Markus 9:24
Med det samme ropte guttens far, med tårer: "Jeg tror; Herre, hjelp min vantro!"
Med det samme ropte guttens far, med tårer: "Jeg tror; Herre, hjelp min vantro!"
Straks ropte guttens far gråtende: Herre, jeg tror. Hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp meg i min vantro!
Straks ropte guttens far med tårer: Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!
Og straks ropte barnets far og sa med tårer: Jeg tror, Herre; hjelp min vantro!
Og straks ropte faren til gutten med tårer og sa: Jeg tror; hjelp min tvil.
Og straks ropte barnefaren ut og sa med tårer: Herre, jeg tror; hjelp meg mot min vantro.
Straks ropte guttens far gråtende: Jeg tror! Hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far og sa med tårer: Herre, jeg tror; hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far med tårer: Jeg tror! Hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far og sa med tårer: Herre, jeg tror! Hjelp min vantro.
Straks ropte faren med tårer: «Herre, jeg tror – hjelp min vantro!»
Straks ropte guttens far med tårer og sa: «Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!»
Straks ropte guttens far med tårer og sa: «Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!»
Straks ropte guttens far: «Jeg tror! Hjelp min vantro!»
Immediately the father of the child cried out, 'I believe! Help my unbelief!'
Straks ropte guttens far og sa med tårer: Jeg tror, Herre, hjelp min vantro!
Og strax raabte Barnets Fader grædende og sagde: Jeg troer, Herre! hjælp min Vantro.
And straightway the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help thou mine unbelief.
Straks ropte barnets far med tårer: Herre, jeg tror! Hjelp min vantro.
Immediately the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help my unbelief.
And straightway the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help thou mine unbelief.
Straks ropte guttens far: "Jeg tror. Hjelp min vantro!"
Barnets far ropte straks med tårer: 'Jeg tror! Hjelp min vantro!'
Straks ropte barnets far ut: Jeg tror; hjelp min vantro!
Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro.
{G2532} Straightway the father of the child cried out, and said, {G3326} {G1144} {G2962} I believe; help thou mine unbelief.
And streygth waye the father of the chylde cryed with teares sayinge: Lorde I beleve helpe myne vnbelefe.
And immediatly the father of the childe cried with teares, and sayde: LORDE I beleue: O helpe thou myne vnbeleue.
And straightway the father of the childe crying with teares, saide, Lorde, I beleeue: helpe my vnbeliefe.
And strayghtwaye the father of the childe cryed with teares, saying: Lorde I beleue, helpe thou mine vnbeliefe.
And straightway the father of the child cried out, and said with tears, Lord, I believe; help thou mine unbelief.
Immediately the father of the child cried out with tears, "I believe. Help my unbelief!"
and immediately the father of the child, having cried out, with tears said, `I believe, sir; be helping mine unbelief.'
Straightway the father of the child cried out, and said, I believe; help thou mine unbelief.
Straightway the father of the child cried out, and said, I believe; help thou mine unbelief.
Straight away the father of the child gave a cry, saying, I have faith; make my feeble faith stronger.
Immediately the father of the child cried out with tears, "I believe. Help my unbelief!"
Immediately the father of the boy cried out and said,“I believe; help my unbelief!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17En i mengden svarte: "Mester, jeg har brakt sønnen min til deg; han har en stum ånd."
18"Hvor den enn får tak i ham, kaster den ham i bakken; han fråder, skjærer tenner og blir stiv. Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de klarte det ikke."
19Han svarte dem: "Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Før ham til meg."
20De kom med ham til Jesus. Da ånden fikk se ham, rev og slet den straks i gutten; han falt til jorden og rullet rundt mens han frådet.
21Jesus spurte faren: "Hvor lenge har dette vært slik med ham?" Han svarte: "Fra barndommen av."
22"Mange ganger har den kastet ham både i ild og i vann for å ødelegge ham. Men om du kan gjøre noe, ha medfølelse med oss og hjelp oss."
23Jesus sa til ham: "Hvis du kan? Alt er mulig for den som tror."
