Salmenes bok 18:12
Han gjorde mørket til sitt skjul; rundt seg hadde han sin bolig: mørke vann, tette skyer.
Han gjorde mørket til sitt skjul; rundt seg hadde han sin bolig: mørke vann, tette skyer.
Ved glansen foran ham fór de tette skyene forbi, med hagl og ildglør.
Han gjorde mørket til sitt skjul, et telt omkring seg: mørke vann, tette skyer.
Av glansen foran ham brrot skyene frem med hagl og ildglor.
Han gjorde mørket til sitt skjul, som et telt rundt seg, tykke skyer av mørke vann.
Skyenes lys for ham ble brutt gjennom av hagl og glør av ild.
Ved lyset som var foran ham, forsvant hans tykke skyer; det var hagl og glør av ild.
Han gjorde mørke til sitt skjul, et telt rundt omkring seg; mørke vann og tykke skyer.
Han gjorde mørket til sitt skjul, rundt seg satte han sitt telt, mørke vann og tette skyer.
Ut fra hans lysglans passerte de tette skyer, hagl og ildkuler.
Foran ham skilte hans tette skyer seg, sammen med hagl og kull av ild.
Ut fra hans lysglans passerte de tette skyer, hagl og ildkuler.
Han gjorde mørket til sitt dekke, sitt hus omkring seg, mørke vann, tette skyer.
He made darkness His covering, His canopy around Him—the dark rain clouds of the skies.
Han gjorde mørket til sitt dekke, rundt seg sin bolig, mørke vann, tette skyer av himmelen.
Han satte Mørkhed til sit Skjul, hans Paulun var trindt omkring ham; (der vare) mørke Vande (og) tykke Skyer.
At the brightness that was before him his thick clouds passed, hail stones and coals of fire.
Glimtet foran ham brøt gjennom skyene, med hagl og ildglo.
At the brightness before him his thick clouds passed, hailstones and coals of fire.
At the brightness that was before him his thick clouds passed, hail stones and coals of fire.
Ved lysglansen foran ham passerte mørke skyer, hagl og ildglør.
Ut fra stråleglansen foran Ham gikk Hans tykke skyer, hagl og ildglør.
Fra glansen foran ham forsvant de tykke skyene, hagl og ildglør.
Foran hans strålende lys forsvant de mørke skyene, med haggel og ild.
At the brightness before him his thick clouds passed, Hailstones and coals of fire.
At the brightness that was before him his thick clouds passed, hail stones and coals of fire.
At the brightnes off his presence the cloudes remoued, with hale stones & coales of fyre.
At the brightnes of his presence his clouds passed, haylestones and coles of fire.
His cloudes, haylestones, and coles of fire: fell downe before hym after lyghtnyng.
At the brightness [that was] before him his thick clouds passed, hail [stones] and coals of fire.
At the brightness before him his thick clouds passed, Hailstones and coals of fire.
From the brightness over-against Him His thick clouds have passed on, Hail and coals of fire.
At the brightness before him his thick clouds passed, Hailstones and coals of fire.
At the brightness before him his thick clouds passed, Hailstones and coals of fire.
Before his shining light his dark clouds went past, raining ice and fire.
At the brightness before him his thick clouds passed, hailstones and coals of fire.
From the brightness in front of him came hail and fiery coals.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Fra glansen foran ham fór hans skyer forbi, hagl og glør av ild.
14Herren tordnet i himmelen, Den Høyeste lot sin røst lyde: hagl og glør av ild.
12Han la mørke omkring seg til skjul; som paviljonger, en samling av vann, tunge skyer på himmelen.
13Fra glansen foran ham blusset ildkull opp.
14Herren tordnet fra himmelen, Den Høyeste lot sin røst lyde.
15Han skjøt piler og spredte dem; han sendte lyn og slo dem med skrekk.
11Han fór på kjerub og fløy, han svevde på vindens vinger.
8Ild og hagl, snø og skodde, stormvind som utfører hans ord!
8Da skalv jorden og ristet, fjellenes grunnvoller skalv; de ristet, for han var vred.
