Jeremia 49:24
Damaskus har mistet motet; hun vender seg for å flykte. Skjelv har grepet henne, angst og veer har grepet henne som hos en fødende.
Damaskus har mistet motet; hun vender seg for å flykte. Skjelv har grepet henne, angst og veer har grepet henne som hos en fødende.
Damaskus er blitt kraftløs; hun vender seg for å flykte, og redsel har grepet henne. Angst og smerter har fått tak i henne, som hos en kvinne i fødselsrier.
Damaskus er blitt svak; hun vender seg for å flykte. Skjelvingen har grepet henne; angst og rier har tatt henne, som hos en fødende kvinne.
Damaskus er blitt slapt og snur seg for å flykte, skjelving har grepet det. Angst og veer har tatt det som en fødende kvinne.
Damaskus er blitt svak, har vendt seg for å flykte; frykt har grepet henne, hun kjenner smerte og angst, som en fødende kvinne.
Damaskus har blitt svak, og vender seg for å flykte, og frykt har grepet henne: Angst og smerter har tatt henne, som en kvinne i barns nød.
Damaskus er blitt svak, og vender seg for å flykte; frykten har grepet henne; kval og sorg har tatt henne, som en kvinne i fødselsveer.
Damaskus har mistet motet, den har vendt seg for å flykte, og redsel har grepet den. Angst og smerter har fanget den som en fødende kvinne.
Damaskus er blitt svak, snur seg for å flykte, og frykt har grepet henne: bekymring og sorger har tatt henne, som en kvinne i fødselsve:
Damaskus har blitt svekket og vender seg om for å flykte, for frykten har grepet henne; kval og sorg har tatt henne, som en kvinne i fødsel.
Damaskus er blitt svak, snur seg for å flykte, og frykt har grepet henne: bekymring og sorger har tatt henne, som en kvinne i fødselsve:
Damaskus har blitt svak, hun vender seg til å flykte. Skjelving har grepet henne, smerte og fødselsveer som hos en fødende kvinne.
Damascus has grown weak; she turns to flee, and trembling has seized her. Anguish and pain have gripped her like a woman in labor.
Damaskus har blitt slapp, hun har snudd seg for å flykte, og skjelving grep henne. Nød og smerte holdt henne fast som en fødende kvinne.
Damascus haver ladet (Hænderne) synke, den haver vendt sig til at flye, og Forfærdelse haver betaget den; Angest og Smerter have grebet den som hende, der føder.
Damascus is waxed feeble, and turneth herself to flee, and fear hath seized on her: anguish and sorrows have taken her, as a woman in travail.
Damaskus er blitt svak, og vender seg bort for å flykte, og frykt har grepet henne: kvaler og smerter har tatt henne, som en kvinne i fødsel.
Damascus has become feeble, and turns herself to flee, and fear has seized her: anguish and sorrows have taken her like a woman in labor.
Damascus is waxed feeble, and turneth herself to flee, and fear hath seized on her: anguish and sorrows have taken her, as a woman in travail.
Damaskus er blitt svak, hun vender seg for å flykte, skjelvende har grepet henne: angsten og smertene har holdt henne som en fødende kvinne.
Damaskus er blitt redd og har snudd for å flykte. Frykten har overvunnet henne, nød og kvaler har grepet henne, som en fødende kvinne.
Damaskus har blitt svak, hun snur seg om for å flykte, og skjelving har grepet henne: angst og sorger har tatt tak i henne, som en kvinne i fødselsveer.
Damaskus er blitt kraftløs, hun går til flukt, frykt har værgrep henne: smerte og sorger har kommet over henne, som på en kvinne i fødselsveer.
Damascus shalbe sore afrayde, & shal fle, tremblinge shal come vpon her. Sorowe and payne shal ouer take her as a woman trauelinge of childe.
Damascus is discouraged, and turneth her selfe to flight and feare hath seased her: anguish & sorowes haue taken her as a woman in trauaile.
Damascus shalbe sore afraide, and shal flee: trembling commeth vpon her, sorowe and payne shall ouertake her, as a woman trauayling of chylde.
Damascus is waxed feeble, [and] turneth herself to flee, and fear hath seized on [her]: anguish and sorrows have taken her, as a woman in travail.
Damascus has grown feeble, she turns herself to flee, and trembling has seized on her: anguish and sorrows have taken hold of her, as of a woman in travail.
Feeble hath been Damascus, She turned to flee, and fear strengthened her, Distress and pangs have seized her, as a travailing woman.
Damascus is waxed feeble, she turneth herself to flee, and trembling hath seized on her: anguish and sorrows have taken hold of her, as of a woman in travail.
Damascus is waxed feeble, she turneth herself to flee, and trembling hath seized on her: anguish and sorrows have taken hold of her, as of a woman in travail.
Damascus has become feeble, she is turned to flight, fear has taken her in its grip: pain and sorrows have come on her, as on a woman in birth-pains.
Damascus has grown feeble, she turns herself to flee, and trembling has seized on her: anguish and sorrows have taken hold of her, as of a woman in travail.
The people of Damascus will lose heart and turn to flee. Panic will grip them. Pain and anguish will seize them like a woman in labor.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Se, som en ørn stiger han opp og styrter ned, han brer ut vingene sine over Bosra. Den dagen skal hjertet hos Edoms krigere være som en kvinne i barnsnød.
23Om Damaskus. Hamat og Arpad er blitt til skamme, for de har hørt et ondt rykte; de er blitt motløse. På havet er det uro, det finner ingen ro.
1Utsagn om Damaskus: Se, Damaskus tas bort fra å være en by; den blir til en ruinhaug.