25Da Jesus så at folk strømmet sammen, truet han den urene ånden og sa til den: "Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og gå ikke inn i ham mer!"
26Da skrek den og rev hardt i ham og fór ut, og han ble som død, så mange sa: "Han er død."
27Men Jesus tok ham i hånden og reiste ham opp, og han sto opp.
28Da han var kommet inn i huset, spurte disiplene hans ham i enerom: "Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?"
29Han sa til dem: "Dette slaget kan ikke drives ut ved noe annet enn bønn og faste."
38Og se, en mann fra mengden ropte: Mester, jeg ber deg, se til sønnen min, for han er den eneste jeg har.
39Se, en ånd griper ham, og brått skriker han; den sliter i ham så han fråder, og knapt slipper den taket, og den skader ham.
40Jeg ba disiplene dine om å drive den ut, men de klarte det ikke.
41Jesus svarte: Du vantro og vrange slekt, hvor lenge skal jeg være hos dere og tåle dere? Før sønnen din hit!
42Mens han ennå var på vei, kastet demonen ham i bakken og rev og slet i ham. Men Jesus truet den urene ånden, helbredet gutten og ga ham tilbake til faren.
38Han sa: Jeg tror, Herre! Og han tilba ham.
35Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut. Da han fant ham, sa han: Tror du på Guds Sønn?
36Han svarte: Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?
14Da de kom fram til folkemengden, kom en mann bort til ham og falt på kne for ham
15og sa: Herre, ha barmhjertighet med sønnen min! Han har epileptiske anfall og har det vondt; ofte faller han i ilden og ofte i vannet.
16Jeg brakte ham til disiplene dine, men de klarte ikke å helbrede ham.
17Jesus svarte: Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham hit til meg.
18Jesus truet den, og demonen fór ut av ham, og gutten ble helbredet fra samme stund.
19Da kom disiplene til Jesus i enrum og sa: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?
28Da han kom inn i huset, kom de blinde til ham. Jesus sa til dem: 'Tror dere at jeg kan gjøre dette?' De svarte ham: 'Ja, Herre.'
29Da rørte han ved øynene deres og sa: 'Det skal skje med dere etter troen deres.'
47Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham komme ned og helbrede sønnen hans, for han var i ferd med å dø.
48Jesus sa til ham: Dersom dere ikke får se tegn og under, vil dere slett ikke tro.
49Embetsmannen sier til ham: Herre, kom før barnet mitt dør.
50Jesus sier til ham: Gå; sønnen din lever. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk.
36Men Jesus hørte hva som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro.»
50Men Jesus hørte det og sa til ham: Frykt ikke! Bare tro, så skal hun bli frisk.
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep tak i ham og sa: "Du lite troende, hvorfor tvilte du?"
25Men Jesus truet ham: Ti stille, og far ut av ham!
26Den urene ånden rev og slet i ham, skrek med høy røst og fór ut av ham.
25Men hun kom og kastet seg ned for ham og sa: Herre, hjelp meg!
7Og han ropte med høy røst: «Hva vil du meg, Jesus, du Den høyeste Guds Sønn? Jeg besverger deg ved Gud: Pine meg ikke!»
40Jesus stanset og befalte at mannen skulle føres til ham. Da han kom nær, spurte han ham,
41«Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen.»
42Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.»
53Faren forsto da at det var i den timen da Jesus hadde sagt til ham: Din sønn lever. Og han kom til tro, han og hele hans hus.
38Da ropte han: «Jesus, Davids sønn, miskunn deg over meg!»
34Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata — det betyr: Bli åpnet!
51Jesus tok til orde og sa: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Den blinde sa til ham: Rabbuni, la meg få synet igjen.
18Mens han talte til dem, se, kom en leder og kastet seg ned for ham og sa: 'Min datter er nettopp død. Men kom og legg hånden din på henne, så skal hun leve.'
47Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, Davids sønn, miskunn deg over meg!
23og han ba ham inntrengende og sa: «Den lille datteren min er døden nær. Kom og legg hendene på henne, så hun kan bli frisk og leve.»
6Han sa: «Herre, tjeneren min ligger hjemme lam og har store smerter.»