Nehemja 5:1
Det kom et stort klagerop fra folket og hustruene deres mot deres jødiske brødre.
Det kom et stort klagerop fra folket og hustruene deres mot deres jødiske brødre.
Det lød et stort klagerop fra folket og deres hustruer mot sine jødiske landsmenn.
Det oppsto et stort klagerop fra folket og konene deres mot deres jødiske brødre.
Det lød et høyt rop fra folket og deres hustruer mot deres brødre, jødene.
Folket og deres koner ropte med høy stemme mot sine jødiske brødre.
Det ble et stort rop fra folket og deres kvinner mot deres medjøder.
Og det var et stort rop fra folket og deres koner mot sine slektninger, jødene.
Det var et stort rop fra folket og deres koner mot deres brødre, jødene.
Folket og deres koner ropte i nød mot sine jødiske brødre.
Det var et stort klagerop fra folket, både menn og kvinner, mot deres brødre, jødene.
Og et stort rop lød fra folket og deres hustruer mot sine brødre, jødene.
Det var et stort klagerop fra folket, både menn og kvinner, mot deres brødre, jødene.
Det oppsto stor klage blant folket og deres koner mot deres brødre, jødene.
There arose a great outcry from the people and their wives against their fellow Jews.
Og folkets og deres kvinners rop var stort mot deres jødiske brødre.
Og der var et stort Skrig af Folket og deres Hustruer imod deres Brødre, Jøderne.
And there was a great cry of the people and of their wives against their brethren the Jews.
Og det var et stort rop fra folket og deres koner mot deres brødre, jødene.
And there was a great outcry of the people and their wives against their fellow Jews.
And there was a great cry of the people and of their wives against their brethren the Jews.
Da oppsto det et stort rop fra folket og deres hustruer mot deres brødre, jødene.
Det var et stort rop fra folket og deres koner angående deres brødre, jødene,
Da oppsto det et stort rop fra folket og deres kvinner mot sine brødre, jødene.
Da kom det en stor klage fra folket og deres hustruer mot sine landsmenn, jødene.
And there arose a greate complaynte of ye people, & of their wyues against their brethren the Iewes.
Nowe there was a great crie of the people, and of their wiues against their brethren the Iewes.
And there arose a great complaynt of the people and their wyues against their brethre the Iewes.
¶ And there was a great cry of the people and of their wives against their brethren the Jews.
Then there arose a great cry of the people and of their wives against their brothers the Jews.
And there is a great cry of the people and their wives, concerning their brethren the Jews,
Then there arose a great cry of the people and of their wives against their brethren the Jews.
Then there arose a great cry of the people and of their wives against their brethren the Jews.
Then there was a great outcry from the people and their wives against their countrymen the Jews.
Then there arose a great cry of the people and of their wives against their brothers the Jews.
Nehemiah Intervenes on behalf of the Oppressed Then there was a great outcry from the people and their wives against their fellow Jews.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Noen sa: «Vi er mange, både sønnene og døtrene våre. La oss skaffe korn, så vi kan spise og leve.»
3Andre sa: «Vi pantsetter jordene våre, vingårdene våre og husene våre for å få korn i hungersnøden.»
4Noen sa: «Vi har lånt penger for å betale kongens skatt på jordene og vingårdene våre.»
5Og nå er vårt kjøtt som våre brødres kjøtt, våre barn som deres barn. Men se, vi gjør sønnene og døtrene våre til slaver; noen av døtrene våre er allerede gjort til slaver. Vi har ikke makt til å gjøre noe, for jordene og vingårdene våre tilhører andre.
6Jeg ble svært sint da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
7Jeg overveide saken og gikk i rette med de fornemme og styresmennene. Jeg sa til dem: «Dere krever rente, hver av sin bror.» Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.
8Jeg sa til dem: «Vi har etter evne kjøpt tilbake våre jødiske brødre som var solgt til folkeslagene. Og dere vil selge deres brødre, så de blir solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.
12Mange av prestene og levittene og familieoverhodene, de gamle som hadde sett det første huset, gråt med høy røst da dette huset ble grunnlagt for øynene deres, mens mange andre løftet røsten i jubel og glede.
13Folket kunne ikke skille lyden av gledesjubelen fra lyden av folkets gråt, for folket jublet med så stor jubel at lyden ble hørt langt borte.
12Hver av byggerne hadde sverdet festet ved hoften mens de bygde. Hornblåseren sto ved min side.
13Jeg sa til stormennene, lederne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt utover muren, langt fra hverandre.»
14Der hvor dere hører lyden av hornet, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.
18De ropte med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen.
1Da Sanballat og Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at reparasjonen av Jerusalems murer gikk framover, fordi bruddene begynte å lukkes, ble de svært sinte.
1Hele folket samlet seg som én mann på plassen foran Vannporten. De sa til den skriftlærde Esra at han skulle hente bokrullen med Moses’ lov, som Herren hadde befalt Israel.
1Mens Esra ba og bekjente, gråt og lå kastet ned foran Guds hus, samlet det seg til ham fra Israel en svært stor forsamling av menn, kvinner og barn, for folket gråt sårt.