9Røyk steg opp fra hans nese, ild fra hans munn som fortærte; glødende kull flammet fram fra ham.
9Røyk steg opp fra hans nese, ild fra hans munn fortærte; glødende kull flammet opp fra ham.
10Han bøyde himmelen og steg ned; tett mørke var under hans føtter.
2Skyer og tett mørke omgir ham; rettferdighet og rett er grunnvollen for hans trone.
3En ild går foran ham og brenner opp hans fiender rundt omkring.
4Hans lyn lyste opp verden; jorden så det og skalv.
5Fjellene smeltet som voks for Herren, for Herren over hele jorden.
30Herren lar sin herlige røst lyde og lar sin utstrakte arm vise seg i vredesglød og i en flamme av fortærende ild, i skur og skyllregn og haglsteiner.
4Glansen var som lys; stråler gikk ut fra hans hånd, der var hans kraft skjult.
5Pest gikk foran ham, og en brennende feber fulgte i hans spor.
32Han gjorde regnet deres til hagl og sendte ildflammer i landet deres.
17Vannene så deg, Gud; vannene så deg og skalv, ja, dypene ristet.
18Tykke skyer øste ut vann; himmelen lot sin røst høre. Også dine piler fór fram og tilbake.
48Han overgav feet deres til hagl og buskapen til lynild.
5Fjellene skjelver for ham, haugene smelter. Jorden hever seg for hans ansikt, verden og alle som bor der.
6Hvem kan holde stand for hans vrede, hvem kan reise seg mot gløden av hans harme? Hans vrede blir utøst som ild, og klippene knuses av ham.
32Han dekker hendene med lynet og befaler det å treffe målet.
11Han fyller også skyen med fukt, han sprer sine lyn fra skyen.
14Tykke skyer er et skjul for ham, så han ser ikke; han vandrer omkring på himmelhvelvingens krets.
14Min Gud, gjør dem som virvlende støv, som agner for vinden.
23Moses rakte ut staven sin mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og ild slo ned mot jorden. Herren lot hagl regne over landet Egypt.
24Det kom hagl, og ild flammet midt i haglet, svært kraftig – slikt som det ikke har vært i hele Egypts land siden det ble et folk.
13Når han lar sin røst lyde, bruser vannmengden i himmelen; han lar skyer stige opp fra jordens ender, han lager lyn til regnet og fører vinden ut fra sine forrådskamre.
9Han dekker sin trones åsyn, han brer sin sky over den.
3Under hele himmelen lar han det fare, og hans lys når til jordens ender.
21Og nå ser de ikke lyset, det strålende i skyene; en vind blåser forbi og renser dem.
22Fra nord kommer gyllen glans; over Gud er en fryktinngytende prakt.
16Når han lar sin røst lyde, bruser vann i himmelen, han lar tåkeskyer stige opp fra jordens ender. Han gjør lyn til regn og fører vinden ut av sine forrådshus.
6For til snøen sier han: «Fall på jorden!», og til regnet: «Regn!», til styrtregnene av hans kraft.
26da han satte lov for regnet og en vei for lyn og torden,
7Herrens røst kløver ildens flammer.
14Han ledet dem med sky om dagen, og hele natten med lys av ild.
6La lynet blinke og spre dem, send dine piler og bring dem i forvirring.
17Han kaster isen sin som biter; hvem kan stå seg mot kulden hans?
18Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da strømmer vannene.
18Kan du sammen med ham spenne ut himlene, faste som et støpt speil?
21Køller blir regnet som halm; han ler av skramlingen fra lansen.
6Han lar glør og svovel regne over de onde, og en brennende vind blir det de får i begeret.
7Han lar skyene stige opp fra jordens ender, han lager lyn med regnet og fører vinden ut fra sine forrådshus.
4Fjellene smelter under ham, og dalene sprekker, som voks for ilden, som vann som strømmer nedover en skråning.
3Han legger bjelker i sine øvre saler over vannene, han gjør skyene til sin vogn og ferdes på vindens vinger.