Jona 4:2
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor ville jeg flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»
Han bad til HERREN og sa: Å, HERRE, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor flyktet jeg først til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunnhet, og at du angrer det onde.
Han ba til Herren og sa: 'Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg var hjemme? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarshis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og viser barmhjertighet mot det onde.'
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg fortsatt var i mitt land? Derfor flyktet jeg i forveien til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig Gud, full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du angrer på det onde.
Og han ba til Herren og sa: «Jeg ber deg, o Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarshish; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og omvender deg fra det onde.»
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og full av kjærlighet, og du angrer på det onde.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og som angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Han bad til HERREN og sa: «Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor flyktet jeg til Tarshish, for jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede, full av godhet og angrer på det onde.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Jona ba til Herren og sa: 'Å Herre, var ikke dette det jeg sa mens jeg ennå var hjemme? Derfor flyktet jeg til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og du angrer på det onde.'
And he prayed to the LORD, saying, 'O LORD, isn’t this what I said while I was still in my own land? That is why I tried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger, abounding in steadfast love, and relenting from sending calamity.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg enda var i mitt land? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer det onde.»
Og han bad til Herren og sagde: Ak Herre! var dette ikke mit Ord, der jeg var endnu i mit Land? derfor forekom jeg (det) og flyede til Tharsis; thi jeg vidste, at du er en naadig og barmhjertig Gud, langmodig og af stor Miskundhed, og angrer det Onde.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Og han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, å Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg ennå var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrer det onde.
And he prayed to the LORD, and said, I pray you, O LORD, was not this my saying, when I was still in my country? Therefore I fled before to Tarshish; for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and relent from doing harm.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede og rik på godhet, og at du angrer det onde.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var ikke dette mitt ord da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrende over ondskap.
Og han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du ombestemmer deg om det onde.»
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg fortsatt var i mitt eget land? Dette er grunnen til at jeg flyktet til Tarsis: for jeg visste at du er en kjærlig Gud, full av medfølelse, sen til å bli sint og stor i barmhjertighet, og klar til å vende deg bort fra din hensikt om ondskap.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed vn to the LORde ad sayd: O lord was not this my sayenge when I was yet in my contre? And therfore I hasted rather to fle to Tharsis: for I knew well ynough that thou wast a mercifull god ful of copassion long yer thou be angre and of greate mercie and repentest when thou art come to take punishment.
And he prayed vnto the LORDE, and sayde: O LORDE, was not this my sayenge (I praye the) when I was yet in my countre? therfore I haisted rather to fle vnto Tharsis, for I knowe well ynough that thou art a mercifull God, full of compassion, loge sufferinge, and of greate kyndnesse, and repentest when thou shuldest take punyshment.
And he prayed vnto the Lord, and saide, I pray thee, O Lord, was not this my saying, when I was yet in my countrey? therefore I preuented it to flee vnto Tarshish: for I knewe that thou art a gratious God, & merciful, slow to anger, & of great kindnes, and repentest thee of the euill.
And he prayed vnto the Lorde, and saide: I pray thee O Lorde, was not this my saying when I was yet in my countrey? therfore I hasted to flee into Tharsis: For I knewe that thou art a gratious God, and mercifull, long suffering, and of great kindnesse, and repentest thee of euill.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, [was] not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou [art] a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you repent of the evil.
and he prayeth unto Jehovah, and he saith, `I pray Thee, O Jehovah, is not this my word while I was in mine own land -- therefore I was beforehand to flee to Tarshish -- that I have known that Thou `art' a God, gracious and merciful, slow to anger, and abundant in kindness, and repenting of evil?
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he made prayer to the Lord and said, O Lord, is this not what I said when I was still in my country? This is why I took care to go in flight to Tarshish: for I was certain that you were a loving God, full of pity, slow to be angry and great in mercy, and ready to be turned from your purpose of evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you relent of doing harm.
He prayed to the LORD and said,“Oh, LORD, this is just what I thought would happen when I was in my own country. This is what I tried to prevent by attempting to escape to Tarshish!– because I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger and abounding in mercy, and one who relents concerning threatened judgment.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Dette var svært ille i Jonas øyne, og han ble sint.
