Jesaja 57:10
Du ble trett av din mangeferde, men sa aldri: 'Det er uten nytte.' Du fant ny styrke og ble derfor ikke syk.
Du ble trett av din mangeferde, men sa aldri: 'Det er uten nytte.' Du fant ny styrke og ble derfor ikke syk.
Du ble trett på din lange vei, men du sa ikke: Det er håpløst. Du fant ny livskraft i dine hender; derfor ble du ikke motløs.
På dine mange veier ble du trett, men du sa ikke: Det er håpløst. Du fant livskraft i din hånd; derfor ble du ikke utmattet.
På dine mange veier ble du trett, men du sa ikke: «Det er håpløst.» Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.
På grunn av din lange ferd ble du trett, men du sa ikke: “Det er nytteløst.” Du fant nytt håp i håndens kraft; derfor ble du ikke syk.
Du er trett av din store ferd, likevel sa du ikke: Det er håpløst; du fant liv i din hånd, derfor ble du ikke syknet.
Du er utmattet i storheten av dine veier; likevel sa du ikke, 'Det er ingen håp.' Du har funnet livet i dine hender; derfor ble du ikke bedrøvet.
Du anstrengte deg i din vei, men sa ikke: Det er forgjeves; du fant styrke i din vei, derfor ble du ikke syk.
Du ble trett i din lange vei, men du sa ikke: Det er ingen håp; du fant livskraft i din hånd, derfor ble du ikke bedrøvet.
Du er utmattet av din lange vei, men du sa ikke: 'Det finnes ingen håp'; du fant livets verk, og derfor ble du ikke bedrøvet.
Du ble trett i din lange vei, men du sa ikke: Det er ingen håp; du fant livskraft i din hånd, derfor ble du ikke bedrøvet.
På grunn av din mange veier ble du trett, men du sa ikke: 'Det er håpløst.' Du fant ny styrke til din hånd, derfor ble du ikke syk.
You wearied yourself with your many ways, but you did not say, ‘It’s hopeless.’ You found renewal of your strength, and so you did not grow faint.
Av din lange vei er du blitt trette, men du sa ikke: 'Det nytter ikke.' Din hånd fant styrke; derfor ble du ikke syk.
Du bemøiede dig i din Veis Mangfoldighed, du sagde ikke: Det er forloret; du fandt din Haands Næring, derfor blev du ikke syg.
Thou art wearied in the greatness of thy way; yet saidst thou not, There is no hope: thou hast found the life of thine hand; therefore thou wast not grieved.
Du er sliten av det lange veien, men sa ikke, 'Det er ingen håp'; du fant livskraften din ved hånden: derfor var du ikke sorgfull.
You are wearied by the length of your way; yet you did not say, There is no hope: you have found the life of your hand; therefore you were not grieved.
Thou art wearied in the greatness of thy way; yet saidst thou not, There is no hope: thou hast found the life of thine hand; therefore thou wast not grieved.
Du ble trett av lengden på din vei; men du sa ikke, Det er forgjeves: du fant en fornyelse av din styrke; derfor ble du ikke utmattet.
I din store ferd har du slitt deg ut, men sa ikke: 'Det er forgjeves.' Du fant liv i din hånd, derfor ble du ikke syk.
Du ble trett av din vei, men sa ikke: Det er forgjeves; du fant fornyelse av din styrke, derfor ble du ikke svak.
Du ble sliten av dine lange reiser; men du sa ikke: Det er håpløst: du fikk ny styrke, og derfor ble du ikke svak.
Thou wast wearied with the length of thy way; yet saidst thou not, It is in vain: thou didst find a quickening of thy strength; therefore thou wast not faint.
Thou hast had trouble for ye multitude of thyne owne wayes, yet saydest thou neuer: I wil leaue of. Thou thinkest to haue life (or health) of thy self, and therfore thou beleuest not that thou art sick.
