Jesaja 26:18
Vi var gravide, vi vred oss; vi fødte liksom vind. Vi vant ikke frelse for landet, og jordens innbyggere falt ikke.
Vi var gravide, vi vred oss; vi fødte liksom vind. Vi vant ikke frelse for landet, og jordens innbyggere falt ikke.
Vi var med barn, vi vred oss i smerte; det var som om vi fødte vind. Vi har ikke utvirket noen frelse i landet, og jordens innbyggere kom ikke til verden.
Vi var svangre, vi vred oss, som om vi fødte vind. Frelse har vi ikke utvirket for landet, og de som bor i verden faller ikke.
Vi var svangre, vi vred oss i smerte, men det var som om vi fødte vind. Vi skapte ingen frelse for jorden, og ingen innbyggere ble født for verden.
Vi var gravide, vi hadde rier, men vi fødte som om vi bare fikk vind. Vi førte ikke frelse til jorden, og ingen ble født til å bo i verden.
Vi har født, vi har hatt smerter, som om vi har født vind; vi har ikke utført noen frelse på jorden, heller ikke falt innbyggerne i verden.
Vi har vært med barn, vi har vært i smerte; vi har som om vi har født vind; vi har ikke oppnådd noen frelse på jorden; heller har ikke verdens innbyggere falt.
Vi unnfanget, vi var i smerte, men vi fødte kun vind. Vi fremmet ingen redning for landet, og verdens innbyggere falt ikke.
Vi har vært med barn, vi har hatt smerter; vi fødte vind; vi kunne ikke bringe frelse til jorden, og verdens innbyggere falt ikke.
Vi har vært med barn, vi har hatt smerter, vi har som om født vind; vi har ikke brakt noen frelse på jorden, og jordens innbyggere har ikke falt.
Vi har båret barn og vært i smerte, som om vi bare hadde frambrakt vind; vi har ikke oppnådd noen frelse på jorden, og heller ikke har verdens folk falt.
Vi har vært med barn, vi har hatt smerter, vi har som om født vind; vi har ikke brakt noen frelse på jorden, og jordens innbyggere har ikke falt.
Vi er blitt gravide, vi har hatt smerter, vi fødte, som det var luft. Vi skaffet ikke frelse på jorden, og innbyggerne i verden ble ikke født.
We were pregnant, we writhed in pain, but we gave birth only to wind. We have not brought salvation to the earth, and no one is born to inhabit the world.
Vi har vært med barn, vi har vridd oss i smerte, vi har født vind. Vi har ikke brakt frelse til jorden, og jordens innbyggere er ikke falt.
Vi undfangede, vare bange, (men) vi fødte (Noget) som Veir; vi skaffede Landet ikke (nogen) Frelse, og Jorderiges Indbyggere faldt ikke.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
Vi har vært med barn, vi har hatt smerter, vi har som født vind; vi har ikke utført noen befrielse på jorden; heller ikke har verdens innbyggere falt.
We have been with child, we have been in pain, we have, as it were, brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth, nor have the inhabitants of the world fallen.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
Vi har vært med barn, vi har vært i smerte, vi har som det var gitt vind; vi har ikke oppnådd noen frelse på jorden, heller ikke har verdens innbyggere falt.
Vi har unnfanget, vi har hatt smerte. Vi har født vind, frelse gjør vi ikke på jorden, heller ikke faller verdens innbyggere.
Vi har vært svangre, vi har hatt smerte, vi har som det fostret vind; vi har ikke skapt noen frelse på jorden; og jordens innbyggere er ikke falt.
Vi har vært med barn, vi har hatt smerte, vi har født vind; ingen frelse har kommet til jorden gjennom oss, og ingen barn har kommet til verden.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
We are with childe, we trauayle, & beare, & with the sprete we bringe forth health, wherethorow the earth is vndestroyed, and the inhabitours of the worlde perish not.
We haue coceiued, we haue borne in paine, as though we should haue brought forth winde: there was no helpe in the earth, neither did the inhabitants of the world fall.
We haue ben with chylde and suffred paine, as though we had brought forth winde: for there is no saluation in the earth, neither do the inhabiters of the worlde submit them selues.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not worked any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
We have conceived, we have been pained. We have brought forth as it were wind, Salvation we do not work in the earth, Nor do the inhabitants of the world fall.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
We have been with child, we have been in pain, we have as it were brought forth wind; we have not wrought any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
We have been with child, we have been in pain, we have given birth to wind; no salvation has come to the earth through us, and no children have come into the world.
We have been with child. We have been in pain. We gave birth, it seems, only to wind. We have not worked any deliverance in the earth; neither have the inhabitants of the world fallen.
We were pregnant, we strained, we gave birth, as it were, to wind. We cannot produce deliverance on the earth; people to populate the world are not born.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Herre, i trengsel søkte de deg; de øste ut en hviskende bønn da din tukt kom over dem.
