2 Korinterbrev 2:13
fikk jeg likevel ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; derfor tok jeg avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
fikk jeg likevel ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; derfor tok jeg avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
Likevel fant jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus. Derfor tok jeg avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
fant jeg likevel ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
hadde jeg ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus. Jeg tok avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
hadde jeg ingen hvile i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; men etter å ha sagt farvel til dem, gikk jeg derfra til Makedonia.
hadde jeg ikke ro i sjelen min, fordi jeg ikke fant min bror Titus; så sa jeg farvel til dem og dro til Makedonia.
Jeg hadde ikke ro i ånden fordi jeg ikke fant Titus, min bror; så jeg tok farvel med dem og dro derfra til Makedonia.
Så jeg tok avskjed og dro videre til Makedonia.
hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
fikk jeg ikke ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus der. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
Men jeg hadde ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; derfor tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
fantes det ikke fred for min sjel fordi jeg ikke fant min bror Titus; men etter å ha tatt farvel med dem, dro jeg videre til Makedonia.
hadde jeg allikevel ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
hadde jeg allikevel ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
fikk jeg ingen hvile i min ånd, da jeg ikke fant Titus, min bror, men tok farvel med dem og dro til Makedonia.
I had no peace in my spirit because I did not find my brother Titus there. So I said goodbye to them and went on to Macedonia.
hadde jeg ingen fred i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
men jeg tog Afsked fra dem og drog til Macedonien.
I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.
fant jeg ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; men jeg tok avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
I had no rest in my spirit, because I did not find Titus my brother; but taking my leave of them, I went from there into Macedonia.
I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.
hadde jeg ingen ro i ånden min, fordi jeg ikke fant Titus, min bror, men tok da avskjed med dem og dro til Makedonia.
hadde jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus, men sa farvel til dem og dro videre til Makedonia.
fant jeg ikke fred for mitt sinn fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Men jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
hadde jeg ingen ro i min ånd fordi Titus, min bror, ikke var der: så jeg dro fra dem og kom til Makedonia.
I had no rest in my sprete because I founde not Titus my brother: but toke my leave of them and went awaye into Macedonia.
I had no rest in my sprete, because I founde not Titus my brother: but I toke my leue of them, and wente awaye in to Macedonia.
I had no rest in my spirit, because I founde not Titus my brother, but tooke my leaue of them, and went away into Macedonia.
I had no rest in my spirite, because I founde not Titus my brother, but toke my leaue of them, and went away into Macedonia.
I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I didn't find Titus, my brother, but taking my leave of them, I went out into Macedonia.
I have not had rest to my spirit, on my not finding Titus my brother, but having taken leave of them, I went forth to Macedonia;
I had no relief for my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went forth into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went forth into Macedonia.
I had no rest in my spirit because Titus my brother was not there: so I went away from them, and came into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I didn't find Titus, my brother, but taking my leave of them, I went out into Macedonia.
I had no relief in my spirit, because I did not find my brother Titus there. So I said goodbye to them and set out for Macedonia.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stor frimodighet har jeg overfor dere, og stor er min stolthet over dere. Jeg er fullt ut trøstet; midt i all vår trengsel flyter jeg over av glede.
5For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.
6Men Gud, som trøster de nedbøyde, trøstet oss ved Titus’ komme,
7og ikke bare ved hans komme, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere. Han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg og deres iver for meg, så jeg gledet meg enda mer.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, besluttet vi å bli igjen alene i Aten.
2Og vi sendte Timoteus, vår bror og Guds tjener og vår medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke dere og oppmuntre dere i deres tro,
12Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, og en dør var åpnet for meg i Herren,
13Derfor er vi blitt trøstet. Men enda mer gledet vi oss over Titus’ glede, fordi hans ånd er blitt forfrisket ved dere alle.
9Og da jeg var hos dere og manglet noe, var jeg ingen til byrde; for det jeg manglet, ble dekket av brødrene som kom fra Makedonia. I alt har jeg holdt meg fra å være en byrde for dere, og det vil jeg også fortsette å gjøre.
10Så sant Kristi sannhet er i meg, skal ingen ta fra meg denne stolthet i områdene i Akaia.
16Gjennom dere ville jeg reise videre til Makedonia, og igjen fra Makedonia komme til dere, for så av dere å bli sendt videre til Judea.
18Jeg ba Titus, og jeg sendte også broren med ham. Utnyttet ikke Titus dere? Vandret vi ikke i samme ånd? Gikk vi ikke i de samme spor?