3Og nå, Herre, ta livet mitt fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4Da sa Herren: Har du grunn til å være sint?
5Jona gikk ut av byen og satte seg øst for byen. Der laget han seg en hytte og satte seg i skyggen under den for å se hva som ville hende med byen.
6Herren Gud lot en ricinusplante vokse opp over Jona for å gi skygge over hodet hans og fri ham fra hans ubehag. Jona gledet seg stort over ricinusplanten.
14Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv! La ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, gjør som du vil.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
1Herren sendte en stor fisk for å sluke Jonas, og Jonas var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
2Da ba Jonas til Herren, sin Gud, fra fiskens mage.
8Da solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen slo ned på Jonas hode, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
9Da sa Gud til Jona: Har du grunn til å være sint for ricinusplanten? Han svarte: Ja, jeg har grunn til å være sint, like til døden.
10Da sa Herren: Du synes synd på ricinusplanten, som du ikke har arbeidet for og ikke har fått til å vokse, som ble til på én natt og gikk til grunne på én natt.
1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai:
2Stå opp, gå til den store byen Ninive og rop ut mot den! For ondskapen deres er kommet opp for mitt ansikt.
3Men Jona stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han gikk ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å seile med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det ble en stor storm på havet, så skipet truet med å bryte i stykker.
5Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten som var i skipet, på sjøen for å lette det. Men Jona hadde gått ned i det innerste av skipet; han la seg og sov tungt.
6Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går til grunne.
12Men også nå, sier Herren: Vend om til meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.
13Riv hjertene deres i stykker, ikke klærne deres! Vend om til Herren deres Gud, for han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og han angrer ulykken.
8De sa til ham: Fortell oss nå! For hvis skyld har denne ulykken rammet oss? Hva er arbeidet ditt, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og hvilket folk hører du til?
9De som holder seg til tomme guder, svikter sin trofasthet.
10Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.
9Hvem vet? Kanskje vil Gud vende om og angre, og vende seg fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.
10Da så Gud hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Og Gud angret det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.
1Og Herrens ord kom til Jona for andre gang:
2Stå opp, gå til Nineve, den store byen, og rop ut over den det budskapet jeg taler til deg.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
8Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn.
14Da angret Herren det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot sitt folk.
8Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn.
15Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og troskap.
4Jona begynte å gå inn i byen, en dagsreise, og han ropte: «Om førti dager skal Nineve bli ødelagt!»
4Jeg ba til HERREN min Gud og bekjente: Å, Herre, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud,
3Da angret Herren på dette. 'Det skal ikke skje,' sa Herren.
3Kanskje vil de høre og vende om, hver og en fra sin onde vei; da vil jeg angre det onde jeg planlegger å gjøre mot dem på grunn av deres onde gjerninger.
6Herren angret at han hadde gjort mennesket på jorden, og han ble bedrøvet i sitt hjerte.
18Hvem er en Gud som du, som tilgir skyld og går forbi overtredelse hos en rest av sin arv? Han holder ikke fast på vreden for alltid, for han har glede i miskunn.
4Eller forakter du rikdommen i hans godhet, overbærenhet og tålmodighet, uten å forstå at Guds godhet leder deg til omvendelse?
8Men dersom det folket vender om fra sin ondskap som jeg har talt om, da angrer jeg den ulykken jeg hadde tenkt å gjøre mot det.
22Vend derfor om fra denne ondskapen din og be til Gud; kanskje vil han tilgi deg den tanken du har i hjertet.
19«Tilgi nå folkets skyld i din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og til nå.»
5Jeg sa: Å, Herre, Himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.
1Til korlederen. Med strengespill. Etter den åttende. En salme av David.
13Gjør derfor deres veier og gjerninger gode, og hør på røsten til HERREN deres Gud. Da vil HERREN angre det onde han har talt mot dere.
5Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.
12Gå og rop disse ordene mot nord og si: Vend tilbake, frafalne Israel, sier Herren. Jeg vil ikke se strengt på dere, for jeg er barmhjertig, sier Herren; jeg holder ikke vrede for alltid.
9Han sa: Hva har jeg syndet, siden du vil overgi din tjener i Akabs hånd, så han dreper meg?