Habakkuk 3:8
Var det mot elvene, HERRE, at din vrede flammet opp? Var din harme mot elvene, din vrede mot havet, da du red på dine hester, dine frelsesvogner?
Var det mot elvene, HERRE, at din vrede flammet opp? Var din harme mot elvene, din vrede mot havet, da du red på dine hester, dine frelsesvogner?
Var HERREN harm på elvene? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, siden du red på dine hester og dine frelsesvogner?
Var du harm på elvene, Herre? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, siden du red på dine hester, dine vogner til frelse?
Var det mot elvene, Herre, at din vrede flammet? Var din harme mot elvene, ditt raseri mot havet, siden du red på dine hester, på dine frelsesvogner?
Var du vred på elvene, Herre? Var din vrede rettet mot elvene, eller mot havet? Du rir på hester, i dine vogner som fører til frelse.
Var Herren vred på elvene? Var din vrede mot elvene, din forbitrelse mot havet, da du red på dine hester, dine frelsesvogner?
Var du vred på elvene? Var din harme rettet mot dem? Var din vrede rettet mot havet, da du red på hestene dine og frelsesvognene dine?
Var du harm på elvene, Herre? Var din vrede rettet mot elvene? Var din harme mot havet da du red på dine hester, på din frelsende vogn?
Var Herren vred på elvene? Var din harme mot elvene? Var din vrede mot havet, da du red på dine hester og dine vogner til frelse?
Var Herren misfornøyd med elvene? Var din vrede rettet mot elvene? Var din raseri mot havet, at du red på dine hester og frelsens stridsvogner?
Var Herren vred på elvene? Var din harme mot elvene? Var din vrede mot havet, da du red på dine hester og dine vogner til frelse?
Var Herren harm på elvene? Var det mot elvene din vrede, eller mot havet din harme, da du red på dine hester, på dine vogners frelse?
Was the LORD angry with the rivers? Was Your wrath against the streams? Was Your rage against the sea when You rode with Your horses, Your victorious chariots?
Ble Herren vred på elvene? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, da du red på dine hester, dine vogner til frelse?
Mon Herrens (Vrede) var optændt imod Floderne? mon din Vrede var imod Floderne? mon din Grumhed var imod Havet? der du foer paa dine Heste, dine Vogne vare til Frelse.
Was the LORD displeased against the rivers? was thine anger against the rivers? was thy wrath against the sea, that thou didst ride upon thine horses and thy chariots of salvation?
Var Herren sint på elvene? Var din vrede rettet mot elvene? Var din harme mot havet da du red på dine hester og dine frelsesvognene?
Was the LORD displeased against the rivers? Was Your anger against the rivers? Was Your wrath against the sea, that You rode upon Your horses and Your chariots of salvation?
Was the LORD displeased against the rivers? was thine anger against the rivers? was thy wrath against the sea, that thou didst ride upon thine horses and thy chariots of salvation?
Var Herren misfornøyd med elvene? Var din vrede mot elvene, eller din harme mot havet, siden du red på dine hester, på dine frelsens vogner?
Var det mot elvene, Herre, du var vred? Var din vrede mot elvene? Var din harme mot havet? For du rir på dine hester – dine frelsens vogner.
Var Herren misfornøyd med elvene? Var din vrede mot elvene, eller din harme mot havet, siden du red på dine hester, dine vogner til frelse?
Var din vrede flammet mot elvene? Var du sint på havet, siden du red på dine hester, på dine frelsens stridsvogner?
Was Jehovah displeased with the rivers? Was thine anger against the rivers, Or thy wrath against the sea, That thou didst ride upon thy horses, Upon thy chariots of salvation?
Wast thou not angrie (o LORDE) in the waters? was not thy wrath in the floudes, and thy displeasure in the see? yes, whe thou sattest vpon thine horse, and when thy charettes had the victory.
Was the Lorde angry against the riuers? Or was thine anger against the floods? Or was thy wrath against the sea, that thou diddest ride vpon thine horses? Thy charets brought saluation.
Was the Lorde angry against the riuers? or was thyne anger against the floodes? or was thy wrath against the sea, that thou diddest ryde vpon thy horses? thy charets brought saluation.
Was the LORD displeased against the rivers? [was] thine anger against the rivers? [was] thy wrath against the sea, that thou didst ride upon thine horses [and] thy chariots of salvation?
Was Yahweh displeased with the rivers? Was your anger against the rivers, Or your wrath against the sea, That you rode on your horses, On your chariots of salvation?
Against rivers hath Jehovah been wroth? Against rivers `is' Thine anger? Against the sea `is' Thy wrath? For Thou dost ride on Thy horses -- Thy chariots of salvation?
Was Jehovah displeased with the rivers? Was thine anger against the rivers, Or thy wrath against the sea, That thou didst ride upon thy horses, Upon thy chariots of salvation?
Was Jehovah displeased with the rivers? Was thine anger against the rivers, Or thy wrath against the sea, That thou didst ride upon thy horses, Upon thy chariots of salvation?
Was your wrath burning against the rivers? were you angry with the sea, that you went on your horses, on your war-carriages of salvation?
Was Yahweh displeased with the rivers? Was your anger against the rivers, or your wrath against the sea, that you rode on your horses, on your chariots of salvation?
Was the LORD mad at the rivers? Were you angry with the rivers? Were you enraged at the sea? Such that you would climb into your horse-drawn chariots, your victorious chariots?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Du gjennomborer med hans egne staver hodet på hans krigerstyrker, som stormer ut for å spre meg, deres jubel som om å svelge den fattige i skjul.
