1 Tessalonikerbrev 2:17
Men vi, brødre, som for en kort stund var blitt skilt fra dere i det ytre, ikke i hjertet, gjorde desto større flid, med stor lengsel, for å få se dere ansikt til ansikt.
Men vi, brødre, som for en kort stund var blitt skilt fra dere i det ytre, ikke i hjertet, gjorde desto større flid, med stor lengsel, for å få se dere ansikt til ansikt.
Vi derimot, søsken, ble revet bort fra dere for en kort tid – i det ytre, ikke i hjertet – og i sterk lengsel la vi desto mer vinn på å få se ansiktet deres igjen.
Vi derimot, søsken, ble for en kort stund revet bort fra dere—i det ytre, ikke i hjertet—og vi la desto større iver i, med sterk lengsel, å få se ansiktet deres.
Men vi, brødre, som for en kort tid var skilt fra dere i det ytre, men ikke i hjertet, vi var desto mer ivrige etter å se deres ansikt, med stor lengsel.
Men vi, brødre, er blitt frarøvet dere for en kort tid i ansiktet, ikke i hjertet, strakte oss desto mer etter å se deres ansikt med stor lengsel.
Men vi, kjære brødre, var fraværende fra dere en tid, ansikt til ansikt, men ikke i hjerte, vi lengtet enda mer etter å se deres ansikt.
Men vi, brødre, som ble skilt fra dere for en kort tid i legemet, men ikke i hjertet, lengtet enda mer etter å se dere ansikt til ansikt.
Men vi, søsken, som for en kort tid har vært adskilt fra dere i kropp, men ikke i hjertet, har med stor lengsel gjort enda større anstrengelser for å se ansiktet deres igjen.
Men vi, brødre, ble adskilt fra dere for en kort tid i nærvær, ikke i hjerte, og vi forsøkte desto mer ivrig å se deres ansikt med stor lengsel.
Men vi, brødre, som ble skilt fra dere for en kort tid, bare i nærvær, ikke i hjerte, lengtet enda mer ivrig etter å se dere ansikt til ansikt.
Men vi, brødre, som var adskilt fra dere for en liten tid i det ytre, men ikke i hjertet, lengtet enda mer intensivt etter å se deres ansikt med stor lengsel.
Men vi, brødre, selv om vi bare var adskilt fra dere en kort stund i legemlig nærvær, ikke i hjertet, lengtet vi sterkt etter å få møte dere igjen.
Men vi, brødre, som har vært skilt fra dere for en kort tid—bare i det ytre og ikke i hjertet—har så mye mer ivrig lengtet etter å få se dere ansikt til ansikt.
Men vi, brødre, som har vært skilt fra dere for en kort tid—bare i det ytre og ikke i hjertet—har så mye mer ivrig lengtet etter å få se dere ansikt til ansikt.
Men vi, brødre, har blitt berøvet dere for en stund, i syn, men ikke i hjerte. Vi anstrengte oss svært for å se dere ansikt til ansikt i vår store lengsel.
But we, brothers and sisters, being separated from you for a short time—in person, not in heart—made every effort, with great longing, to see you face to face.
Men vi, brødre, som har vært skilt fra dere for et kort øyeblikk – i fysisk nærvær, men ikke i hjerte – har desto mer lengtet etter å se deres ansikt med stor lengsel.
Men vi, Brødre! som en stakket Tid have været skilte fra eder med Legemet, ikke med Hjertet, vi have med megen Forlængsel gjort os desmere Flid, for at faae see eders Ansigt.
But we, brethren, being taken from you for a short time in presence, not in heart, endeavoured the more abundantly to see your face with great desire.
Men vi, brødre, som har vært frarøvet dere for en kort stund i nærvær, men ikke i hjertet, har gjort alt vi kunne for å få se dere ansikt til ansikt, med stor lengsel.
But we, brothers, having been taken from you for a short time in presence, not in heart, endeavored more eagerly to see your face with great desire.
But we, brethren, being taken from you for a short time in presence, not in heart, endeavoured the more abundantly to see your face with great desire.
Men vi, brødre, som ble fratatt dere for en kort stund, i nærvær, men ikke i hjerte, forsøkte enda hardere å se deres ansikt med stor lengsel,
Men vi, brødre, har blitt skilt fra dere for en kort stund – i kropp, ikke i hjerte – og lengtet desto mer etter å se deres ansikt med stor lengsel.
