Jesaja 26:17
Som en gravid kvinne som nærmer seg fødsel, vrir seg og roper i sine veer, slik var vi for ditt ansikt, Herre.
Som en gravid kvinne som nærmer seg fødsel, vrir seg og roper i sine veer, slik var vi for ditt ansikt, Herre.
Som en kvinne med barn, når tiden for å føde nærmer seg, er i smerte og roper i sine veer, slik har vi vært for ditt ansikt, Herre.
Som en gravid kvinne som nærmer seg fødselen, vrir seg og roper i sine rier, slik var vi for ditt ansikt, Herre.
Som en svanger kvinne som nærmer seg fødselstimen, vrir seg og skriker i sine veer, slik var vi for ditt åsyn, HERRE.
Som en gravid kvinne som nærmer seg fødsel, vrir og skriker i smertene sine, slik har vi vært i din nærhet, Herre.
Som en kvinne i fødselsveer, som nærmer seg fødselen, har smerte og skriker i sine nød, slik har vi vært i ditt åsyn, Herre.
Som en kvinne med barn som nærmer seg tiden for fødsel, lider i smerte og roper ut i sine veer; slik har vi vært i ditt nærvær, Herre.
Som en gravid kvinne nær fødsel, skriker i smerte, slik var vi for ditt åsyn, Herre.
Som en gravid kvinne nær fødselens tid, som er i smerte og roper i sine veer, slik var vi foran ditt ansikt, Herre.
Som en kvinne med barn, som nærmer seg sin fødselstid, er i smerte og skriker ut i sine plager, slik har vi vært for dine øyne, HERRE.
Som en fødende kvinne, nær den stund når hun skal føde, er i smerte og roper ut av kvalene, slik har vi vært for deg, Herre.
Som en kvinne med barn, som nærmer seg sin fødselstid, er i smerte og skriker ut i sine plager, slik har vi vært for dine øyne, HERRE.
Som en gravid kvinne i fødselssmerter, som roper i smertenes høyde, slik var vi for ditt åsyn, Herre.
As a pregnant woman about to give birth writhes and cries out in her labor pains, so were we in Your presence, LORD.
Som en gravid kvinne som nærmer seg fødsel, vrir og skriker i sine rier, slik har vi vært for ditt ansikt, Herre.
Ligesom en Frugtsommelig, naar hun er nær ved at føde, bliver bange (og) maa raabe i sine Smerter, saa gik det os, Herre! for dit Ansigt.
Like as a woman with child, that draweth near the time of her delivery, is in pain, and crieth out in her pangs; so have we been in thy sight, O LORD.
Som en kvinne med barn, som nærmer seg sin fødestund, har smerter og roper i sine veer; slik har vi vært i ditt påsyn, Herre.
Like a woman with child, who draws near the time of her delivery, is in pain and cries out in her pangs; so have we been in Your sight, O LORD.
Like as a woman with child, that draweth near the time of her delivery, is in pain, and crieth out in her pangs; so have we been in thy sight, O LORD.
Som en kvinne med barn, som nærmer seg tiden for sin fødsel, er i smerte og skriker i sine plager; slik har vi vært foran deg, Herre.
Som en gravid kvinne nær fødsel, i smerte og skriker i sine kvaler, slik har vi vært for ditt ansikt, Herre.
Som en kvinne gravid og nær sin fødsel, plages og skriker i sine smerter; slik har vi vært foran deg, Herre.
Som en kvinne med barn, hvis tid er nær, er i nød og skriker i sin smerte; slik har vi vært foran deg, Herre.
Like as a wife wt childe (whe hir trauayle cometh vpo her) is ashamed, crieth and suffreth the payne: Eue so are we (o LORDE) in thy sight.
Like as a woman with childe, that draweth neere to the trauaile, is in sorow, and cryeth in her paines, so haue we bene in thy sight, O Lord.
Like as a woman with chylde that draweth nye towardes her trauayle is sorie and cryeth in her paynes: euen so haue we ben in thy sight O Lorde.
Like as a woman with child, [that] draweth near the time of her delivery, is in pain, [and] crieth out in her pangs; so have we been in thy sight, O LORD.
Like as a woman with child, who draws near the time of her delivery, is in pain and cries out in her pangs; so we have been before you, Yahweh.
When a pregnant woman cometh near to the birth, She is pained -- she crieth in her pangs, So we have been from Thy face, O Jehovah.
Like as a woman with child, that draweth near the time of her delivery, is in pain and crieth out in her pangs; so we have been before thee, O Jehovah.
Like as a woman with child, that draweth near the time of her delivery, is in pain and crieth out in her pangs; so we have been before thee, O Jehovah.
