Jona 4:1
Dette var svært ille i Jonas øyne, og han ble sint.
Dette var svært ille i Jonas øyne, og han ble sint.
Men dette mishaget Jona sterkt, og han ble svært sint.
Men Jona syntes svært ille om dette og ble harm.
Men dette mishaget Jona sterkt, og han ble vred.
Dette gjorde Jona veldig sint, og han ble opprørt over den store ondskapen i byen.
Men det misbehaget Jona sterkt, og han ble veldig sint.
Men det opprørte Jona dypt, og han var svært sint.
Dette gjorde Jonas veldig sint, og han ble fullt av sinne.
Jona syntes dette var svært ille, og han ble harm.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble svært sint.
Men dette gjorde Jona sterkt misfornøyd, og han ble veldig sint.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble svært sint.
Dette var meget ondt for Jona, og han ble meget sint.
But Jonah was greatly displeased and became angry.
Men Jona ble meget bedrøvet og vred.
Da gjorde det Jonas ganske meget ondt, og hans (Vrede) optændtes.
But it displeased ah exceedingly, and he was very angry.
Men det mislikte ham svært, og han ble veldig sint.
But it displeased Jonah greatly, and he was very angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was very angry.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.
Det var en stor sorg for Jonas, og han var misfornøyd med det.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.
Men dette virket svært galt for Jona, og han ble sint.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was very angry.
Wherfore Ionas was sore discontent ad angre.
Wherfore Ionas was sore discontet, and angrie.
Therefore it displeased Ionah exceedingly, and he was angry.
And this displeased Ionas greatly, and he was angrye within him selfe.
¶ But it displeased Jonah exceedingly, and he was very angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
And it is grievous unto Jonah -- a great evil -- and he is displeased at it;
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
But this seemed very wrong to Jonah, and he was angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
Jonah Responds to God’s Kindness This displeased Jonah terribly and he became very angry.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
3Og nå, Herre, ta livet mitt fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4Da sa Herren: Har du grunn til å være sint?
5Jona gikk ut av byen og satte seg øst for byen. Der laget han seg en hytte og satte seg i skyggen under den for å se hva som ville hende med byen.
6Herren Gud lot en ricinusplante vokse opp over Jona for å gi skygge over hodet hans og fri ham fra hans ubehag. Jona gledet seg stort over ricinusplanten.
7Men ved daggry dagen etter sendte Gud en mark som angrep ricinusplanten, så den visnet.
8Da solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen slo ned på Jonas hode, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
9Da sa Gud til Jona: Har du grunn til å være sint for ricinusplanten? Han svarte: Ja, jeg har grunn til å være sint, like til døden.
10Da sa Herren: Du synes synd på ricinusplanten, som du ikke har arbeidet for og ikke har fått til å vokse, som ble til på én natt og gikk til grunne på én natt.
1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai:
2Stå opp, gå til den store byen Ninive og rop ut mot den! For ondskapen deres er kommet opp for mitt ansikt.
3Men Jona stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han gikk ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å seile med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det ble en stor storm på havet, så skipet truet med å bryte i stykker.
5Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på sjøen for å lette det. Men Jona hadde gått ned i det innerste av skipet; han la seg og sov tungt.
14Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv! La ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, gjør som du vil.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
1Herren sendte en stor fisk for å sluke Jonas, og Jonas var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
1Og Herrens ord kom til Jona for andre gang:
2Stå opp, gå til Nineve, den store byen, og rop ut over den det budskapet jeg taler til deg.
3Da stod Jona opp og gikk til Nineve etter Herrens ord. Nineve var en stor by for Gud, tre dagsreiser stor.
4Jona begynte å gå inn i byen, en dagsreise, og han ropte: «Om førti dager skal Nineve bli ødelagt!»
10Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.
59Gud hørte det og ble harm, og han forkastet Israel dypt.
15Og med stor vrede er jeg vred på folkeslagene som sitter trygt; for jeg var bare litt vred, men de hjalp til å gjøre det verre.
21Derfor hørte Herren det og ble vred; ild ble tent i Jakob, og også harme steg opp mot Israel.
1Til korlederen. Med strengespill. Etter den åttende. En salme av David.
2Herren var meget vred på fedrene deres.
7Da sa de til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i denne ulykken som har rammet oss. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8De sa til ham: Fortell oss nå! For hvis skyld har denne ulykken rammet oss? Hva er arbeidet ditt, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og hvilket folk hører du til?
6Herren angret at han hadde gjort mennesket på jorden, og han ble bedrøvet i sitt hjerte.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
18ellers ser Herren det og synes ille om det og vender sin vrede bort fra ham.
7Det som var gjort, var ondt i Guds øyne, og han slo Israel.
8Derfor: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
1En salme av David. Til påminnelse.
27Herren rykket dem opp fra landet deres i vrede og harme og stort raseri, og han kastet dem til et annet land, slik det er i dag.
2En nidkjær og hevnende Gud er Herren; Herren hevner seg, han er full av harme. Herren hevner seg på sine motstandere og viser vrede mot sine fiender.
20Da ble Herrens vrede tent mot Israel, og han sa: «Siden dette folket har brutt min pakt, som jeg befalte fedrene deres, og ikke har hørt på min røst,
41Da de ti hørte det, ble de forarget på Jakob og Johannes.
37Også på meg ble HERREN vred for deres skyld og sa: Heller ikke du skal komme dit.
17For hans urettmessige vinning var jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg og var vred, men han gikk frafalt på sitt hjertes vei.
34HERREN hørte lyden av ordene deres. Han ble vred og sverget:
10Moses hørte at folket gråt, familie for familie, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herren svært sint, og det var ille i Moses’ øyne.
3Da angret Herren på dette. 'Det skal ikke skje,' sa Herren.
21Herren ble harm på meg for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren din Gud gir deg til arv.
7I min trengsel ropte jeg til Herren, jeg ropte til min Gud om hjelp. Fra sitt tempel hørte han min røst, mitt rop nådde fram for ham, inn i hans ører.
31For denne byen har fra den dagen den ble bygd og til denne dag vært en årsak til min vrede og min harme, så jeg skulle fjerne den fra mitt ansikt,
6Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.