2Aroers byer er forlatt; de blir til beitemarker for hjorder. De legger seg der, og ingen skremmer dem.
24Vi har hørt ryktet om det; hendene våre er blitt slappe. Trengsel har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
25Hvordan er lovprisningens by, byen som var min glede, blitt forlatt!
26Derfor faller de unge mennene hennes i gatene, og alle krigsmennene blir utslettet den dagen, sier Herren, Allhærs Gud.
27Jeg setter ild på Damaskus’ mur, og den skal fortære Ben-Hadads palasser.
43Babylons konge hørte ryktet om dem, og hendene hans sank. Angst grep ham, smerte som hos en fødende kvinne.
6Da de så det, ble de forferdet; de ble slått av skrekk og flyktet i hast.
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
8De blir forferdet; rier og smerter griper dem, de vrir seg som en fødende kvinne. Den ene ser forferdet på den andre; ansiktene deres er flammende røde.
23Du som bor på Libanon og har ditt rede i sedrene – hvor du skal stønne når smertene kommer over deg, angst som hos en fødende kvinne!
3Derfor er mine hofter fylt av angst; fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg vrir meg av det jeg hører, jeg er forferdet over det jeg ser.
1Utsagn: Herrens ord er over landet Hadrak, og over Damaskus hviler det; for menneskers blikk og alle Israels stammer er vendt mot Herren.
41Byene er tatt, festningene er erobret. Den dagen skal hjertet til Moabs krigere være som hjertet til en kvinne i barnsnød.
9Nå, hvorfor skriker du av nød? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått tapt, siden smerten griper deg som en kvinne i barnsnød?
10Vri deg og stønn, Sions datter, som en kvinne i barnsnød! For nå skal du gå ut av byen og bo på marken; du skal komme til Babel. Der skal du bli berget, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
10Rov sølv, rov gull! Det er ingen ende på skattene, en overflod av alle kostelige gjenstander.
26Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
5Jeg bryter portbommen i Damaskus, utrydder innbyggeren fra Bik’at-Aven og den som holder septer i Bet-Eden. Arameerne skal gå i eksil til Kir, sier Herren.
5Så sier Herren: Vi hører rop av redsel; det er frykt og ikke fred.
6Spør nå og se: Føder en mann? Hvorfor ser jeg hver mann med hendene på hoftene som en fødende kvinne? Alle ansikter er blitt likbleke.
17Som en gravid kvinne som nærmer seg fødsel, vrir seg og roper i sine veer, slik var vi for ditt ansikt, Herre.
17Alle hender synker, og alle knær blir til vann.
4For før gutten kan rope «far» og «mor», skal rikdommen i Damaskus og byttet fra Samaria føres bort for Assyrias konge.
18Damaskus handlet med deg på grunn av mangfoldet av dine produkter, for din store rikdom av alle slags varer: vin fra Helbon og hvit ull.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
12Bare øde ligger igjen i byen, porten er knust.
24Egypts datter er blitt til skamme; hun er overgitt i hendene på folket fra nord.
7Menneskesønn, vend ansiktet mot Jerusalem, tal profetord mot helligdommene og profeter mot Israels land.
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og puster hardt på én gang.
3Så sier Herren: For tre misgjerninger i Damaskus, ja for fire, opphever jeg ikke straffen, fordi de tresket Gilead med treskesleder av jern.
47Redsel og felle kom over oss, ødeleggelse og sammenbrudd.
14Folkene hørte og skalv; angst grep dem som bor i Filisterlandet.
15Da ble Edoms høvdinger forferdet; Moabs mektige ble grepet av skjelv; alle som bor i Kanaan, mistet motet.
9Hun som fødte sju, visnet bort; hun ga opp ånden. Solen hennes gikk ned mens det ennå var dag. Hun ble til skamme og fornedret. Resten av dem gir jeg til sverdet foran fiendene, sier Herren.
10Også hun gikk i eksil, hun gikk i fangenskap. Også småbarna hennes ble knust i stykker på hvert gatehjørne. For hennes fornemme kastet de lodd, og alle hennes store ble lagt i lenker.
30Babylons krigere har sluttet å kjempe, de sitter i festningene. Deres styrke er tørket ut, de ble som kvinner. Boligene hennes er satt i brann, bommene hennes er brutt.
18Nå skal kystlandene skjelve på dagen for ditt fall; øyene i havet skal bli grepet av skrekk ved din ende.
4Hvorfor roser du deg av dalene dine, din troløse datter? Din dal flommer over. Du som stoler på dine skatter og sier: Hvem kan komme mot meg?
56Den mest bortskjemte og fine kvinnen hos deg, som aldrig har våget å sette fotsålen på jorden av luksus og ømhet, skal se med onde øyne på mannen i sin favn og på sønnen sin og på datteren sin,
3Juda er gått i eksil på grunn av nød og hardt slavearbeid. Hun bor blant folkene, men finner ikke ro. Alle som forfølger henne, har innhentet henne i trange pass.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som hedret henne, forakter henne, for de har sett hennes nakenhet. Også hun sukker og vender seg bort.
32Vadestedene er tatt, myrene er brent opp med ild, og krigsmennene er grepet av redsel.
1Å, hvordan sitter hun forlatt, byen som var så folkerik! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinne blant provinsene, er blitt trell.
17Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
11Skjelv, dere sorgløse, skjelv, dere trygge! Kle dere av, gjør dere nakne, bind belte om livet.
10Dra gjennom ditt land som Nilen, Tarsis-datter; det er ikke lenger noe som holder deg tilbake.
19Ve dem som er med barn og dem som ammer i de dagene!