not I, but the Lord, Let not the wife depart from her husband:
Men til de gifte befaler jeg - ikke jeg, men Herren - at kvinnen ikke skal forlate sin mann.
Til de gifte har jeg en pålegg – ikke fra meg, men fra Herren – at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann.
Men til de gifte befaler jeg, ikke jeg, men Herren, at en kone ikke skal forlate sin mann,
Men til de gifte gir jeg dette påbudet, ikke jeg, men Herren: Konen skal ikke skille seg fra mannen
Vnto the maryed comaunde not I but the Lorde: that the wyfe separate not her selfe from the man.
But vnto them that are maried, commaunde not I, but the LORDE, that the wife separate not her selfe from the hussbande:
And vnto ye maried I comand, not I, but ye Lord, Let not ye wife depart from her husband.
Unto the maryed commaunde, not I, but the Lord, Let not the wyfe depart from the husbande:
¶ And unto the married I command, [yet] not I, but the Lord, Let not the wife depart from [her] husband:
But to the married I command--not I, but the Lord--that the wife not leave her husband
and to the married I announce -- not I, but the Lord -- let not a wife separate from a husband:
But unto the married I give charge, `yea' not I, but the Lord, That the wife depart not from her husband
But unto the married I give charge, [yea] not I, but the Lord, That the wife depart not from her husband
But to the married I give orders, though not I but the Lord, that the wife may not go away from her husband
But to the married I command--not I, but the Lord--that the wife not leave her husband
To the married I give this command– not I, but the Lord– a wife should not divorce a husband
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Men om hun likevel skiller seg, skal hun forbli ugift eller forlike seg med mannen; og en mann skal ikke skille seg fra sin kone.
12Til de andre sier jeg – ikke Herren –: Hvis en bror har en ikke-troende kone, og hun er villig til å bo sammen med ham, skal han ikke skille seg fra henne.
13Og en kvinne som har en ikke-troende mann, og han er villig til å bo sammen med henne, skal ikke skille seg fra ham.
14For den ikke-troende mannen blir helliget ved sin kone, og den ikke-troende kvinnen blir helliget ved sin mann; ellers ville jo barna deres være urene, men nå er de hellige.
15Men hvis den ikke-troende vil skilles, så la det skje. I slike tilfeller er broren eller søsteren ikke bundet; Gud har kalt oss til fred.
16For hvordan vet du, kvinne, om du vil frelse din mann? Eller hvordan vet du, mann, om du vil frelse din kone?
17Likevel: La hver og en leve slik Gud har tildelt, slik Herren har kalt ham. Dette ordner jeg i alle menighetene.
1Når det gjelder det dere skrev til meg: Det er godt for en mann ikke å røre en kvinne.
2Men for å unngå hor skal hver mann ha sin egen kone, og hver kvinne sin egen mann.
3Mannen skal gi sin kone det han skylder henne; på samme måte skal også kvinnen gjøre det for mannen.
4Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, men mannen; på samme måte rår heller ikke mannen over sin egen kropp, men kvinnen.
5Hold dere ikke fra hverandre, uten kanskje for en tid og etter gjensidig samtykke, for at dere kan ha tid til faste og bønn; så skal dere være sammen igjen, for at Satan ikke skal friste dere fordi dere mangler selvbeherskelse.
6Dette sier jeg som en tillatelse, ikke som et påbud.
7Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru,
8og de to skal være én kropp; så er de ikke lenger to, men én kropp.
9Det som altså Gud har sammenføyd, skal et menneske ikke skille.
24Hver og en, søsken, bli hos Gud i den situasjonen dere ble kalt.
25Når det gjelder de ugifte kvinnene, har jeg ikke noe påbud fra Herren, men jeg gir min vurdering, som en som ved Herrens barmhjertighet er pålitelig.
26Jeg mener derfor at dette er godt på grunn av den nåværende nøden: at det er godt for et menneske å være slik.
27Er du bundet til en kvinne? Søk ikke løsing. Er du løst fra en kvinne? Søk ikke en kvinne.
28Men om du gifter deg, synder du ikke; og om den ugifte kvinnen gifter seg, synder hun ikke. Men slike vil få trengsler i livet, og jeg vil skåne dere.
29Dette sier jeg, søsken: Tiden er blitt kort. Derfor skal også de som har kone, være som om de ikke hadde,
38Så den som gifter seg, gjør godt; men den som ikke gifter seg, gjør det bedre.
39En kvinne er bundet ved lov så lenge mannen hennes lever; men dersom mannen hennes dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare i Herren.
40Men etter min mening er hun lykkeligere dersom hun blir som hun er; og jeg mener at også jeg har Guds Ånd.
2For den gifte kvinnen er ved lov bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.
3Altså: Mens mannen lever, kalles hun en ekteskapsbryter dersom hun blir en annen manns; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke er en ekteskapsbryter om hun blir en annen manns.
8Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de blir som jeg.
9Men hvis de ikke kan beherske seg, bør de gifte seg; for det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær.
32Jeg vil at dere skal være uten bekymring. Den ugifte har omtanke for det som hører Herren til, hvordan han kan behage Herren.
33Men den som er gift, har omtanke for det som hører verden til, hvordan han kan behage sin kone, og han er delt.
34Den ugifte kvinne, ja jomfruen, har omtanke for det som hører Herren til, for å være hellig både i kropp og i ånd; men den gifte kvinne har omtanke for det som hører verden til, hvordan hun kan behage sin mann.
35Dette sier jeg for deres eget beste, ikke for å legge en snare på dere, men for det som er sømmelig, og for at dere kan være udelt hengivne til Herren.
36Hvis noen mener at han handler utilbørlig mot sin forlovede, om hun er over giftealderen og det må bli slik, så gjør han som han vil; han synder ikke. La dem gifte seg.
11Han sa til dem: Den som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet med henne,
12og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet.
5og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin kone, og de to skal være én kropp.
6Så er de ikke lenger to, men én kropp. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.
7De sa til ham: Hvorfor har da Moses påbudt å gi skilsmissebrev og skille seg fra henne?
31Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin kone, og de to skal være én kropp.
32Dette mysteriet er stort; men jeg taler om Kristus og menigheten.
33Men også dere—hver enkelt av dere—må elske sin kone som seg selv, og kvinnen må vise respekt for sin mann.
9Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone – bortsett fra ved hor – og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd; og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd.
10Da sa disiplene til ham: Hvis det er slik for mannen i forhold til kvinnen, er det ikke godt å gifte seg.
31Det er også sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev.
1Når en mann tar en kvinne til ekte og ligger med henne, og det så skjer at hun ikke lenger finner velvilje hos ham fordi han har funnet noe usømmelig hos henne, skal han skrive et skilsmissebrev, gi det til henne og sende henne bort fra huset sitt.
2Når hun så har gått ut av huset hans og gått sin vei, blir hun en annen manns kone.
24Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin kvinne, og de to skal være én kropp.
7Hvem er den mannen som har forlovet seg med en kvinne og ennå ikke tatt henne til ekte? Han skal gå og vende tilbake til huset sitt, ellers kan han dø i krigen og en annen ta henne.
22Dere kvinner: Underordne dere ektemennene deres som for Herren.