Salmenes bok 42:9
Jeg sier til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av mine fienders undertrykkelse?
Jeg sier til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av mine fienders undertrykkelse?
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende under fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
På dagen gir Herren sin nåde, og om natten synger jeg med ham, en bønn til min Gud som lever.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg vandre i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til Gud min klippe: Hvorfor har du glemt meg? hvorfor bekymrer jeg meg for fiendens undertrykkelse?
Herren vil gi sin miskunn om dagen, og hans sang vil være hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen vil Herren by sitt miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til min klippe, til Gud: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor sørger jeg på grunn av min fiendes undertrykkelse?»
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
By day the LORD commands his steadfast love, and at night his song is with me—a prayer to the God of my life.
Om dagen vil Herren sende sin kjærlighet, og om natten skal hans sang være med meg, en bønn til mitt livs Gud.
Herren skal befale sin Miskundhed om Dagen, og om Natten skal hans Sang være hos mig, (ja) en Bøn til mit Livs Gud.
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
I will say to God my rock, Why have You forgotten me? why do I go mourning because of the oppression of the enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg vil spørre Gud, min klippe: "Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?"
Jeg sier til Gud, min klippe: 'Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?'
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
I will say{H559} unto God{H410} my rock,{H5553} Why hast thou forgotten{H7911} me? Why go{H3212} I mourning{H6937} because of the oppression{H3906} of the enemy?{H341}
I will say{H559}{H8799)} unto God{H410} my rock{H5553}, Why hast thou forgotten{H7911}{H8804)} me? why go{H3212}{H8799)} I mourning{H6937}{H8802)} because of the oppression{H3906} of the enemy{H341}{H8802)}?
Whyle my bones are broken, & whyle myne enemies cast me in the tethe,
I wil say vnto God, which is my rocke, Why hast thou forgotten mee? why goe I mourning, when the enemie oppresseth me?
I wyll say vnto the Lorde of my strength: why hast thou forgotten me, why go I thus heauyly through the oppression of myne enemie?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will ask God, my rock, "Why have you forgotten me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?"
I say to God my rock, `Why hast Thou forgotten me? Why go I mourning in the oppression of an enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will ask God, my rock, "Why have you forgotten me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?"
I will pray to God, my high ridge:“Why do you ignore me? Why must I walk around mourning because my enemies oppress me?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Vær min dommer, Gud, og støtt min sak mot et gudløst folk; frels meg fra den falske og onde mann.
2 Du er min styrkes Gud; hvorfor har du støtt meg bort? Hvorfor må jeg gå omkring i sorg på grunn av mine fienders angrep?
10 Mine fienders hånlige ord er som knuste ben i meg, når de daglig sier til meg: Hvor er din Gud?
11 Hvorfor er du nedslått, min sjel, og hvorfor stormer det i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, min frelser og min Gud.
2 Sjelen min tørster etter Gud, den levende Gud; når skal jeg få komme og se Guds ansikt?
3 Mine tårer har vært min mat dag og natt, mens de hele tiden sier til meg: Hvor er din Gud?
4 Min sjel fylles av sorg når jeg minnes dette, hvordan jeg gikk med mengden til Guds hus, med glede og lovsang, blant dem som feiret høytiden.
5 Hvorfor er du nedslått, min sjel, og hvorfor stormer det i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, min frelser og min Gud.
6 Min sjel er nedslått i meg, derfor minnes jeg deg fra Jordans land og Hermons høyder, fra Mizar-fjellet.
7 Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall; alle dine brusende bølger går over meg.
8 Men om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang med meg, en bønn til mitt livs Gud.
1 Til dirigenten. En salme av David. Vil du for alltid glemme meg, Herre? Skal ditt ansikt alltid være vendt bort fra meg?
2 Hvor lenge skal min sjel tvile, med sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal motstanderen ha makt over meg?
14 Herre, hvorfor har du vendt bort min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt fra meg?
1 Til sangmesteren, etter Aijeleth-hash-shahar. En salme av David. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å hjelpe meg, og fra ordene i min klage?
2 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke; og om natten, men finner ingen hvile.
