2 Korinterbrev 1:23
Jeg kaller Gud til vitne over min sjel: Det var for å skåne dere at jeg ennå ikke kom til Korint.
Jeg kaller Gud til vitne over min sjel: Det var for å skåne dere at jeg ennå ikke kom til Korint.
Jeg kaller Gud til vitne over min sjel at det var for å skåne dere jeg ikke kom til Korint igjen.
Men jeg kaller Gud til vitne over min sjel: Det var for å skåne dere at jeg ikke kom igjen til Korint.
Men jeg kaller Gud til vitne for min sjel at det var for å skåne dere at jeg ennå ikke er kommet til Korint.
Jeg påkaller Gud som vitne for min sjel, at for å skåne dere har jeg ennå ikke kommet til Korint.
Men jeg kaller Gud som vitne over min sjel, at jeg har unngått å komme til Korint av frykt for å påvirke dere.
Videre kaller jeg Gud til vitne på min sjel, at for å skåne dere, kom jeg ikke ennå til Korint.
Men jeg kaller Gud som vitne over min sjel, at jeg har spart dere ved å ikke komme til Korint enda.
Men jeg kaller Gud til mitt vitne over min sjel, at det var for å skåne dere at jeg ikke kom igjen til Korint.
Men jeg tar Gud til vitne over min sjel, at for å skåne dere kom jeg ennå ikke til Korint.
Dessuten kaller jeg Gud som vitne på min sjel, at det var for å spare dere at jeg ikke kom igjen til Korint.
Jeg påkalte også Gud som et vitnesbyrd på min sjel, for å vise at jeg, for å skåne dere, ennå ikke hadde kommet til Korint.
Jeg påkaller Gud som vitne for min sjel på at det var for å skåne dere jeg ennå ikke er kommet til Korint.
Jeg påkaller Gud som vitne for min sjel på at det var for å skåne dere jeg ennå ikke er kommet til Korint.
Men jeg kaller Gud til vitne over min sjel, at jeg sparer dere når jeg ennå ikke kom til Korint.
I call God as my witness and stake my life on it: it was to spare you that I did not return to Corinth.
Men jeg kaller Gud til vitne over min sjel, at det var for å spare dere at jeg ikke kom igjen til Korint.
Men jeg kalder Gud til Vidne over min Sjæl, at jeg, for at skaane eder, ikke endnu er kommen til Corinth.
Moreover I call God for a record upon my soul, that to spare you I came not as yet unto Corinth.
Jeg kaller Gud som mitt vitne på mitt liv, at for å skåne dere har jeg ennå ikke kommet til Korint.
Moreover, I call God as a witness upon my soul, that to spare you I did not come yet to Corinth.
Men jeg kaller Gud til vitne for min sjel, at jeg ikke kom til Korint for å spare dere.
Og jeg kaller Gud som vitne over min sjel, at for å skåne dere, har jeg ennå ikke kommet til Korint;
Men jeg kaller Gud som vitne over min sjel, at jeg sparte dere ved å ikke komme til Korint.
Gud er mitt vitne over min sjel, at det var av skånsomhet mot dere at jeg ikke kom til Korint.
I call God for a recorde vnto my soule that forto faver you with all I came not enymoare vnto Corinthum.
Bvt I call God to recorde vnto my soule, that to fauoure you withall I came not agayne vnto Corinthum.
Nowe, I call God for a recorde vnto my soule, that to spare you, I came not as yet vnto Corinthus.
I call God for a recorde vnto my soule, that to spare you I came not as yet vnto Corinthus.
Moreover I call God for a record upon my soul, that to spare you I came not as yet unto Corinth.
But I call God for a witness to my soul, that I didn't come to Corinth to spare you.
And I for a witness on God do call upon my soul, that sparing you, I came not yet to Corinth;
But I call God for a witness upon my soul, that to spare you I forbare to come unto Corinth.
But I call God for a witness upon my soul, that to spare you I forbare to come unto Corinth.
But God is my witness that it was in pity for you that I did not come to Corinth at that time.
But I call God for a witness to my soul, that I didn't come to Corinth to spare you.
Why Paul Postponed His Visit Now I appeal to God as my witness, that to spare you I did not come again to Corinth.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9For Gud, som jeg tjener med min ånd i hans Sønns evangelium, er mitt vitne på at jeg uavlatelig nevner dere i mine bønner,
10og ber om at jeg endelig, om det er Guds vilje, må få en god reise og komme til dere.
11For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere en åndelig gave, for at dere skal bli styrket;
1Jeg, brødre, da jeg kom til dere, kom jeg ikke med glimrende tale eller visdom, da jeg forkynte for dere Guds vitnesbyrd.
2For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite noe annet blant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet.
1Jeg sier sannheten i Kristus, jeg lyver ikke – min samvittighet vitner også med meg i Den Hellige Ånd –
8For Gud er mitt vitne på hvor inderlig jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag.
24Ikke fordi vi har herredømme over deres tro, men vi er medhjelpere til deres glede; for dere står fast ved troen.
15I denne tilliten hadde jeg tenkt å komme til dere først, for at dere skulle få en ny velsignelse,
16og reise via dere til Makedonia, og fra Makedonia komme tilbake til dere, og av dere bli fulgt videre på veien mot Judea.
1Men jeg bestemte meg for dette: at jeg ikke på ny skulle komme til dere i sorg.