2Da tok Sjekanja, sønn av Jehiel, en av Elams sønner, til orde og sa til Esra: Vi har vært troløse mot vår Gud og tatt oss fremmede kvinner blant folkene i landet. Likevel er det håp for Israel i denne saken.
2Jødene samlet seg i byene sine i alle provinsene i kong Xerxes’ rike for å legge hånd på dem som søkte å gjøre dem ondt. Ingen kunne stå dem imot, for frykten for dem var falt over alle folkene.
13Men folket er mange, og det er regntid; vi har ikke styrke til å stå ute, og dette arbeidet kan ikke fullføres på én dag eller to, for vi har gjort oss svært skyldige i denne saken.
14La derfor våre ledere tre fram for hele forsamlingen. Alle som i byene våre har tatt fremmede kvinner, skal komme på fastsatte tider sammen med byens eldste og dommere, til vår Guds brennende vrede vender seg fra oss i denne saken.
11Kvinner i Sion ble voldtatt, jomfruer i Judas byer.
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og han gjorde dem til redsel, ødeleggelse og spott, slik dere ser med egne øyne.
9Se, våre fedre er falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
11I dem ga kongen jødene i hver eneste by rett til å samle seg og forsvare livet, til å ødelegge, drepe og tilintetgjøre hele den væpnede styrken hos hvilket som helst folk og i hvilken som helst provins som angrep dem, også barn og kvinner, og til å plyndre deres eiendom.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
27Skal det da tåles av dere at dere gjør all denne store ondskapen og handler troløst mot vår Gud ved å gifte dere med fremmede kvinner?
11Hør derfor på meg: Send tilbake fangene som dere har tatt fra deres brødre, for Herrens brennende vrede er over dere.
5Jødene slo alle sine fiender med sverdslag, de drepte og utryddet dem, og de gjorde med dem som hatet dem slik de selv ønsket.
7Da stilte jeg opp folk i de lave partiene, bak muren, på de åpne stedene. Jeg stilte dem etter familier med sverdene sine, spydene sine og buene sine.
11Gi dem straks tilbake jordene, vingårdene, olivenlundene og husene deres, og ettergi den hundrededelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.
1Hele menigheten brøt ut i skrik, og folket gråt den natten.
1Da den sjuende måneden kom, og israelittene var i byene, samlet folket seg som én mann i Jerusalem.
15Folket hadde medynk med Benjamin, for Herren hadde gjort et brudd i Israels stammer.
1I de dagene, da tallet på disiplene økte, oppstod det en klage fra de gresktalende jødene mot de hebraisktalende, fordi deres enker ble oversett i den daglige utdelingen.
43Den dagen bar de fram store slaktoffer og gledet seg, for Gud hadde gitt dem stor glede. Også kvinnene og barna gledet seg, og gleden i Jerusalem kunne høres langt borte.
10Da reiste presten Esra seg og sa til dem: Dere har vært troløse og tatt fremmede kvinner som koner og dermed økt Israels skyld.
9Under stor undertrykkelse roper de; de roper om hjelp på grunn av de mektiges makt.
30De lar sin røst lyde over deg og roper bittert; de kaster støv på hodet og velter seg i aske.
2Folket kom til Betel og ble der til kvelden foran Gud. De løftet stemmen og gråt høyt.
10Den dagen, sier Herren, skal det lyde skrik ved Fiskeporten, klagerop fra den nye bydelen og et stort brak fra høydene.
21Gi derfor sønnene deres over til hungersnød, overgi dem i sverdets vold! Må kvinnene deres bli barnløse og enker; må mennene deres bli slått i hjel, deres unge menn hugget ned med sverd i krigen.
1Han ropte med høy røst i mine ører: «Kom nær, dere som er satt til å føre dom over byen, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i hånden!»
1Da hørte motstanderne av Juda og Benjamin at de som var kommet tilbake fra fangenskapet, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud.
24Halvparten av barna deres talte språket fra Asjdod; de kunne ikke snakke jødisk, men talte språket hos hvert sitt folk.
25Jeg tok dem hardt i rette, forbannet dem, slo noen av mennene og rev dem i håret, og jeg fikk dem til å sverge ved Gud: Dere skal ikke gi døtrene deres til deres sønner, og dere skal ikke ta noen av deres døtre til sønnene deres eller til dere selv.
17I hver provins og i hver by, hvor enn kongens ord og hans lov kom, var det glede og jubel for jødene, fest og en god dag. Mange av folkene i landet gikk over til jødedommen, for frykten for jødene hadde falt over dem.
22Og når fedrene eller brødrene deres kommer og klager til oss, skal vi si til dem: Vis dem velvilje! For vi skaffet dem ikke koner i krig, og dere gav dem heller ikke til dem; derfor blir dere ikke skyldige nå.
8Da kom noen kaldeiske menn fram og anklaget jødene.
5På den tiden var det ingen fred for den som gikk ut eller kom inn, for store uroligheter rammet alle som bodde i landene.