Nehemja 5:1

Norsk lingvistic Aug 2025 (lang sys-tekst)

Det kom et stort klagerop fra folket og hustruene deres mot deres jødiske brødre.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Jes 5:7 : 7 For Herren, Allhærs Guds vingård er Israels hus, og Judas menn er hans yndlingsplanting. Han ventet rett, men se: blodskrik! Rettferd, men se: skrik.
  • Luk 18:7 : 7 Skulle ikke Gud så gjøre rett for sine utvalgte, som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?»
  • Apg 7:26 : 26 Neste dag kom han over dem mens de sloss, og han forsøkte å få dem til å bli forlikt og sa: Menn, dere er brødre; hvorfor gjør dere urett mot hverandre?
  • 1 Kor 6:6-8 : 6 Men en bror fører sak mot en bror, og det for ikke-troende. 7 Allerede det at dere har søksmål mot hverandre, er egentlig et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor lar dere dere ikke heller bedra? 8 Men dere gjør selv urett og bedrar, og det mot søsken.
  • Jak 5:4 : 4 Se, lønnen til arbeiderne som har høstet åkrene deres, den som er holdt tilbake av dere, roper, og ropene fra de som har høstet, har nådd ørene til Herren, Allhærs Gud.
  • 2 Mos 3:7 : 7 Herren sa: Jeg har sannelig sett nøden til mitt folk i Egypt. Jeg har hørt skriket deres på grunn av slavedriverne; jeg kjenner deres smerte.
  • 2 Mos 22:25-27 : 25 Tar du din nestes kappe i pant, skal du gi den tilbake før solen går ned. 26 For det er hans eneste dekke; det er kappen han har mot huden. Hva skal han ellers ligge i? Når han roper til meg, vil jeg høre, for jeg er nådig. 27 Gud skal du ikke spotte, og en leder blant ditt folk skal du ikke forbande.
  • 3 Mos 25:35-37 : 35 Når din bror blir fattig og ikke kan holde seg oppe hos deg, skal du støtte ham—enten han er fremmed eller innflytter—så han kan leve hos deg. 36 Du skal ikke ta rente eller påslag av ham, men du skal frykte din Gud, så din bror kan leve hos deg. 37 Pengene dine skal du ikke gi ham mot rente, og maten din skal du ikke gi for å få mer tilbake.
  • 5 Mos 15:7-9 : 7 Når det er en fattig hos deg, en av dine brødre, i en av byene dine i det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke gjøre hjertet hardt og ikke lukke hånden for din fattige bror. 8 Nei, du skal villig åpne hånden for ham og låne ham raust det han trenger, det han mangler. 9 Vokt deg så det ikke oppstår en ond tanke i hjertet ditt og du sier: ‘Det sjuende året, ettergivelsesåret, nærmer seg’, og du ser med onde øyne på din fattige bror og ikke gir ham. Da vil han rope til Herren mot deg, og det skal være synd for deg. 10 Du skal gjerne gi ham, og hjertet ditt skal ikke være ille til mote når du gir ham; for på grunn av dette vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og i alt du setter hendene til. 11 For fattige vil det alltid være i landet; derfor befaler jeg deg: Du skal åpne hånden for din bror, for de fattige og trengende i ditt land.
  • Job 31:38-39 : 38 Hvis min jord roper mot meg, og dens furer gråter sammen, 39 har jeg spist dens avkastning uten betaling og ført dens eiere i døden,
  • Job 34:28 : 28 slik at den fattiges rop kommer opp til ham, og han hører de elendiges skrik.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • Neh 5:2-8
    7 vers
    80%

    2Noen sa: «Vi er mange, både sønnene og døtrene våre. La oss skaffe korn, så vi kan spise og leve.»

    3Andre sa: «Vi pantsetter jordene våre, vingårdene våre og husene våre for å få korn i hungersnøden.»

    4Noen sa: «Vi har lånt penger for å betale kongens skatt på jordene og vingårdene våre.»

    5Og nå er vårt kjøtt som våre brødres kjøtt, våre barn som deres barn. Men se, vi gjør sønnene og døtrene våre til slaver; noen av døtrene våre er allerede gjort til slaver. Vi har ikke makt til å gjøre noe, for jordene og vingårdene våre tilhører andre.

    6Jeg ble svært sint da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.

    7Jeg overveide saken og gikk i rette med de fornemme og styresmennene. Jeg sa til dem: «Dere krever rente, hver av sin bror.» Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.

    8Jeg sa til dem: «Vi har etter evne kjøpt tilbake våre jødiske brødre som var solgt til folkeslagene. Og dere vil selge deres brødre, så de blir solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.

  • 71%

    12Mange av prestene og levittene og familieoverhodene, de gamle som hadde sett det første huset, gråt med høy røst da dette huset ble grunnlagt for øynene deres, mens mange andre løftet røsten i jubel og glede.

    13Folket kunne ikke skille lyden av gledesjubelen fra lyden av folkets gråt, for folket jublet med så stor jubel at lyden ble hørt langt borte.

  • 69%

    12Hver av byggerne hadde sverdet festet ved hoften mens de bygde. Hornblåseren sto ved min side.

    13Jeg sa til stormennene, lederne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt utover muren, langt fra hverandre.»

    14Der hvor dere hører lyden av hornet, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.

  • 18De ropte med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen.

  • 1Da Sanballat og Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at reparasjonen av Jerusalems murer gikk framover, fordi bruddene begynte å lukkes, ble de svært sinte.

