Markus 6:51
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og forundret seg storlig.
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og forundret seg storlig.
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og vantro.
Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring.
Så gikk han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av forundring.
Og han gikk opp til dem i båten, og vinden stilnet; og de ble meget forundret i seg selv, og undret seg.
Og han steg om bord i båten til dem, og vinden stilnet; og de var overmåte forundret, og de undret seg.
Og han gikk opp til dem i båten; og vinden stilnet; og de ble helt forundret innad, og undret seg.
Han gikk opp i båten til dem, og vinden la seg. De ble helt forundret.
Og han steg opp i båten til dem, og vinden stilnet. Og de var helt ute av seg av forundring,
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var overveldet av undring,
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.
Han steg ombord i båten med dem, og vinden stilnet; og de ble svært forundret og undret over seg selv.
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.
Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. De var helt forbauset og overveldet.
Then He got into the boat with them, and the wind stopped. They were completely amazed,
Han gikk opp i båten til dem, og vinden stilnet. De ble helt forbløffet og undret seg meget.
Og han traadte ind i Skibet til dem, og Vinden stilledes; og de forfærdedes overmaade meget ved sig selv og forundrede sig.
And he went up unto them into the ship; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves beyond measure, and wondered.
Han steg opp i båten til dem, og vinden stilnet. De ble helt overveldet og forundret.
And he went up to them into the ship; and the wind ceased: and they were greatly amazed in themselves beyond measure, and wondered.
And he went up unto them into the ship; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves beyond measure, and wondered.
Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var helt forbløffet,
Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. De var over alle grenser forundret og undret seg.
Han gikk om bord i båten til dem, og vinden stilnet. Og de var meget forundret.
Han gikk opp til dem i båten, og vinden stilnet. De ble helt overveldet,
And he went vp vnto them into the shippe and the wynde ceased and they were sore amased in them selves beyonde measure and marveyled.
And he wete vnto them in to the shippe, and the wynde ceassed. And they were astonnyed, and marueled exceadingly:
Then he went vp vnto them into the ship, and the winde ceased, and they were much more amased in them selues, and marueiled.
And he went vp vnto them into the shippe, and the wynde ceassed, and they were sore amased in themselues beyond measure, and marueyled.
And he went up unto them into the ship; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves beyond measure, and wondered.
He got into the boat with them; and the wind ceased, and they were very amazed among themselves, and marveled;
And he went up unto them to the boat, and the wind lulled, and greatly out of measure were they amazed in themselves, and were wondering,
And he went up unto them into the boat; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves;
And he went up unto them into the boat; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves;
And he went to them into the boat, and the wind went down, and they were full of wonder in themselves;
He got into the boat with them; and the wind ceased, and they were very amazed among themselves, and marveled;
Then he went up with them into the boat, and the wind ceased. They were completely astonished,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
32Og da de gikk om bord i båten, stilnet vinden.
33De som var i båten, falt ned og tilba ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
34Da de hadde krysset over, kom de i land ved Gennesaret.
22En dag hendte det at han gikk om bord i en båt sammen med disiplene, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av sjøen. Så la de ut.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom et voldsomt uvær ned over sjøen; båten holdt på å fylles, og de var i fare.
24Da gikk de bort og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene; de la seg, og det ble stille.
25Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble grepet av frykt og undret seg og sa til hverandre: Hvem er han? For han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham.
47Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
48Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Ved den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen; han ville gå forbi dem.
49Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek,
50for alle så ham og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: La oss dra over til den andre siden.
36De forlot folkemengden og tok ham med i båten, som han var. Også andre båter var med ham.
37Da kom det en kraftig virvelstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38Selv lå han i akterenden og sov med hodet på puten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti stille! Vær rolig! Da la vinden seg, og det ble blikk stille.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
41Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Selv vinden og sjøen adlyder ham.
16Da det ble kveld, gikk disiplene hans ned til sjøen
17og steg om bord i en båt og satte over sjøen til Kapernaum. Det var allerede blitt mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem.
18Sjøen ble opprørt fordi det blåste en kraftig vind.
19Da de hadde rodd omkring fem–seks kilometer, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: Det er meg. Vær ikke redde!
21Da ville de ta ham opp i båten, og straks var båten ved land der de skulle.
22Neste dag la folkemengden som sto på den andre siden av sjøen, merke til at det ikke hadde vært noen annen båt der enn den ene som disiplene hadde gått om bord i, og at Jesus ikke hadde gått i båten sammen med disiplene, men at disiplene var dratt av sted alene.
23Da han steg i båten, fulgte disiplene hans etter.
24Og se, det ble et voldsomt uvær på sjøen, så bølgene slo over båten; men han sov.
25De gikk bort til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går under.'
26Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
27Men mennene undret seg og sa: 'Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?'
24Båten var allerede midt ute på sjøen og ble hardt plaget av bølgene, for vinden var mot.
25Men i den fjerde nattevakten kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
52For de hadde ikke forstått dette med brødene; hjertet deres var forherdet.
53Da de hadde krysset over, kom de i land ved Gennesaret og la til der.
54Straks de steg ut av båten, kjente folk ham igjen,
13Så forlot han dem, gikk om bord i båten igjen og dro over til den andre siden.
9For undring hadde grepet ham og alle som var med ham over fiskefangsten de hadde fått.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig villere mot dem.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd. Og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
32Så dro de med båten til et øde sted for å være for seg selv.
22Straks nødde Jesus disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han sendte folkemengdene bort.
37Da ble de forskrekket og redde, og de trodde de så en ånd.
7De ga tegn til partnerne i den andre båten om å komme og hjelpe dem. De kom og fylte begge båtene, så de holdt på å synke.
43Alle ble slått av undring over Guds storhet. Mens alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa han til disiplene sine:
45Straks nødet han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden mot Betsaida, mens han selv sendte folkemengden av sted.
24Da folkemengden så at verken Jesus eller disiplene var der, gikk de selv om bord i båtene og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus.