5 Mosebok 26:7
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Herren hørte vår røst, og han så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Herren hørte vår røst, og han så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Herren hørte vår røst og så vår nød, vår møye og vår undertrykkelse.
Og vi ropte til HERREN, våre fedres Gud, og HERREN hørte vår røst og så vår nød og vårt strev og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, vår fedres Gud, og Herren hørte vår bønn. Han så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt strev og vår undertrykkelse.
Og da vi ropte til Herren, våre fedres Gud, hørte Herren vår stemme, og så vår nød, vårt arbeid og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår stemme og så vår nød, vår slit og vår trengsel.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår stemme. Han så vår nød, slit og undertrykkelse.
Og vi ropte til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da vi ropte til Herren, vår fedres Gud, hørte han vår røst og så på vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Og vi ropte til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
Vi ropte da til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst, så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Then we cried out to the LORD, the God of our ancestors, and the LORD heard our voice. He saw our suffering, our toil, and our oppression.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst, så vår lidelse, vår nød og vår undertrykkelse.
Da skrege vi til Herren, vore Fædres Gud, og Herren hørte vor Røst, og saae vor Trængsel og vor Møie og vor Nød.
And when we cried unto the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labour, and our oppression:
Men da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst, og han så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
And when we cried to the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labor, and our oppression:
And when we cried unto the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labour, and our oppression:
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst. Han så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
Og vi ropte til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår lidelse, vårt slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Herren hørte vår røst, så vår nød, vår slit og vår undertrykkelse.
Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så vår nød, vårt slit og vår undertrykkelse.
and we cried unto Jehovah, the God of our fathers, and Jehovah heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
And when we cried unto the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labour, and our oppression:
And we cried vnto the Lorde God of oure fathers, and the Lorde herde oure voyce and loked on oure aduersyte, laboure and oppressyon.
Then cried we vnto ye LORDE, the God of oure fathers. And the LORDE herde oure cryenge, and loked on oure aduersite, laboure, and oppressio,
But when we cried vnto the Lord God of our fathers, the Lord heard our voyce, & looked on our aduersitie, and on our labour, and on our oppression.
And when we cryed vnto the Lorde God of our fathers, the Lorde hearde our voyce, and loked on our aduersitie, labour, and oppression.
And when we cried unto the LORD God of our fathers, the LORD heard our voice, and looked on our affliction, and our labour, and our oppression:
and we cried to Yahweh, the God of our fathers, and Yahweh heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
and we cry unto Jehovah, God of our fathers, and Jehovah heareth our voice, and seeth our affliction, and our labour, and our oppression;
and we cried unto Jehovah, the God of our fathers, and Jehovah heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
and we cried unto Jehovah, the God of our fathers, and Jehovah heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
And our cry went up to the Lord, the God of our fathers, and the Lord's ear was open to the voice of our cry, and his eyes took note of our grief and the crushing weight of our work:
and we cried to Yahweh, the God of our fathers, and Yahweh heard our voice, and saw our affliction, and our toil, and our oppression;
So we cried out to the LORD, the God of our ancestors, and he heard us and saw our humiliation, toil, and oppression.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Så skal du svare og si for Herren din Gud: «Min far var en omstreifende arameer. Han dro ned til Egypt og bodde der som innflytter, fåtallig som han var; men der ble han et stort, mektig og tallrikt folk.»
6Egypterne mishandlet oss og undertrykte oss, og de la på oss hardt tvangsarbeid.
15Våre fedre dro ned til Egypt, og vi bodde i Egypt lenge. Egypterne behandlet oss og våre fedre ille.
16Vi ropte til HERREN, og han hørte vårt rop. Han sendte en engel og førte oss ut av Egypt. Nå er vi i Kadesj, en by ved grensen din.
9Du så fedrenes nød i Egypt og hørte deres rop ved Sivsjøen.
8Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og utstrakt arm, med stor redsel, med tegn og under.
7Herren sa: Jeg har sannelig sett nøden til mitt folk i Egypt. Jeg har hørt skriket deres på grunn av slavedriverne; jeg kjenner deres smerte.
17For Herren vår Gud, han er den som førte oss og fedrene våre opp fra Egypt, fra trellehuset, som gjorde disse store tegnene for våre øyne, og som voktet oss på hele veien vi gikk og blant alle folkene vi dro gjennom.
44Likevel så han til dem i trengsel da han hørte deres rop.
23En lang tid etter døde kongen av Egypt. Israelittene stønnet under slavearbeidet og ropte om hjelp, og deres klagerop steg opp til Gud på grunn av arbeidet.
24Gud hørte deres stønn og husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.
9Nå har ropet fra israelittene kommet opp til meg, og jeg har også sett hvordan egypterne undertrykker dem.
6Da ropte de til Herren i sin nød, og han reddet dem fra deres trengsler.
8Da Jakob kom til Egypt, ropte fedrene deres til HERREN. Da sendte HERREN Moses og Aron, og de førte fedrene deres ut av Egypt og lot dem bo på dette stedet.
11Det kom hungersnød over hele Egypt og Kanaan, og stor nød; våre fedre fant ikke mat.
13Da ropte de til Herren i sin nød, og han frelste dem fra deres trengsler.
24Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg! Forkast oss ikke for alltid.
13Slik det står skrevet i Moses’ lov, er all denne ulykken kommet over oss. Likevel har vi ikke søkt nåde for Herrens, vår Guds, ansikt ved å vende om fra vår skyld og vinne innsikt i din sannhet.
14Derfor våket Herren over ulykken og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han gjør, men vi har ikke lyttet til hans røst.
15Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egypt med sterk hånd og gjorde deg et navn, slik det er i dag – vi har syndet, vi har handlet ondt.
6Israel ble svært utarmet på grunn av Midjan, og israelittene ropte til Herren.
7Da ropte israelittene til Herren på grunn av Midjan.
23Da skal min vrede bli tent, og jeg vil drepe dere med sverd, så konene deres blir enker og barna deres farløse.
1En sang ved festreisene. Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg.
7Da ropte de til Herren, og han lot et mørke komme mellom dere og egypterne. Han lot havet komme over dem og dekke dem. Øynene deres så hva jeg gjorde i Egypt. Deretter bodde dere lenge i ørkenen.
21Da skal du si til sønnen din: Vi var slaver for farao i Egypt, men Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd.
22Og Herren gjorde store og ødeleggende tegn og under i Egypt – mot farao og hele hans hus – for øynene våre.
36Se, i dag er vi slaver, og landet som du gav våre fedre for at de skulle spise frukten og nyte det gode i det – se, vi er slaver i det.
37Det gir rikelig avling til de kongene du har satt over oss på grunn av våre synder. De rår over våre kropper og vårt buskap som de vil, og vi er i stor nød.
8Slaver hersker over oss; ingen befrir oss fra deres hånd.
7Våre fedre i Egypt skjønte ikke dine under; de husket ikke din store miskunn, men gjorde opprør ved havet, ved Rødehavet.
10Da farao nærmet seg, løftet israelittene blikket, og se, egypterne kom etter dem. De ble svært redde, og israelittene ropte til Herren.
9Moses talte slik til israelittene, men de hørte ikke på ham på grunn av motløshet og hardt arbeid.
5Jeg har også hørt israelittenes klagerop, de som egypterne holder i trelldom, og jeg har husket min pakt.
39Ham ville ikke våre fedre være lydige mot; de skjøv ham bort og vendte i sine hjerter tilbake til Egypt,
17Israels folks Gud utvalgte våre fedre. Han gjorde sitt folk stort under oppholdet i Egypt og førte dem ut derfra med løftet arm.
21De sa til dem: Må Herren se dere og dømme! For dere har gjort oss avskyelige i Faraos og hans tjeneres øyne og gitt dem sverd i hånden for å drepe oss.
5De er på nakken vår; vi er utmattet, og vi får ingen hvile.
7I min nød kalte jeg på Herren; jeg ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte han min røst, mitt rop nådde hans ører.
6De så opp til ham og strålte; deres ansikter skal ikke bli til skamme.
8Israels sønner sa til Samuel: Hold ikke opp med å rope til Herren vår Gud for oss, så han frelser oss fra filisternes hånd.
10Da ropte de til HERREN og sa: Vi har syndet, for vi har forlatt HERREN og dyrket baal-gudene og Astarte-bildene. Men frels oss nå fra våre fienders hånd, så vil vi tjene deg.
1Til korlederen. En læresalme av Korahs sønner.
28Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av deres trengsler.
12Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke mot denne store hæren som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»