15Du tråkker med hestene dine i havet, over de veldige vannmasser.
9Du tok frem din bue, du fylte din kogger med piler. Elvene splittet jorden.
10Fjellene så deg og bevet, regnstormer forbi, dypet løftet sin røst, løftet hendene høyt.
7Jeg så teltene til Kusjan i nød, teltene i Midjan skalv.
12I harme skrider du over jorden, i vrede tråkker du folkeslag ned.
16Med din sterke arm fridde du ut ditt folk, Jakobs og Josefs barn. Sela.
17Vannene så deg, Gud; vannene så deg og skalv, ja, dypene skjalv.
18Skyene helte ut vann, himmelen lot sin røst lyde; ja, dine lyn fløy omkring.
19Din torden rullet i stormen, dine lyn opplyste verden; jorden skalv og ristet.
5Hva skjedde med deg hav, siden du flyktet, med deg Jordan, at du snudde og rant bakover?
6Fjellene, hvorfor hopper dere som værer, og høydene, som lam?
7«I din store majestet knuser du dem som reiser seg mot deg; du sender din vrede, og den fortærer dem som strå.»
8«Ved ditt åndepust samlet vannene seg, bølgene sto som en vegg, dypene stivnet midt i havet.»
9«Fienden sa: Jeg vil forfølge, ta igjen, dele bytte, min sjel skal fylles. Jeg vil trekke mitt sverd, min hånd skal tilintetgjøre dem.»
10Er det ikke du som tørket opp havet, det store dypets vann, som gjorde havets dybder til en vei for de gjenløste å passere?
19For da Faraos hester, vogner og ryttere kom ned i sjøen, lot Herren havets vann strømme over dem, mens Israels barn gikk på tørt land midt i sjøen.
3Havet så det og flyktet, Jordan snudde og rant bakover.
22Da trampet hestenes hover, galloping for rytternes hester.
4Det han gjorde mot Egypts hær, mot deres hester og vogner, hvordan han lot vannet fra Rødehavet stalke over dem da de forfulgte dere, og utryddet dem helt til denne dag.
4Herre, da du dro ut fra Se'ir, da du skred frem fra Edoms marker, da skalv jorden og himlene dryppet, ja, skyene dryppet vann.
26Herren sa til Moses: 'Rekk ut hånden over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og ryttere.'
4Han truer havet og tørker det opp, han lar alle elvene tørke inn. Basan og Karmel visner, og blomsten i Libanon visner bort.
13Han som ledet dem gjennom dypene, som en hest i ørkenen, de snublet ikke.
19Gir du hesten styrke? Kler du dens hals med man?
15Du åpnet kilden og bekken, tørket opp evige elver.
6De modige med sterke hjerter ble røvet søvnen, de fant ikke kraft i sine hender.
3Elvene har løftet, Herre, elvene har løftet røsten, elvene løfter sin brusen.
9Ryt opp, hester! Jage av gårde, stridsvogner! La heltene rykke frem: kusjittene og libyerne med skjold, folk fra Lud med strukne buer.
3Derfor frykter vi ikke, selv om jorden skaker, og fjellene vakler i havets dyp.
23Egypterne jaget etter dem. Alle Faraos hester, vogner og ryttere fulgte dem inn i midten av havet.
6Han forvandlet havet til tørt land, de gikk til fots gjennom elven. Der gledet vi oss i ham.
7I min nød kalte jeg på Herren, og til min Gud ropte jeg. Han hørte min stemme fra sitt tempel, og mitt rop nådde hans ører.
13Du splittet havet med din kraft og knuste havdrakenes hoder på vannene.
1Da sang Moses og Israels barn denne sangen til Herren, og sa: «Jeg vil synge til Herren, for han har seiret storartet. Hest og rytter kastet han i havet.»
15Se ned fra himmelen og se fra din hellige og herlige bolig. Hvor er din nidkjærhet og din styrke, dín indre lidenskap og din barmhjertighet, hold deg ikke tilbake.
5Hvis du løper med fotfolk og de sliter deg ut, hvorledes skal du da konkurrere med hester? Og når du stoler på din sikkerhet i fredelige land, hva vil du gjøre i Jordanens tette krattskog?
21Og Miriam svarte dem: «Syng for Herren, for han har seiret stort; hest og rytter kastet han i havet.»
15Han skjøt sine piler og spredte fiendene, sendte lynstråler og skremte dem.
11Du kløvde havet foran dem, så de gikk tørrskodd gjennom sjøen, men kastet deres forfølgere i dypet som en stein i det mektige vannet.
2Lyd av pisker og hjulene som ruller, hester som galopperer og vogner som hopper.
7Du har lagt meg i den dypeste avgrunn, i mørket, i dypet.
8Da skalv og ristet jorden, himmelens grunnvoller beveget seg, de ristet fordi han var harm.
3Herrens røst er over vannene, ærens Gud lar tordenen rulle. Herren er over de mange vann.
16Så sier Herren, som gir vei i havet og sti i de veldige vann,
9Herre, hærskarenes Gud, hvem er mektig som du, Herre? Din trofasthet omgir deg.
4«Faraos vogner og hans hærstyrker kastet han i havet; hans utvalgte stridsmenn druknet i Sivsjøen.»
3Fra evighet av har man verken hørt eller lyttet, og øye har ikke sett noen Gud utenom deg som handler for dem som venter på ham.
14Derfor blir det sagt i boken om Herrens kriger: Vaheb i Sufa og elvene Arnon,
21Men der skal den mektige Herren være for oss, et sted med brede elver og bekker, hvor ingen robåt skal gå, og ingen storslagen skip skal passere.