2 Krønikebok 15:5

Norsk lingvistic Aug 2025 (lang sys-tekst)

På den tiden var det ingen fred for den som gikk ut eller kom inn, for store uroligheter rammet alle som bodde i landene.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Dom 5:6 : 6 I Sjamgars, Anats sønns dager, i Jaels dager, lå veiene øde; de som gikk på stiene, tok kronglete omveier.
  • 1 Sam 13:6 : 6 Da mennene i Israel så at de var i nød, og fordi folket var hardt trengt, gjemte de seg i huler, i kratt, mellom klippene, i bergsprekker og i brønner.
  • Sal 121:8 : 8 Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.
  • Matt 24:6-7 : 6 Dere skal høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. Dette må skje, men det er ennå ikke slutten. 7 For folk skal reise seg mot folk og rike mot rike; og det skal bli hungersnød og pest, og jordskjelv mange steder.
  • Luk 21:25 : 25 Det skal være tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden angst blant folkene, i rådløshet når havet og bølgene bruser.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 6De ble knust, folk mot folk og by mot by, for Gud brakte forvirring over dem med trengsel av alle slag.

  • 10For før de dagene var det ingen lønn for mennesket, og ingen lønn for buskapen. Den som gikk ut og den som kom inn, hadde ingen fred på grunn av fienden. Jeg satte alle mennesker opp mot hverandre.

  • 15Vi ventet på fred, men det kom ingenting godt; på tiden for helbredelse, men se – det kom bare skrekk.

  • 25Angst kommer; de vil søke fred, men det er ingen.

  • 15Hver gang de dro ut, var Herrens hånd mot dem til ulykke, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget til dem. Da kom de i stor nød.

  • 4Men da de i sin nød vendte om til Herren, Israels Gud, og søkte ham, lot han seg finne av dem.

  • 25Gå ikke ut på marken, og på veien må dere ikke gå, for fienden har sverd, redsel på alle kanter.

  • 15Sverdet er ute, og pest og sult er inne. Den som er ute på marken, skal falle for sverdet, og den som er i byen, skal hungeren og pesten fortære.

  • 22Det finnes ingen fred for de urettferdige, sier Herren.

  • 21Det er ingen fred, sier min Gud, for de onde.

  • 37Fredelige enger er blitt øde på grunn av Herrens brennende vrede.

  • 20vandret de fra folk til folk, fra ett rike til et annet.

  • 5Så sier Herren: Vi hører rop av redsel; det er frykt og ikke fred.

  • 65Blant disse folkene skal du ikke finne ro, og du skal ikke ha hvilested for fotsålen. Herren skal der gi deg et skjelvende hjerte, sviktende øyne og en fortvilet sjel.

  • 12På alle de bare høydene i ørkenen er ødeleggere kommet; for Herrens sverd fortærer fra den ene enden av landet til den andre. Det er ingen fred for noe menneske.

  • 6I de dagene var det ingen konge i Israel. Hver gjorde som han selv fant rett.

  • 25I de dager var det ingen konge i Israel. Hver gjorde som han selv syntes var rett.

  • 14Våre okser er tunge av last; det er ikke brudd i murene, ingen som må dra ut, og det høres ikke klagerop på våre gater.

  • Jes 5:8-9
    2 vers
    69%

    8Ve dem som legger hus til hus og føyer mark til mark, til det ikke er plass igjen, og dere blir boende alene i landet.

    9I mine ører har Herren, Allhærs Gud sagt: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og vakre uten noen som bor i dem.

  • 8Fredens vei kjenner de ikke, og det finnes ingen rett i sporene deres. De har gjort sine stier krokete; den som går der, kjenner ikke fred.

  • 26Jeg fikk ikke ro, jeg fikk ikke fred, jeg fant ingen hvile; så kom uroen.

  • 10Herre, ødelegg dem, forvirr deres språk, for jeg har sett vold og strid i byen.