Men vi, brødre, som ble berøvet dere for en kort stund, i person men ikke i hjerte, prøvde desto mer å se deres ansikt med stor lengsel.
Men vi, mine brødre, som har vært borte fra dere en kort tid, i kropp men ikke i hjertet, hadde enda sterkere ønske om å se deres ansikt;
For as moch brethren as we are kept from you for a season as concernynge the bodyly presence but not in the herte we enforsed the more to se you personally with great desire.
But we (brethren) for as moch as we haue bene kepte from you for a season, as concernynge the bodely presence, but not in the hert, we haue haisted the more with greate desyre to se you personally.
For asmuch, brethren, as we were kept from you for a season, concerning sight, but not in the heart, we enforced the more to see your face with great desire.
Forasmuch brethren, as we are kept from you for a short season, in person, not in heart, we enforced ye more to see you personally with great desire.
¶ But we, brethren, being taken from you for a short time in presence, not in heart, endeavoured the more abundantly to see your face with great desire.
But we, brothers, being bereaved of you for a short season, in presence, not in heart, tried even harder to see your face with great desire,
And we, brethren, having been taken from you for the space of an hour -- in presence, not in heart -- did hasten the more abundantly to see your face in much desire,
But we, brethren, being bereaved of you for a short season, in presence not in heart, endeavored the more exceedingly to see your face with great desire:
But we, brethren, being bereaved of you for a short season, in presence not in heart, endeavored the more exceedingly to see your face with great desire:
But we, my brothers, being away from you for a short time, in body but not in heart, had all the more desire to see your face;
But we, brothers, being bereaved of you for a short season, in presence, not in heart, tried even harder to see your face with great desire,
Forced Absence from Thessalonica But when we were separated from you, brothers and sisters, for a short time(in presence, not in affection) we became all the more fervent in our great desire to see you in person.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7selv om vi kunne ha gjort vår myndighet gjeldende som Kristi apostler. I stedet ble vi milde blant dere, slik en ammende mor ømt tar seg av sine egne barn.
8Slik, fulle av lengsel etter dere, var vi villige til å dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, for dere var blitt oss kjære.
9For dere husker, brødre, vårt slit og vår møye: Natt og dag arbeidet vi for ikke å bli en byrde for noen av dere, mens vi forkynte for dere Guds evangelium.
18Derfor ønsket vi å komme til dere — jeg, Paulus, både én gang og to — men Satan hindret oss.
19For hvem er vårt håp, vår glede eller den kransen som er vår stolthet? Er det ikke nettopp dere, foran vår Herre Jesus Kristus ved hans komme?
10Natt og dag ber vi overmåte inderlig om å få se ansiktet deres og å rette opp det som mangler i troen deres.
4Da vi var hos dere, sa vi dere på forhånd at vi kom til å få trengsel, og slik gikk det, som dere vet.
5Derfor, da også jeg ikke lenger kunne holde det ut, sendte jeg for å få vite om troen deres, om ikke Fristeren skulle ha fristet dere, og vårt arbeid være blitt forgjeves.
6Men nå, da Timoteus nettopp er kommet til oss fra dere og har brakt oss det gode budskapet om deres tro og kjærlighet, og at dere alltid minnes oss vel og lengter etter å se oss, slik også vi dere,
7derfor ble vi trøstet, søsken, på grunn av dere i all vår trengsel og nød ved deres tro.
22Derfor er jeg gang på gang blitt hindret i å komme til dere.
23Men nå, når jeg ikke lenger har noen arbeidsmark i disse områdene og har lengtet i mange år etter å komme til dere,
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, besluttet vi å bli igjen alene i Aten.
11For jeg lengter etter å se dere, for å kunne gi dere en åndelig nådegave til styrke for dere,
12det vil si at vi sammen kan bli oppmuntret hos dere ved hverandres tro, både deres og min.
13Jeg vil ikke at dere skal være uvitende, søsken, om at jeg ofte har planlagt å komme til dere – men er blitt hindret helt til nå – for også blant dere å få noen frukter, slik som blant de andre folkeslagene.