13Jeg vil at dere skal vite, brødre, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men hittil har vært hindret, for også blant dere å få noe frukt, som blant de andre hedningene.
12For dette er vår stolthet: vitnesbyrdet fra vår samvittighet om at vi har ferdes i verden, og særlig overfor dere, i enkelhet og gudfryktig oppriktighet – ikke med kjødelig visdom, men ved Guds nåde.
13For vi skriver ikke noe annet til dere enn det dere leser og erkjenner; og jeg håper at dere vil erkjenne det helt til slutt,
20Det jeg skriver til dere – se, for Guds ansikt, jeg lyver ikke.
3Likevel har jeg sendt brødrene, for at vår ros av dere ikke skal bli til skamme i denne saken, men at dere, som jeg sa, skal være klare.
4Slik at vi ikke, hvis noen fra Makedonia kommer sammen med meg og finner dere uforberedt, skulle bli gjort til skamme på denne frimodige rosen vi har gitt – for ikke å si dere.
2Jeg har sagt det før, og jeg sier det på forhånd, som om jeg var hos dere for andre gang; nå som jeg er borte, skriver jeg til dem som tidligere har syndet, og til alle de andre: Kommer jeg igjen, vil jeg ikke skåne.
5Vi brukte aldri smigrende ord, som dere vet, og heller ikke et påskudd for grådighet; Gud er vårt vitne.
8Derfor, selv om jeg i Kristus kunne være svært frimodig og pålegge deg å gjøre det som er rett,
9For dere husker, søsken, vårt slit og strev: Vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, mens vi forkynte Guds evangelium for dere.
10Dere er vitner, og Gud også, på hvor hellig, rettferdig og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror.
9Og da jeg var hos dere og manglet noe, var jeg ikke noen til byrde; for det som manglet meg, ble dekket av brødrene som kom fra Makedonia. Og i alt har jeg holdt meg fra å være en byrde for dere, og det vil jeg fortsette med.
10Så sant Kristi sannhet er i meg, skal ingen ta denne ros fra meg i områdene i Akaia.
23bortsett fra at Den Hellige Ånd vitner i hver by at lenker og trengsler venter meg.
22han som også har satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.
3Jeg skrev nettopp dette til dere, for at jeg, når jeg kom, ikke skulle få sorg fra dem jeg skulle glede meg over; for jeg har den tillit til dere alle at min glede er deres alles glede.
15så ingen skal si at dere ble døpt i mitt navn.
13For i hva var dere ringere enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne uretten!
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, fant vi det best å bli igjen alene i Athen.
3Jeg sier ikke dette for å dømme dere; for jeg har sagt før at dere er i våre hjerter, til både å dø og leve sammen med dere.
13Jeg har mye jeg vil skrive, men jeg vil ikke skrive til deg med blekk og penn.
5For vårt evangelium kom ikke til dere bare med ord, men også med kraft, ved Den Hellige Ånd og med full overbevisning. Dere vet jo hvordan vi var blant dere for deres skyld.
17For Kristus sendte meg ikke for å døpe, men for å forkynne evangeliet — ikke med kløktige ord, så Kristi kors ikke skal tømmes for kraft.
26Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er ren for blodet til alle mennesker.
1Jeg, Paulus, ber dere ved Kristi saktmodighet og mildhet – jeg som i deres nærvær er beskjeden blant dere, men når jeg er borte, er frimodig overfor dere.
2Men jeg ber dere om at jeg ikke skal behøve å være frimodig når jeg er hos dere, med den tilliten jeg tenker å vise mot noen som mener om oss at vi vandrer etter kjødet.
1Når det gjelder hjelpen til de hellige, er det egentlig overflødig at jeg skriver til dere.
1Paulus, apostel for Jesus Kristus ved Guds vilje, og vår bror Timoteus, til Guds menighet i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia:
1Det gagner meg ikke å rose meg. Likevel vil jeg komme inn på Herrens syner og åpenbaringer.
1Jeg skulle ønske dere ville bære over med meg litt i min dårskap — ja, bær over med meg.
22Derfor er jeg også blitt mye hindret fra å komme til dere.
23Men nå, når jeg ikke lenger har noe arbeidsområde i disse traktene, og i mange år har hatt et sterkt ønske om å komme til dere,
12Jeg har mye å skrive til dere, men jeg vil ikke gjøre det med papir og blekk. Jeg håper heller å komme til dere og tale ansikt til ansikt, så vår glede kan være fullkommen.
15Men jeg har ikke gjort bruk av noe av dette, og jeg skriver ikke dette for at det skal bli slik for meg. Jeg ville heller dø enn at noen skulle gjøre min ros til intet.
15Likevel har jeg til dels skrevet temmelig frimodig til dere for å minne dere, på grunn av den nåden som er gitt meg av Gud,
21Og at, når jeg kommer igjen, min Gud skal ydmyke meg hos dere, og at jeg må sørge over mange som allerede har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, hor og løsaktighet de har drevet med.
5For jeg mener at jeg ikke på noen måte står tilbake for de aller fremste apostlene.
12Derfor, selv om jeg skrev til dere, var det ikke for den som gjorde urett, heller ikke for den som led urett, men for at vår omsorg for dere for Guds ansikt skulle bli åpenbar for dere.
18For jeg våger ikke å tale om noe annet enn det Kristus har virket gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, i ord og gjerning,