2 Korinterbrev 7:5
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt legeme ingen ro; på alle kanter ble vi trengt: utenfra var det strider, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk kroppen vår ingen ro; tvert imot var vi trengt på alle kanter: utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen ro, men vi ble trengt på alle kanter – utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen hvile, men vi var i trengsel på alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile; vi ble presset fra alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ikke hvile; men vi møtte utfordringer fra alle sider; utenfor var det kamper, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi møtte motgang fra alle kanter; utvendig var det konflikt, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vårt kjød ingen hvile, men vi var plaget på alle måter; utenfor strider, inni frykter.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi var presset på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utvendig var det strid, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen hvile; vi ble plaget fra alle kanter – utenfra med stridigheter og innvendig med frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For selv da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke noen ro i kroppen, men vi ble plaget på alle måter: ytre kamper, indre frykt.
For even when we came into Macedonia, our bodies had no rest, but we were afflicted in every way—conflicts on the outside, fears within.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi ble plaget i alle ting; utvendig kamper, innvendig frykt.
Thi der vi kom til Macedonien, havde vort Kjød ingen Ro, men vi trængtes paa alle Maader; udvortes (var) Strid, indvortes Frygt.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
Da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile for kroppen, men vi ble plaget på alle kanter; utenfor var det stridigheter, inne var det frykt.
For, when we came into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; outside were conflicts, inside were fears.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt kjød ingen hvile, men vi var utsatt for trengsler fra alle kanter. Utenfor var det strid, og inne var det frykt.
For selv vi, da vi kom til Makedonia, fikk ikke kroppen vår noe lettelse, men vi opplevde trengsel på alle kanter, utad var det kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ingen lettelse for kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia hadde kroppen vår ingen hvile, men vi var plaget på alle kanter; det var stridigheter utenfor og frykt inni.
For when we were come into Macedonia oure flesshe had no rest but we were troubled on every syde. Outwarde was fightynge inwarde was feare.
For whan we were come into Macedonia, oure flesh had no rest, but we were troubled on euery syde: outwarde was fightinge, inwarde was feare.
For when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on euery side, fightings without, and terrours within.
For when we were come into Macedonia, our flesshe had no rest, but we were troubled on euery syde: Outward was fyghtyng, inward was feare.
¶ For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
for also we, having come to Macedonia, no relaxation hath our flesh had, but on every side we are in tribulation, without `are' fightings, within -- fears;
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but `we were' afflicted on every side; without `were' fightings, within `were' fears.
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but [we were] afflicted on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia our flesh had no rest, but we were troubled on every side; there were fightings outside and fears inside.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
For even when we came into Macedonia, our body had no rest at all, but we were troubled in every way– struggles from the outside, fears from within.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stor frimodighet har jeg overfor dere, og stor er min stolthet over dere. Jeg er fullt ut trøstet; midt i all vår trengsel flyter jeg over av glede.
7Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den overveldende kraften skal være Guds og ikke komme fra oss.
8Vi er trengt på alle kanter, men ikke stengt inne; vi er rådville, men ikke fortvilet.
9Forfulgt, men ikke forlatt; slått ned, men ikke utslått.
7derfor ble vi trøstet, søsken, på grunn av dere i all vår trengsel og nød ved deres tro.
4Han trøster oss i all vår trengsel, så vi kan trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud.
5For likesom Kristi lidelser strømmer over oss, slik flommer også vår trøst over ved Kristus.
6Om vi blir trengt, er det for at dere skal få trøst og frelse—den som blir virksom når dere holder ut i de samme lidelser som også vi må tåle. Og om vi blir trøstet, er det for at dere skal få trøst og frelse.
7Og vårt håp for dere står fast, for vi vet at slik dere har del i lidelsene, har dere også del i trøsten.
8For vi vil ikke, søsken, at dere skal være uvitende om den trengsel som kom over oss i Asia: vi ble tyngt utover evne, så vi til og med mistet håpet om å leve.
9Ja, vi hadde dødsdommen i oss selv, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud, han som reiser opp de døde.
13fikk jeg likevel ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; derfor tok jeg avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
13Derfor er vi blitt trøstet. Men enda mer gledet vi oss over Titus’ glede, fordi hans ånd er blitt forfrisket ved dere alle.
