Høysangen 8:7
Mektige vann kan ikke slokke kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Om en mann gav alt han eide for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.
Mektige vann kan ikke slokke kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Om en mann gav alt han eide for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, og elver kan ikke drukne den. Om en mann gav all sin rikdom i sitt hus for kjærligheten, ville det bli fullstendig foraktet.
Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Om en mann ga hele sin eiendom for kjærligheten, ville han bli dypt foraktet.
Store vann kan ikke slukke kjærligheten, og elver kan ikke skylle den bort. Om en mann ville gi alt han eier i sitt hus for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, og elver kan ikke skylle den bort. Hvis noen gir alt han eier for kjærlighet, vil han bare bli foraktet.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, heller ikke kan flommene drukne den: om en mann ga all sin rikdom for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.
Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, og strømmene kan ikke drukne den; hvis en mann skulle gi alt han eier for kjærlighet, ville det bli totalt foraktet.
Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, heller ikke flommen drukne den; om noen ga alt han eide for kjærlighet, ville man fullstendig forakte ham.
Store vann kan ikke slukke kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Hvis noen ga husets rikdom for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.
Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, elver kan ikke drukne den. Om en mann skulle gi alt han eier for kjærligheten, ville han bli fullstendig foraktet.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, og oversvømmelser kan heller ikke drukne den; om en mann ville gi all rikdommen i sitt hus for kjærligheten, ville han bli fullstendig foraktet.
Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, elver kan ikke drukne den. Om en mann skulle gi alt han eier for kjærligheten, ville han bli fullstendig foraktet.
Mektige vann kan ikke slukke kjærligheten, elver kan ikke oversvømme den. Om noen gir alt sitt gods for kjærligheten, vil han bare bli hånet.
Many waters cannot quench love, nor can rivers sweep it away. If someone were to give all the wealth of his house for love, it would be utterly despised.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Om en mann ga alt sitt gods for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.
Mange Vande kunne ikke slukke Kjærligheden, ei heller Strømme overskylle den; om Nogen vilde give alt sit Huses Gods for Kjærlighed, man skulde dog aldeles foragte ham.
Many waters cannot quench love, neither can the floods drown it: if a man would give all the substance of his house for love, it would utterly be contemned.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, og elver kan ikke drukne den: Hvis en mann skulle gi alt han eier for kjærlighet, ville det likevel bli foraktet.
Many waters cannot quench love, nor can the floods drown it: if a man would give all the wealth of his house for love, it would utterly be scorned.
Many waters cannot quench love, neither can the floods drown it: if a man would give all the substance of his house for love, it would utterly be contemned.
Mektige vann kan ikke slukke kjærligheten, og elver kan ikke drukne den. Gav en mann alt han eide for kjærlighet, ville det bare bli foraktet.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, elvene kan ikke skylle den bort. Om en mann ga all sin rikdom for kjærligheten, ville han bli hånet.
Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, elver kan ikke drukne den; hvis en mann gir alt han har i sitt hus for kjærlighet, vil han bli foraktet.
Mye vann kan ikke slukke kjærligheten, og elver kan ikke drukne den: om en mann ga alt han eier for kjærlighet, ville det bli ansett som en liten pris.
so yt many waters are not able to quench loue, nether maye ye streames drowne it. Yee yf a man wolde geue all the good of his house for loue, he shulde counte it nothinge.
Much water can not quench loue, neither can the floods drowne it: If a man should giue all the substance of his house for loue, they would greatly contemne it.
Her coales are coales of fire, and a very vehement flambe of the Lorde: so that many waters are not able to quenche loue, neither may the streames drowne it: Yea yf a man woulde geue all the good of his house for loue, he shoulde count it nothyng.
Many waters cannot quench love, neither can the floods drown it: if [a] man would give all the substance of his house for love, it would utterly be contemned.
Many waters can't quench love, Neither can floods drown it. If a man would give all the wealth of his house for love, He would be utterly scorned. Friends
Many waters are not able to quench the love, And floods do not wash it away. If one give all the wealth of his house for love, Treading down -- they tread upon it.
Many waters cannot quench love, Neither can floods drown it: If a man would give all the substance of his house for love, He would utterly be contemned.
Many waters cannot quench love, Neither can floods drown it: If a man would give all the substance of his house for love, He would utterly be contemned.
Much water may not put out love, or the deep waters overcome it: if a man would give all the substance of his house for love, it would be judged a price not great enough.
Many waters can't quench love, neither can floods drown it. If a man would give all the wealth of his house for love, he would be utterly scorned. Friends
Surging waters cannot quench love; floodwaters cannot overflow it. If someone were to offer all his possessions to buy love, the offer would be utterly despised.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen ubøyelig som dødsriket. Dens glød er ild, en veldig flamme.
8Vi har en lillesøster som ikke har bryster. Hva skal vi gjøre med vår søster den dagen det blir talt om henne?
9Er hun en mur, vil vi bygge et sølvtårn på den; er hun en dør, vil vi sette en planke av sedertre for den.
12En lukket hage er du, min søster, min brud, en lukket hage, en forseglet kilde.
18Kom, la oss drikke oss mette av kjærlighet til morgenen; la oss nyte elskov.
2Må han kysse meg med kyss av sin munn! For dine kjærtegn er bedre enn vin.
3Deilig er duften av dine salver; ditt navn er som olje som blir utøst. Derfor elsker de unge kvinnene deg.
4Dra meg med deg! La oss løpe! Kongen har ført meg inn i sine kamre. La oss juble og glede oss over deg, la oss minnes dine kjærtegn mer enn vin. Med rette elsker de deg.
15En hagenes kilde, en brønn med levende vann, som strømmer fra Libanon.
25Begjær ikke hennes skjønnhet i ditt hjerte, la ikke hennes øyelokk fange deg.
26For en prostituert kan koste en brødleiv, men en annens hustru jakter på et dyrebart liv.
27Kan en mann bære ild ved sin barm uten at klærne blir brent?
6Forlat henne ikke, så vokter hun deg; elsk henne, så verner hun deg.
9Du har fanget mitt hjerte, min søster, min brud; du har fanget mitt hjerte med et eneste blikk fra øynene dine, med én lenke av kjedet om halsen din.
10Hvor deilige er dine kjærtegn, min søster, min brud! Dine kjærtegn er bedre enn vin, og duften av dine salver er bedre enn alle krydder.
10Din gane er som den beste vin – den går rett til min kjære, den flyter over leppene og lar de sovendes lepper tale.
6Ditt hode er som Karmel, og håret på hodet er som purpur; i lokkene er en konge fanget.
18La din kilde være velsignet, og gled deg over din ungdoms hustru.
19En elsket hind, en yndig gaselle – hennes bryster mette deg til enhver tid; i hennes kjærlighet skal du alltid være beruset.
20Hvorfor, min sønn, skulle du være beruset av en fremmed kvinne og omfavne en fremmed kvinnes fang?
1Å, om du var som min bror, en som fikk die ved min mors bryst! Fant jeg deg ute, skulle jeg kysse deg; ingen ville forakte meg.
2Jeg skulle lede deg og føre deg inn i min mors hus, hun som lærte meg. Jeg skulle gi deg krydret vin å drikke, saften av mine granatepler.
3Hans venstre arm er under hodet mitt, hans høyre omfavner meg.
4Jeg ber dere, Jerusalems døtre: Vekk ikke kjærligheten, forstyr den ikke før den selv vil!
8Jeg ber dere, Jerusalems døtre: Hvis dere finner min kjæreste, hva skal dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
9Hva er din kjæreste fremfor en annen kjæreste, du vakreste blant kvinner? Hva er din kjæreste fremfor en annen, siden du ber oss så inntrengende?
4Han førte meg til vinhuset, og hans banner over meg er kjærlighet.
12Kom, min kjære, la oss gå ut på marken, la oss overnatte i landsbyene.
16Skal dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker av vann på torgene?
4Knapt hadde jeg gått forbi dem før jeg fant ham som min sjel elsker. Jeg grep ham og slapp ham ikke før jeg hadde ført ham til min mors hus, inn i kammeret hos henne som fødte meg.
13En myrrapose er min kjære for meg; mellom brystene mine hviler han.
14En hennaklase er min kjære for meg i vingårdene ved En-Gedi.
9Jeg sammenligner deg, min kjære, med en hoppe i faraos vogner.
7Alle elvene renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet hvor elvene renner, dit vender de tilbake for å renne igjen.
6Hans venstre hånd er under hodet mitt, og hans høyre omfavner meg.
7Jeg byr dere, Jerusalems døtre, ved gasellene og hunnhjortene på marken: Vekk ikke kjærligheten, vekk den ikke før den selv vil.
4Dype vann er ordene fra en manns munn; en bekk som strømmer fram, en kilde til visdom.
1Jeg er kommet til min hage, min søster, min brud; jeg har plukket min myrra med mine krydder, jeg har spist min honningkake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner; drikk, og bli beruset av kjærlighet!
2Jeg sov, men hjertet mitt var våkent. Hør! Min kjæreste banker på: «Lukk opp for meg, min søster, min venninne, min due, min fullkomne! For hodet mitt er fylt av dugg, lokkene mine av nattens dråper.»
7Helt og holdent er du vakker, min kjæreste; det finnes ikke noe lyte hos deg.
15Dyrebar er hun mer enn perler; alt du kan ønske, kan ikke måle seg med henne.
16Ganen hans er sødme, og hele ham er herlig. Dette er min kjæreste, og dette er min venn, Jerusalems døtre.
10Min kjæreste tok til orde og sa til meg: Stå opp, min elskede, du vakre, og kom!
25Regnet styrtet ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot det huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell.
9Én er hun, min due, min fullkomne; den eneste er hun for sin mor, den utvalgte for henne som fødte henne. Døtrene så henne og kalte henne lykkelig; dronninger og medhustruer, de lovpriste henne.
15Et takdrypp på en regnværsdag og en trettekjær hustru er like.
16Å holde henne tilbake er som å holde vinden tilbake, og gripe etter olje med høyre hånd.
7Si meg, du som min sjel elsker: Hvor beiter du? Hvor lar du hjorden hvile midt på dagen? Hvorfor skulle jeg være som en som tilslører seg ved flokkene til dine venner?
26Og jeg fant noe mer bittert enn døden: kvinnen – hun er snarer og garn; hennes hjerte er nett, og hendene hennes er lenker. Den som er god i Guds øyne, slipper unna henne, men synderen blir fanget av henne.
11Vann forsvinner fra sjøen, en elv tørker inn og blir tørr.