17Som en gravid kvinne som nærmer seg fødsel, vrir seg og roper i sine veer, slik var vi for ditt ansikt, Herre.
24Vi har hørt ryktet om det; hendene våre er blitt slappe. Trengsel har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
7Før hun fikk rier, fødte hun; før fødselsveer kom over henne, fødte hun en gutt.
8Hvem har hørt noe slikt? Hvem har sett noe som dette? Blir et land født på én dag? Blir et folk født på én gang? For så snart Sion fikk rier, fødte hun sine barn.
9Skulle jeg åpne morslivet og ikke la føde? sier Herren. Skulle jeg, som lar føde, stenge det? sier din Gud.
9Nå, hvorfor skriker du av nød? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått tapt, siden smerten griper deg som en kvinne i barnsnød?
10Vri deg og stønn, Sions datter, som en kvinne i barnsnød! For nå skal du gå ut av byen og bo på marken; du skal komme til Babel. Der skal du bli berget, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
3Derfor er mine hofter fylt av angst; fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg vrir meg av det jeg hører, jeg er forferdet over det jeg ser.
5Så sier Herren: Vi hører rop av redsel; det er frykt og ikke fred.
6Spør nå og se: Føder en mann? Hvorfor ser jeg hver mann med hendene på hoftene som en fødende kvinne? Alle ansikter er blitt likbleke.
31For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
22For vi vet at hele skapningen sukker og stønner sammen i fødselsveer helt til nå.
11Vi brummer alle som bjørner og klager som duer. Vi håper på rett, men det er ingen, på frelse, men den er langt borte fra oss.
21Når en kvinne skal føde, har hun smerte, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke lenger trengselen, for gleden over at et menneske er født til verden.
23Du som bor på Libanon og har ditt rede i sedrene – hvor du skal stønne når smertene kommer over deg, angst som hos en fødende kvinne!
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og puster hardt på én gang.
13Fødselsveer kommer over ham; han er en uforstandig sønn. For når tiden er inne, står han ikke fram ved fødselsåpningen.
2Hun var med barn; hun ropte i fødselsveer og hadde smerte da hun skulle føde.
20Høsten er forbi, sommeren er til ende, men vi er ikke reddet.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
6Da de så det, ble de forferdet; de ble slått av skrekk og flyktet i hast.
15Vi ventet på fred, men det kom ingenting godt; på tiden for helbredelse, men se – det kom bare skrekk.
18Ingen av alle de sønnene hun har født, leder henne; ingen av alle de sønnene hun har oppfostret, tar henne ved hånden.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
17Fordi han ikke drepte meg i mors liv, så min mor ble min grav og hennes morsliv evig svanger.
18Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se strev og sorg, og hvorfor skulle dagene mine ende i skam?
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
8De blir forferdet; rier og smerter griper dem, de vrir seg som en fødende kvinne. Den ene ser forferdet på den andre; ansiktene deres er flammende røde.
25Hvorfor skjuler du ansiktet ditt? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?
9Hun som fødte sju, visnet bort; hun ga opp ånden. Solen hennes gikk ned mens det ennå var dag. Hun ble til skamme og fornedret. Resten av dem gir jeg til sverdet foran fiendene, sier Herren.
18Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Hadde jeg bare dødd, så intet øye fikk se meg.
10Rov sølv, rov gull! Det er ingen ende på skattene, en overflod av alle kostelige gjenstander.
19Ve dem som er med barn og dem som ammer i de dagene!
4Jorden sørger og visner, verden visner og tæres bort; de mektige på jorden tæres bort.
5De er på nakken vår; vi er utmattet, og vi får ingen hvile.
16eller som et dødfødt barn, skjult; jeg ville ikke ha vært – som små som ikke har sett lyset.
8Slaver hersker over oss; ingen befrir oss fra deres hånd.
17Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
12Til sine mødre sier de: Hvor er korn og vin? De segner som sårede i byens gater, når deres liv ebber ut i sine mødres fang.
43Babylons konge hørte ryktet om dem, og hendene hans sank. Angst grep ham, smerte som hos en fødende kvinne.
17Ve dem som er med barn, og dem som ammer, i de dagene!
19Dine døde skal leve, mine døde skal stå opp. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For din dugg er en dugg av lys, og jorden skal kaste ut skyggeåndene.
20Gå, mitt folk, gå inn i dine kamre og lukk dørene bak deg! Skjul deg et lite øyeblikk, til vreden har gått forbi.
14Han gjør i stand dødens våpen; pilene hans gjør han brennende.
18Hvordan stønner buskapen! Kvegflokkene streifer forvirret, for de har ikke beite; også saueflokkene er rammet.
3For så sier Herren om sønnene og døtrene som blir født på dette stedet, om mødrene som føder dem og fedrene som avler dem i dette landet: