2 Korinterbrev 7:5
For da vi kom til Makedonia, fant vårt legeme ingen ro; på alle kanter ble vi trengt: utenfra var det strider, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt legeme ingen ro; på alle kanter ble vi trengt: utenfra var det strider, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk kroppen vår ingen ro; tvert imot var vi trengt på alle kanter: utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen ro, men vi ble trengt på alle kanter – utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen hvile, men vi var i trengsel på alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile; vi ble presset fra alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ikke hvile; men vi møtte utfordringer fra alle sider; utenfor var det kamper, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi møtte motgang fra alle kanter; utvendig var det konflikt, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vårt kjød ingen hvile, men vi var plaget på alle måter; utenfor strider, inni frykter.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi var presset på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utvendig var det strid, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen hvile; vi ble plaget fra alle kanter – utenfra med stridigheter og innvendig med frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For selv da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke noen ro i kroppen, men vi ble plaget på alle måter: ytre kamper, indre frykt.
For even when we came into Macedonia, our bodies had no rest, but we were afflicted in every way—conflicts on the outside, fears within.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi ble plaget i alle ting; utvendig kamper, innvendig frykt.
Thi der vi kom til Macedonien, havde vort Kjød ingen Ro, men vi trængtes paa alle Maader; udvortes (var) Strid, indvortes Frygt.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
Da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile for kroppen, men vi ble plaget på alle kanter; utenfor var det stridigheter, inne var det frykt.
For, when we came into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; outside were conflicts, inside were fears.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt kjød ingen hvile, men vi var utsatt for trengsler fra alle kanter. Utenfor var det strid, og inne var det frykt.
For selv vi, da vi kom til Makedonia, fikk ikke kroppen vår noe lettelse, men vi opplevde trengsel på alle kanter, utad var det kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ingen lettelse for kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia hadde kroppen vår ingen hvile, men vi var plaget på alle kanter; det var stridigheter utenfor og frykt inni.
For when we were come into Macedonia oure flesshe had no rest but we were troubled on every syde. Outwarde was fightynge inwarde was feare.
For whan we were come into Macedonia, oure flesh had no rest, but we were troubled on euery syde: outwarde was fightinge, inwarde was feare.
For when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on euery side, fightings without, and terrours within.
For when we were come into Macedonia, our flesshe had no rest, but we were troubled on euery syde: Outward was fyghtyng, inward was feare.
¶ For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
for also we, having come to Macedonia, no relaxation hath our flesh had, but on every side we are in tribulation, without `are' fightings, within -- fears;
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but `we were' afflicted on every side; without `were' fightings, within `were' fears.
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but [we were] afflicted on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia our flesh had no rest, but we were troubled on every side; there were fightings outside and fears inside.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
For even when we came into Macedonia, our body had no rest at all, but we were troubled in every way– struggles from the outside, fears from within.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stor er min frimodighet når jeg taler til dere, stor er min stolthet over dere. Jeg er fullt av trøst, jeg er overveldet av glede i all vår trengsel.
7Men vi har denne skatten i leirkar, for at den overveldende kraften skal være fra Gud og ikke fra oss.
8Vi er trengt på alle kanter, men ikke stengt inne; vi er rådløse, men ikke fortvilet;
9Forfulgt, men ikke forlatt; slått ned, men ikke ødelagt;
7Derfor, brødre, ble vi trøstet på grunn av dere, i all vår nød og trengsel, på grunn av deres tro.
4han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan trøste dem som er i enhver nød, med den trøsten som Gud trøster oss med.
5For likesom Kristi lidelser strømmer over oss, slik flommer også vår trøst over ved Kristus.
6Om vi blir trengt, er det for deres trøst og frelse, som virker ved at dere holder ut de samme lidelsene som også vi lider; og om vi blir trøstet, er det for deres trøst og frelse.
7Vårt håp om dere står fast, for vi vet at slik dere har del i lidelsene, skal dere også ha del i trøsten.