19Jeg håper i Herren Jesus å kunne sende Timoteus snart til dere, så jeg også kan bli oppmuntret når jeg får vite hvordan det går med dere.
20For jeg har ingen likesinnet som oppriktig vil ta seg av det som gjelder dere.
2For jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i hjertet.
1Deretter, fjorten år senere, dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas; også Titus tok jeg med.
1Jeg bestemte meg for dette: ikke å komme til dere igjen i sorg.
3Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære.
5Jeg kommer til dere når jeg har reist gjennom Makedonia, for jeg reiser gjennom Makedonia.
1Etter at uroen hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, tok avskjed med dem og dro av sted til Makedonia.
2Han dro gjennom de områdene og oppmuntret dem med mange ord, og kom så til Hellas.
22Han sendte to av sine medarbeidere, Timoteus og Erastus, til Makedonia, men selv ble han en tid i Asia.
10Da han hadde sett synet, bestemte vi oss straks for å reise til Makedonia, fordi vi forsto at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.
11Så la vi ut fra Troas og seilte rett til Samothrake, og neste dag til Neapolis.
12Derfra dro vi til Filippi, som er en ledende by i den delen av Makedonia, en romersk koloni. Vi ble i denne byen noen dager.
7Da de kom til Mysia, forsøkte de å dra videre til Bitynia, men Ånden tillot dem ikke.
8Så passerte de forbi Mysia og kom ned til Troas.
14Straks sendte brødrene da Paulus av sted for å dra mot kysten, men Silas og Timoteus ble igjen der.
13Jeg ønsket å beholde ham hos meg, så han kunne tjene meg i ditt sted mens jeg sitter i lenker for evangeliet,
16Gud være takk, som har lagt den samme iveren for dere i Titus’ hjerte.
17For han tok imot oppfordringen; ja, enda mer ivrig, gikk han av egen vilje av sted til dere.
5Derfor, da også jeg ikke lenger kunne holde det ut, sendte jeg for å få vite om troen deres, om ikke Fristeren skulle ha fristet dere, og vårt arbeid være blitt forgjeves.
23Men nå, når jeg ikke lenger har noen arbeidsmark i disse områdene og har lengtet i mange år etter å komme til dere,
5Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.
14Der fant vi søsken, og de ba oss bli hos dem i sju dager. Slik kom vi til Roma.
15Derfra kom søsknene, som hadde hørt om oss, oss i møte helt til Forum Appii og Tres Tabernae. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot.
3Jeg skrev nettopp dette for at jeg ikke, når jeg kom, skulle få sorg fra dem som jeg burde ha glede av; for jeg har den tillit til dere alle at min glede er alles glede.
4For av stor trengsel og hjertets angst skrev jeg til dere, med mange tårer; ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har i overmål til dere.
4Ellers, om noen fra Makedonia kommer med meg og finner dere uforberedt, vil vi bli gjort til skamme – for ikke å si dere – i den tilliten som ligger i vår ros.
10For Demas forlot meg fordi han fikk den nåværende verden kjær, og han dro til Tessalonika; Kreskens til Galatia, Titus til Dalmatia.
17Men vi, brødre, som for en kort stund var blitt skilt fra dere i det ytre, ikke i hjertet, gjorde desto større flid, med stor lengsel, for å få se dere ansikt til ansikt.
8For vi vil ikke, søsken, at dere skal være uvitende om den trengsel som kom over oss i Asia: vi ble tyngt utover evne, så vi til og med mistet håpet om å leve.
13For hva er det dere har vært dårligere stilt med enn de andre menighetene, annet enn at jeg selv ikke har vært til byrde for dere? Tilgi meg denne urett!
5Da Silas og Timoteus kom fra Makedonia, ble Paulus drevet i Ånden og vitnet for jødene at Messias er Jesus.
13Jeg vil ikke at dere skal være uvitende, søsken, om at jeg ofte har planlagt å komme til dere – men er blitt hindret helt til nå – for også blant dere å få noen frukter, slik som blant de andre folkeslagene.
28Derfor sendte jeg ham desto mer iherdig, for at dere, når dere ser ham igjen, skal kunne glede dere, og jeg selv være mindre sorgfull.
11La derfor ingen forakte ham. Send ham av sted i fred, så han kan komme til meg, for jeg venter ham sammen med søsknene.
32så jeg ved Guds vilje kan komme til dere med glede og finne hvile sammen med dere.
23Men jeg kaller Gud til vitne over min sjel: Det var for å skåne dere at jeg ikke kom igjen til Korint.
20Erastus ble værende i Korint; Trofimus lot jeg igjen i Milet fordi han var syk.