16de hindrer oss i å tale til hedningene så de kan bli frelst, og slik fyller de alltid på målet av sine synder. Men vreden kom over dem til det ytterste.
1Dere vet selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves.
2Men etter at vi, som dere vet, hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, fikk vi i vår Gud frimodighet til å forkynne for dere Guds evangelium under mye motstand.
12Jeg har mye å skrive til dere, men jeg ville ikke gjøre det med papir og blekk; jeg håper å komme til dere og tale ansikt til ansikt, for at vår glede kan være fullkommen.
1Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham, ber vi dere, søsken:
19Særlig ber jeg dere om å gjøre dette, så jeg snarere kan komme tilbake til dere.
4Jeg lengter etter å se deg; jeg husker dine tårer, så jeg kan bli fylt av glede.
15Og i denne tilliten ville jeg derfor komme først til dere, for at dere kunne få dobbel nåde.
16Gjennom dere ville jeg reise videre til Makedonia, og igjen fra Makedonia komme til dere, for så av dere å bli sendt videre til Judea.
8For vi vil ikke, søsken, at dere skal være uvitende om den trengsel som kom over oss i Asia: vi ble tyngt utover evne, så vi til og med mistet håpet om å leve.
5For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft, i Den hellige ånd og med full overbevisning. Dere vet jo hvordan vi opptrådte hos dere, for deres skyld.
7og ikke bare ved hans komme, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere. Han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg og deres iver for meg, så jeg gledet meg enda mer.
7For på grunn av din kjærlighet har vi stor glede og oppmuntring, fordi de helliges hjerter er blitt forfrisket ved deg, bror.
4For av stor trengsel og hjertets angst skrev jeg til dere, med mange tårer; ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har i overmål til dere.
19Dere mener vel igjen at vi forsvarer oss overfor dere? Foran Gud, i Kristus, taler vi; men alt, mine kjære, er til deres oppbyggelse.
3Jeg sier dette ikke for å dømme dere; for jeg har sagt det før: Vi har dere i våre hjerter, så vi vil både dø og leve sammen med dere.
4De ba oss inntrengende om å få del i fellesskapet om hjelpen til de hellige.
15For kanskje ble han derfor skilt fra deg en stund, for at du skulle få ham tilbake for alltid,
17De er nidkjære for dere, men ikke på god måte; de vil stenge dere ute, for at dere skal være nidkjære for dem.
18Det er jo godt å bli ivret for med en god hensikt, alltid, og ikke bare når jeg er til stede hos dere.
28Derfor sendte jeg ham desto mer iherdig, for at dere, når dere ser ham igjen, skal kunne glede dere, og jeg selv være mindre sorgfull.
8Vi er frimodige, og vi foretrekker heller å være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.
26Slik at deres grunn til å være stolte i Kristus Jesus kan bli enda større på grunn av meg, ved at jeg igjen kommer til dere.
10Og det gjør dere også mot alle søsknene i hele Makedonia. Men vi formaner dere, søsken, til å vokse enda mer.
14Der fant vi søsken, og de ba oss bli hos dem i sju dager. Slik kom vi til Roma.
22Jeg ber dere, søsken, bær over med dette ordet til formaning; jeg har jo skrevet til dere kort.
5For selv om jeg er fraværende i kroppen, er jeg hos dere i ånden, og jeg gleder meg når jeg ser ordningen hos dere og fastheten i deres tro på Kristus.
3Men jeg har sendt brødrene for at vår ros over dere ikke skal vise seg tom i denne saken, men for at dere, slik jeg sa, skal være forberedt.
1For jeg vil at dere skal vite hvor stor kamp jeg har for dere og for dem i Laodikea, og for alle som ikke har sett meg ansikt til ansikt.
9Skynd deg å komme til meg snart.
26For han lengtet etter dere alle og var urolig fordi dere hadde hørt at han var blitt syk.
10Bare at vi skulle huske de fattige; og det var nettopp det jeg la vinn på å gjøre.
15Hvor ble det da av gleden deres? Jeg kan vitne om dere at, om det hadde vært mulig, ville dere ha revet ut øynene deres og gitt dem til meg.
36Etter noen dager sa Paulus til Barnabas: La oss vende tilbake og besøke våre brødre i hver by hvor vi har forkynt Herrens ord, og se hvordan de har det.