1Dere vet selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves.
2Men etter at vi, som dere vet, hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, fikk vi i vår Gud frimodighet til å forkynne for dere Guds evangelium under mye motstand.
6Men Gud, som trøster de nedbøyde, trøstet oss ved Titus’ komme,
7og ikke bare ved hans komme, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere. Han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg og deres iver for meg, så jeg gledet meg enda mer.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, besluttet vi å bli igjen alene i Aten.
2Og vi sendte Timoteus, vår bror og Guds tjener og vår medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke dere og oppmuntre dere i deres tro,
3så ingen skulle la seg rokke i disse trengslene. For dere vet selv at til dette er vi bestemt.
4Da vi var hos dere, sa vi dere på forhånd at vi kom til å få trengsel, og slik gikk det, som dere vet.
5Derfor, da også jeg ikke lenger kunne holde det ut, sendte jeg for å få vite om troen deres, om ikke Fristeren skulle ha fristet dere, og vårt arbeid være blitt forgjeves.
3Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven.
11Helt til denne timen er vi både sultne og tørste, vi er dårlig kledd, vi blir slått og er uten fast bosted.
4Men i alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor utholdenhet, i trengsler, i nød, i trange kår,
5i piskeslag, i fengsler, i opptøyer, i slit, i søvnløse netter, i faste;
6Derfor er vi alltid frimodige, og vi vet at mens vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren,
7(for vi vandrer ved tro, ikke ved syn).
8Vi er frimodige, og vi foretrekker heller å være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.
26Ofte på reiser, i farer på elver, i farer fra røvere, i farer fra landsmenn, i farer fra hedninger, i farer i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre;
27i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte uten mat, i kulde og uten klær.
28I tillegg til alt det andre: det daglige presset på meg, omsorgen for alle menighetene.
2Jeg ber om at jeg, når jeg er til stede, ikke skal behøve å opptre med den frimodigheten som jeg regner med å bruke mot noen, de som mener at vi lever etter det menneskelige.
3For vi lever jo i verden, men vi fører ikke krig på verdslig vis.
30Dere har den samme kampen som dere så hos meg og nå hører om hos meg.
4Derfor roser vi oss av dere i Guds menigheter for deres utholdenhet og tro under alle de forfølgelser og trengsler dere tåler.
20For jeg frykter at jeg, når jeg kommer, kanskje ikke finner dere slik jeg ønsker, og at jeg selv blir funnet av dere slik dere ikke ønsker; at det kanskje er stridigheter, sjalusi, sinneutbrudd, selvhevdelse, baktalelser, hviskesladder, hovmod og uorden.
15Og hans hengivenhet for dere blir bare sterkere, når han minnes alles lydighet, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven.
16Jeg gleder meg over at jeg i alt kan ha tillit til dere.
28La dere på ingen måte skremme av motstanderne. Dette er for dem et tegn på fortapelse, men for dere på frelse, og det fra Gud.
4Ellers, om noen fra Makedonia kommer med meg og finner dere uforberedt, vil vi bli gjort til skamme – for ikke å si dere – i den tilliten som ligger i vår ros.
8Vi åt heller ikke brød gratis fra noen; nei, i slit og møye, natt og dag, arbeidet vi for ikke å bli til byrde for noen av dere.
35Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, eller angst, eller forfølgelse, eller sult, eller nakenhet, eller fare, eller sverd?
13For er vi fra oss, er det for Gud; er vi ved sans og samling, er det for dere.
17Men vi, brødre, som for en kort stund var blitt skilt fra dere i det ytre, ikke i hjertet, gjorde desto større flid, med stor lengsel, for å få se dere ansikt til ansikt.
10Jeg har tillit til dere i Herren at dere ikke vil mene noe annet; men den som forvirrer dere, hvem han enn er, skal bære sin dom.
14Og de fleste av søsknene i Herren har, på grunn av mine lenker, fått større frimodighet til å tale ordet uten frykt.
5For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft, i Den hellige ånd og med full overbevisning. Dere vet jo hvordan vi opptrådte hos dere, for deres skyld.
5De er på nakken vår; vi er utmattet, og vi får ingen hvile.
7For Gud har ikke gitt oss en ånd av frykt, men av kraft, kjærlighet og selvdisiplin.