As a woman with child, whose time is near, is troubled, crying out in her pain; so have we been before you, O Lord.
Like as a woman with child, who draws near the time of her delivery, is in pain and cries out in her pangs; so we have been before you, Yahweh.
As when a pregnant woman gets ready to deliver and strains and cries out because of her labor pains, so were we because of you, O LORD.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Vi var gravide, vi vred oss; vi fødte liksom vind. Vi vant ikke frelse for landet, og jordens innbyggere falt ikke.
24Vi har hørt ryktet om det; hendene våre er blitt slappe. Trengsel har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
16Herre, i trengsel søkte de deg; de øste ut en hviskende bønn da din tukt kom over dem.
3Derfor er mine hofter fylt av angst; fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg vrir meg av det jeg hører, jeg er forferdet over det jeg ser.
9Nå, hvorfor skriker du av nød? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått tapt, siden smerten griper deg som en kvinne i barnsnød?
10Vri deg og stønn, Sions datter, som en kvinne i barnsnød! For nå skal du gå ut av byen og bo på marken; du skal komme til Babel. Der skal du bli berget, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
5Så sier Herren: Vi hører rop av redsel; det er frykt og ikke fred.
6Spør nå og se: Føder en mann? Hvorfor ser jeg hver mann med hendene på hoftene som en fødende kvinne? Alle ansikter er blitt likbleke.
7Ve! Stor er den dagen, ingen er som den. En trengselstid er det for Jakob, men han skal bli frelst ut av den.
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
7Før hun fikk rier, fødte hun; før fødselsveer kom over henne, fødte hun en gutt.
8Hvem har hørt noe slikt? Hvem har sett noe som dette? Blir et land født på én dag? Blir et folk født på én gang? For så snart Sion fikk rier, fødte hun sine barn.
9Skulle jeg åpne morslivet og ikke la føde? sier Herren. Skulle jeg, som lar føde, stenge det? sier din Gud.
23Du som bor på Libanon og har ditt rede i sedrene – hvor du skal stønne når smertene kommer over deg, angst som hos en fødende kvinne!
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og puster hardt på én gang.
2Hun var med barn; hun ropte i fødselsveer og hadde smerte da hun skulle føde.
6Da de så det, ble de forferdet; de ble slått av skrekk og flyktet i hast.
21Når en kvinne skal føde, har hun smerte, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke lenger trengselen, for gleden over at et menneske er født til verden.
8De blir forferdet; rier og smerter griper dem, de vrir seg som en fødende kvinne. Den ene ser forferdet på den andre; ansiktene deres er flammende røde.
22For vi vet at hele skapningen sukker og stønner sammen i fødselsveer helt til nå.
11Vi brummer alle som bjørner og klager som duer. Vi håper på rett, men det er ingen, på frelse, men den er langt borte fra oss.
13Fødselsveer kommer over ham; han er en uforstandig sønn. For når tiden er inne, står han ikke fram ved fødselsåpningen.
21Hva vil du si når han setter dem over deg til hode—dem du selv har lært opp til å være herrer? Vil ikke veer gripe deg som hos en fødende kvinne?
43Babylons konge hørte ryktet om dem, og hendene hans sank. Angst grep ham, smerte som hos en fødende kvinne.
24Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg! Forkast oss ikke for alltid.
25Hvorfor skjuler du ansiktet ditt? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
20Vi erkjenner, Herre, vår ondskap, våre fedres skyld, for vi har syndet mot deg.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
11Du førte oss inn i nettet, du la en byrde på lendene våre.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
17Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, som Herren har latt komme over meg på sin brennende vredes dag.
20Se, Herre, og legg merke til hvem du har handlet slik mot! Skal kvinner spise sin egen frukt, de små de har fostret? Skal prest og profet drepes i Herrens helligdom?
5De er på nakken vår; vi er utmattet, og vi får ingen hvile.
9Hun som fødte sju, visnet bort; hun ga opp ånden. Solen hennes gikk ned mens det ennå var dag. Hun ble til skamme og fornedret. Resten av dem gir jeg til sverdet foran fiendene, sier Herren.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
10Rov sølv, rov gull! Det er ingen ende på skattene, en overflod av alle kostelige gjenstander.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
2Herren, vær nådig mot oss! Vi venter på deg. Vær deres arm hver morgen, ja, vår frelse i nødens tid.
17Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
15Vi ventet på fred, men det kom ingenting godt; på tiden for helbredelse, men se – det kom bare skrekk.
18Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se strev og sorg, og hvorfor skulle dagene mine ende i skam?
3Vær nådig mot oss, Herre, vær nådig mot oss! For vi har fått mer enn nok av forakt.
17Ve dem som er med barn, og dem som ammer, i de dagene!