  • 1Hele folket samlet seg som én mann på plassen foran Vannporten. De sa til den skriftlærde Esra at han skulle hente bokrullen med Moses’ lov, som Herren hadde befalt Israel.

  • 68%

    1Mens Esra ba og bekjente, gråt og lå kastet ned foran Guds hus, samlet det seg til ham fra Israel en svært stor forsamling av menn, kvinner og barn, for folket gråt sårt.

    2Da tok Sjekanja, sønn av Jehiel, en av Elams sønner, til orde og sa til Esra: Vi har vært troløse mot vår Gud og tatt oss fremmede kvinner blant folkene i landet. Likevel er det håp for Israel i denne saken.

  • 2Jødene samlet seg i byene sine i alle provinsene i kong Xerxes’ rike for å legge hånd på dem som søkte å gjøre dem ondt. Ingen kunne stå dem imot, for frykten for dem var falt over alle folkene.

  • 68%

    13Men folket er mange, og det er regntid; vi har ikke styrke til å stå ute, og dette arbeidet kan ikke fullføres på én dag eller to, for vi har gjort oss svært skyldige i denne saken.

    14La derfor våre ledere tre fram for hele forsamlingen. Alle som i byene våre har tatt fremmede kvinner, skal komme på fastsatte tider sammen med byens eldste og dommere, til vår Guds brennende vrede vender seg fra oss i denne saken.

  • 11Kvinner i Sion ble voldtatt, jomfruer i Judas byer.

  • 67%

    8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og han gjorde dem til redsel, ødeleggelse og spott, slik dere ser med egne øyne.

    9Se, våre fedre er falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.

  • 11I dem ga kongen jødene i hver eneste by rett til å samle seg og forsvare livet, til å ødelegge, drepe og tilintetgjøre hele den væpnede styrken hos hvilket som helst folk og i hvilken som helst provins som angrep dem, også barn og kvinner, og til å plyndre deres eiendom.

  • 18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.

  • 27Skal det da tåles av dere at dere gjør all denne store ondskapen og handler troløst mot vår Gud ved å gifte dere med fremmede kvinner?

  • 11Hør derfor på meg: Send tilbake fangene som dere har tatt fra deres brødre, for Herrens brennende vrede er over dere.

  • 5Jødene slo alle sine fiender med sverdslag, de drepte og utryddet dem, og de gjorde med dem som hatet dem slik de selv ønsket.

  • 7Da stilte jeg opp folk i de lave partiene, bak muren, på de åpne stedene. Jeg stilte dem etter familier med sverdene sine, spydene sine og buene sine.

  • 11Gi dem straks tilbake jordene, vingårdene, olivenlundene og husene deres, og ettergi den hundrededelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.

  • 1Hele menigheten brøt ut i skrik, og folket gråt den natten.

  • 1Da den sjuende måneden kom, og israelittene var i byene, samlet folket seg som én mann i Jerusalem.

  • 15Folket hadde medynk med Benjamin, for Herren hadde gjort et brudd i Israels stammer.

  • 1I de dagene, da tallet på disiplene økte, oppstod det en klage fra de gresktalende jødene mot de hebraisktalende, fordi deres enker ble oversett i den daglige utdelingen.

  • 43Den dagen bar de fram store slaktoffer og gledet seg, for Gud hadde gitt dem stor glede. Også kvinnene og barna gledet seg, og gleden i Jerusalem kunne høres langt borte.

  • 10Da reiste presten Esra seg og sa til dem: Dere har vært troløse og tatt fremmede kvinner som koner og dermed økt Israels skyld.

  • 9Under stor undertrykkelse roper de; de roper om hjelp på grunn av de mektiges makt.

  • 30De lar sin røst lyde over deg og roper bittert; de kaster støv på hodet og velter seg i aske.

  • 2Folket kom til Betel og ble der til kvelden foran Gud. De løftet stemmen og gråt høyt.

  • 10Den dagen, sier Herren, skal det lyde skrik ved Fiskeporten, klagerop fra den nye bydelen og et stort brak fra høydene.

  • 21Gi derfor sønnene deres over til hungersnød, overgi dem i sverdets vold! Må kvinnene deres bli barnløse og enker; må mennene deres bli slått i hjel, deres unge menn hugget ned med sverd i krigen.

  • 1Han ropte med høy røst i mine ører: «Kom nær, dere som er satt til å føre dom over byen, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i hånden!»

  • 1Da hørte motstanderne av Juda og Benjamin at de som var kommet tilbake fra fangenskapet, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud.

  • 66%

    24Halvparten av barna deres talte språket fra Asjdod; de kunne ikke snakke jødisk, men talte språket hos hvert sitt folk.

    25Jeg tok dem hardt i rette, forbannet dem, slo noen av mennene og rev dem i håret, og jeg fikk dem til å sverge ved Gud: Dere skal ikke gi døtrene deres til deres sønner, og dere skal ikke ta noen av deres døtre til sønnene deres eller til dere selv.

  • 17I hver provins og i hver by, hvor enn kongens ord og hans lov kom, var det glede og jubel for jødene, fest og en god dag. Mange av folkene i landet gikk over til jødedommen, for frykten for jødene hadde falt over dem.

  • 22Og når fedrene eller brødrene deres kommer og klager til oss, skal vi si til dem: Vis dem velvilje! For vi skaffet dem ikke koner i krig, og dere gav dem heller ikke til dem; derfor blir dere ikke skyldige nå.

  • 8Da kom noen kaldeiske menn fram og anklaget jødene.

  • 5På den tiden var det ingen fred for den som gikk ut eller kom inn, for store uroligheter rammet alle som bodde i landene.