Thou weariedst thy selfe in thy manifolde iourneys, yet saydest thou not, There is no hope: thou hast found life by thine hand, therefore thou wast not grieued.
Thou art weerie for the multitude of thyne owne wayes, yet saydest thou neuer, there is no hope: Thou hast had the life that thy handes wrought, and therefore thou art carelesse.
Thou art wearied in the greatness of thy way; [yet] saidst thou not, There is no hope: thou hast found the life of thine hand; therefore thou wast not grieved.
You were wearied with the length of your way; yet you didn't say, It is in vain: you found a reviving of your strength; therefore you weren't faint.
In the greatness of thy way thou hast laboured, Thou hast not said, `It is desperate.' The life of thy hand thou hast found, Therefore thou hast not been sick.
Thou wast wearied with the length of thy way; yet saidst thou not, It is in vain: thou didst find a quickening of thy strength; therefore thou wast not faint.
Thou wast wearied with the length of thy way; yet saidst thou not, It is in vain: thou didst find a quickening of thy strength; therefore thou wast not faint.
You were tired with your long journeys; but you did not say, There is no hope: you got new strength, and so you were not feeble.
You were wearied with the length of your way; yet you didn't say, 'It is in vain.' You found a reviving of your strength; therefore you weren't faint.
Because of the long distance you must travel, you get tired, but you do not say,‘I give up.’ You get renewed energy, so you don’t collapse.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Du gikk til kongen med olje, økte dine salver og sendte budbringere langt av sted. Du senket deg, helt til dødsriket.
11Hvem fryktet du og reddet deg for, så du kunne lyve og ikke huske meg, og ikke tenke på meg? Var det ikke fordi jeg lenge hadde tiet, at du ikke fryktet meg?
25Hold din fot tilbake fra å være barfot og din strupe fra tørst! Men du sa: Det nytter ikke. Jeg elsker fremmede, og etter dem vil jeg gå.
5Men nå har det kommet over deg, og du blir utmattet; det rammer deg, og du blir skremt.
6Er ikke din gudsfrykt din tillit, og din rettlede livsførsel ditt håp?
7Du sa: 'Jeg skal alltid være herre'. Men du tenkte ikke på dette i ditt hjerte, du husket ikke slutten.
13Ingen fører din sak så den kan helbredes; det finnes ingen salve for dine sår.
14Alle dine elskere har glemt deg, de søker ikke etter deg. Jeg har slått deg som en fiende ville slått, med nådeløs straff, på grunn av dine mange misgjerninger og dine tallrike synder.
15Hvorfor roper du over din skade, din smerte er uhelbredelig? På grunn av dine mange misgjerninger og dine tallrike synder har jeg gjort dette mot deg.
10Du stolte på din ondskap. Du sa: 'Ingen ser meg'. Din visdom og din kunnskap, de har ført deg vill. Og du sa i ditt hjerte: 'Jeg er, og ingen annen er ved siden av meg'.
22Men du har ikke påkalt meg, Jakob, for du har kjempet med meg, Israel.
18Din vei og dine handlinger har ført dette på deg. Det er ditt onde som rammer deg, det er bittert, det når ditt hjerte.
17Har du ikke gjort dette mot deg selv ved å forlate Herren din Gud når han førte deg på veien?
22Hvis du sier i ditt hjerte: 'Hvorfor har dette hendt meg?' På grunn av dine mange synder ble dine skjørt revet av, og dine hæler ble skamfullt avdekket.
17Du har fjernet fred fra min sjel, jeg har glemt hva godt er.
18Jeg sa: Min styrke og mitt håp til Herren er gått tapt.
5Hvis du løper med fotfolk og de sliter deg ut, hvorledes skal du da konkurrere med hester? Og når du stoler på din sikkerhet i fredelige land, hva vil du gjøre i Jordanens tette krattskog?
10Hvis du vakler på trengselens dag, er din styrke liten.
10Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er i nød; mitt øye, min sjel og mitt indre er svekket av sorg.