  • 13vandret de fra folk til folk, fra kongerike til et annet folk.

  • 15Men med stor vrede er jeg vred på de sorgløse folkeslagene; jeg var bare lite vred, men de gjorde ulykken verre.

  • 11De leger bruddet hos mitt folks datter på lettvint vis og sier: «Fred, fred!» – men det er ingen fred.

  • 6Han sa til Juda: La oss bygge disse byene og omgi dem med mur og tårn, porter og bommer, så lenge landet ennå ligger foran oss. For vi har søkt Herren vår Gud; ja, vi har søkt ham, og han har gitt oss ro på alle kanter. De bygde, og de hadde framgang.

  • 5For Herren, Allhærs Gud, har en dag med larm, nedtråkkelse og forvirring i Synsdalen, en dag da muren brytes ned og ropene stiger opp mot fjellet.

  • 7Se, heltene deres roper ute på gaten; fredens sendebud gråter bittert.

  • 7De fem mennene dro videre og kom til Laisj. De så at folket som bodde der, levde trygt, etter sidoniernes skikk, stille og sorgløst; det var ingen i landet som krenket dem eller hersket over dem. De var langt borte fra sidonierne og hadde ingen forbindelse med andre mennesker.

  • 3Hver gang israelittene hadde sådd, kom Midjan, Amalek og folket fra Østen opp mot dem.

  • 68%

    21Han skal dra omkring i landet, plaget og sulten. Når han blir sulten, blir han rasende og forbanner sin konge og sin Gud. Så vender han blikket oppover.

    22Han ser mot jorden, og se: nød og mørke, dyp angst og nattemørke; han blir drevet inn i tett mørke.

  • 19Og det var ikke krig før det trettifemte året av Asas regjeringstid.

  • 19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.

  • 14Ved kveldstid – se, redsel! Før morgenen er han borte. Dette er delen for dem som plyndrer oss, og loddet for dem som røver oss.

  • 14Det var en liten by med få mennesker i, og mot den kom en stor konge; han omringet den og bygde store beleiringsverker mot den.

  • 15For de har flyktet for sverd, for det dragne sverd, for den spente bue og for krigens tyngde.

  • 15Se, jeg fører over dere et folk langt borte fra, Israels hus, sier Herren, et sterkt folk, et folk fra oldtiden, et folk hvis språk du ikke kjenner, og du forstår ikke hva de taler.

  • 8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og han gjorde dem til redsel, ødeleggelse og spott, slik dere ser med egne øyne.

  • 5For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.

  • 1I de dager var det ingen konge i Israel. På den tiden søkte Dans stamme seg en arvelodd å bo i, for helt til den dagen hadde det ikke tilkommet dem noen arv blant Israels stammer.

  • 9Ammonittene gikk over Jordan for også å kjempe mot Juda, Benjamin og Efraims hus, og Israel ble sterkt trengt.

  • 12Så sier HERREN: Om de enn er ved full styrke og mange, skal de likevel bli skåret ned og forsvinne. Jeg har plaget deg; jeg skal ikke plage deg mer.

  • 14De leger mitt folks brudd lettvint. De sier: «Fred, fred», men det er ikke fred.

  • 3Derfor sier Herren: Se, jeg legger onde planer mot denne slekten; fra det skal dere ikke kunne fri nakken, og dere skal ikke lenger gå stolte, for det er en ond tid.

  • 30Den dagen brummer de over det som havets bulder. Ser en ut over landet, se: mørke og trengsel; lyset blir mørkt under skyenes skodde.

  • 12Ve, larmen fra mange folk: de bruser som havet. Bråket fra folkeslag: som veldige vann dundrer de.

  • 14Jeg spredte dem med storm blant alle de folkene som de ikke kjente. Landet ble øde etter dem, så ingen kom og ingen gikk. De gjorde det herlige landet til en ørken.

  • 7Søk fred og velferd for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be for den til Herren. For når den har fred, har dere fred.