24 Hvorfor er ditt ansikt skjult for meg, som om jeg var talt blant dine hatere?
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor gir du ingen tanke til vår nød og vår grusomme tilstand?
4 Da skal jeg gå opp til Guds alter, til min gleders Gud; jeg skal glede meg og lovprise deg med musikk, Gud, min Gud.
5 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud; for jeg skal igjen takke ham, min hjelp og min Gud.
9 Har Gud glemt sin medfølelse? Er hans barmhjertighet stengt av hans vrede? (Selah.)
1 <Av David.> Jeg roper til deg, Herre, min Klippe; ikke vend ditt svar fra meg, så jeg ikke blir som de som går ned i dødsriket.
3 Den onde har jaktet på min sjel; mitt liv er knust ned til jorden: han har satt meg i mørket, som de som lenge har vært døde.
4 På grunn av dette er min ånd overveldet; og mitt hjerte er fullt av frykt.
17 Min sjel er drevet langt fra freden, jeg har ikke lenger noen hukommelse av det gode.
3 Jeg er utslitt av å rope, halsen brenner; øynene mine er slitt ut mens jeg venter på min Gud.
11 Har du ikke sendt oss bort fra deg, Gud? Og du går ikke med våre hærer.
9 Skjul ikke ditt ansikt for meg; forkast ikke din tjener i vrede. Du har vært min hjelp; forlat meg ikke, og ta ikke bort din støtte, du min frelses Gud.
4 La ikke motstanderen si: Jeg har vunnet over ham; la ikke de som plager meg glede seg når jeg vakler.
49 Herre, hvor er dine tidligere barmhjertigheter? Hvor er eden du ga David i uforanderlig tro?
3 Jeg er urolig på grunn av de ondes stemme, på grunn av de onde ropene fra forbryterne; for de legger et tungt onde på meg, og de er grusomme i sitt hat mot meg.
1 Hvorfor holder du deg langt borte, Herre? Hvorfor viser du deg ikke i tider med nød?
21 Gi meg ikke opp, Herre; min Gud, vær nær meg.
2 På min nødens dag vendte jeg meg til Herren: jeg rakte ut hånden om natten uten å hvile; min sjel fant ingen trøst.
3 Jeg vil minnes Gud, med lyder av sorg; mine tanker er urolige, og min ånd er overveldet. (Selah.)
14 Men jeg hadde tro på deg, Herre; jeg sa, du er min Gud.
1 Gud, hvorfor har du forkastet oss for alltid? Hvorfor er din vrede som ild mot de fårene som du tar deg av?
13 Vær nådig mot meg, Herre, og se hvordan jeg blir plaget av mine fiender; løft meg opp fra dødens porter,
2 Fra jordens ende vil jeg rope til deg når mitt hjerte er overveldet: før meg til klippen som er for høy for meg.
2 Han sa: Herren er min klippe, min borg og min frelser, min egen;
21 Hør min sorgens stemme; jeg har ingen trøster; alle mine fiender har hørt om mine problemer, de er glade fordi du har gjort det: la skjebnens dag komme når de skal være som meg.
11 De sier: Gud har forlatt ham; jag etter ham og fang ham, for han har ingen hjelper.
7 Hos Gud er min frelse og min ære; min styrkes klippe og min trygge tilflukt.
13 Fra det høye har han sendt ild inn i mine bein, og den har overvunnet dem: hans nett er strakt ut for mine føtter, jeg er vendt tilbake av ham; han har gjort meg til en øde og svak person hele dagen.
27 Hvorfor sier du, Jakob, slike ord som disse, Israel, Herrens øyne er ikke rettet mot min vei, og min Gud gir ingen oppmerksomhet til min sak?
14 Jeg klager som en svale, jeg jamrer som en due; mine øyne ser opp av lengsel. Å Herre, jeg er knust, gå i rette for meg.
8 Min røst steg opp til deg, Herre; jeg ba til Herren.
10 Har ikke du støtt oss bort, Gud? Og du har ikke gått med våre hærer.
27 Om jeg sier, jeg vil glemme sorgen min, jeg vil ikke lenger være trist, jeg vil være glad;
46 Hvor lenge, Herre, vil du gjemme deg for alltid? Hvor lenge skal din vrede brenne som ild?