3Du sier: Ve meg, for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er trett av mine sukk, og jeg finner ingen ro.
15For så sier Herren Gud, Israels Hellige: 'Ved omvendelse og ro skal dere bli frelst; i stillhet og tillit skal deres styrke være.' Men dere ville ikke.
11Hva er min styrke, siden jeg skal håpe? Og hva er min framtid, siden jeg skal tåle?
33Hvor vel du ordner din vei for å søke kjærlighet! På den måten har du også lært det onde dine veier.
3Jeg utøser min klage for hans ansikt, jeg forteller ham om min nød.
17Dere har tynget Herren med deres ord. Dere sier: «Hvordan har vi tynget ham?» Ved å si: «Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, og i dem har han behag», eller: «Hvor er dommens Gud?»
18Med håp vil du minnes trygghet; du vil lete og legge deg ned i sikkerhet.
6Du har forkastet meg, sier Herren. Du går baklengs, derfor rekker jeg ut min hånd mot deg og ødelegger deg. Jeg er trett av å angre.
27Hvorfor sier du, Jakob, og taler, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min sak går forbi min Gud?
28Vet du det ikke, har du ikke hørt det? Herren er en evig Gud, skaperen av jordens ender. Han blir ikke trett eller utmattet, ingen kan utforske hans innsikt.
36Hvorfor springer du slik av sted og skifter din vei? Også fra Egypt vil du bli til skamme, som du ble fra Assyria.
37Fra dette skal du gå bort med hendene på hodet, for Herren har forkastet dem du stolte på, og du skal ikke lykkes med dem.
10Jeg var taus, jeg åpnet ikke min munn, for det var du som handlet.
11Og du vil stønne på din siste dag når ditt kjøtt og din kropp fortærer.
21Jeg talte til deg i din fred, men du sa: Jeg vil ikke høre! Slik har du oppført deg fra din ungdom, for du har ikke hørt på min røst.
5Herre, la meg vite min ende og hvor mange dager jeg har igjen, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.
5Dine synder er mange, og dine ugjerninger har ingen ende.
21Du har forvandlet deg til å være grusom mot meg, med styrken av din hånd forfølger du meg.
8Du Israels håp, dets frelser i nødens tid, hvorfor skulle du være som en fremmed i landet, som en reisende som slår leir for natten?
13Du har glemt Herren din skaper, som spente ut himmelen og la jordens grunnvoll, og frykter stadig hver dag for undertrykkerens vrede, som er som om han er klar til å ødelegge. Hvor er da undertrykkerens vrede?
14Den som er bøyd vil snart bli fri, han skal ikke dø i lenker og han skal ikke mangle brød.
10Du har rådet til skam for ditt hus ved å hugge av mange folk, og du har syndet mot din egen sjel.
7Men nå har Gud utmattet meg; han har gjort hele min krets øde.
9De sitter fast til hverandre; de griper hverandre og skiller seg ikke fra.
7Men dere har ikke hørt på meg, sier Herren, slik at dere gjør meg vred med deres egne henders verk til deres eget onde.
30Og du, som er ødelagt, hva vil du gjøre? Selv om du kler deg i skarlagen, selv om du smykker deg med gull, selv om du maler øynene med sminke, pynter du deg forgjeves. Elskerne dine forakter deg, de søker ditt liv.
30Hvor er ditt mot, sier Herren Gud, når du gjør alle disse tingene, en gang som en frekk prostituert kvinne.
9Hvorfor roper du nå høyt, hvorfor er det et kongeløst råd innenfor deg? Fødselssmerter har grepet deg som en kvinne i fødsel.
9Det blir din undergang, Israel, for du satte deg opp mot meg, mot din hjelper.
66Ditt liv skal henge i ubalanse, du skal frykte dag og natt og aldri være sikker på livet ditt.
23Etter all din ondskap – Ve, ve over deg! sier Herren Gud –