8Vi vil nemlig ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den nøden som kom over oss i Asia: Vi ble presset ut over mål, over vår kraft, så vi til og med fortvilte om livet.
9Vi hadde dødsdommen i oss, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud som reiser opp de døde.
13Likevel fant jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus. Derfor tok jeg avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
13Derfor ble vi trøstet ved deres trøst; og enda mer gledet vi oss over gleden til Titus, fordi hans ånd ble styrket av dere alle.
1Dere vet selv, søsken, at vårt komme til dere ikke var forgjeves.
2Selv etter at vi på forhånd hadde lidd og blitt skammelig behandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere midt i mye motstand.
6Men Gud, som trøster dem som er nedbøyet, trøstet oss ved at Titus kom.
7Og ikke bare ved at han kom, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere, da han fortalte oss om deres inderlige lengsel, deres sorg, deres brennende sinnelag for meg, så jeg gledet meg desto mer.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, fant vi det best å bli igjen alene i Athen.
2Og vi sendte Timoteus, vår bror, Guds tjener og vår medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke dere og trøste dere i troen.
3Så ingen skulle rokkes av disse trengslene. For dere vet selv at vi er bestemt til dette.
4For da vi var hos dere, sa vi dere på forhånd at vi skulle møte trengsel; og slik gikk det også, som dere vet.
5Derfor, da jeg ikke lenger kunne holde det ut, sendte jeg for å få vite hvordan det sto til med troen deres, for at ikke fristeren på noen måte skulle ha fristet dere og vårt arbeid vise seg å være forgjeves.
3Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven.
11Helt til denne stund både hungrer og tørster vi, vi er nakne, blir mishandlet og har ikke noe fast bosted.
4Men i alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst,
5i piskeslag, i fengsler, i opptøyer, i arbeid, i våking, i faste,
6Derfor er vi alltid ved godt mot; for vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren.
7For vi vandrer ved tro, ikke ved syn.
8Vi er ved godt mot, ja, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren.
26På reiser ofte, i fare på elver, i fare for røvere, i fare fra mine egne landsmenn, i fare fra hedninger, i fare i byen, i fare i ørkenen, i fare på sjøen, i fare blant falske brødre.
27I slit og strev, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.
28I tillegg til alt annet, det som daglig strømmer på meg: omsorgen for alle menighetene.
2Men jeg ber dere om at jeg ikke skal behøve å være frimodig når jeg er hos dere, med den tilliten jeg tenker å vise mot noen som mener om oss at vi vandrer etter kjødet.
3For selv om vi vandrer i kjødet, strider vi ikke etter kjødet.
30idet dere har den samme kampen som dere så hos meg, og nå hører at jeg har.
4Derfor roser vi oss av dere i Guds menigheter, for deres utholdenhet og tro i alle de forfølgelser og trengsler dere må tåle.
20For jeg frykter at jeg, når jeg kommer, ikke skal finne dere slik jeg ønsker, og at jeg skal bli funnet av dere slik dere ikke ønsker — at det er stridigheter, misunnelse, vrede, kiv, baktalelse, hvisking, oppblåsthet, uorden.
15Og hans inderlige kjærlighet til dere er desto større når han minnes hvor lydige dere alle var, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven.
16Derfor gleder jeg meg over at jeg kan stole på dere i alt.
28og at dere ikke på noe punkt lar dere skremme av motstanderne; det er for dem et klart tegn på fortapelse, men for dere på frelse, og det fra Gud.
4Slik at vi ikke, hvis noen fra Makedonia kommer sammen med meg og finner dere uforberedt, skulle bli gjort til skamme på denne frimodige rosen vi har gitt – for ikke å si dere.
8Vi spiste heller ikke noens brød gratis; men arbeidet med slit natt og dag, for ikke å ligge noen av dere til byrde.
35Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hungersnød eller nakenhet eller fare eller sverd?
13For er vi fra oss selv, er det for Gud; er vi ved sans og samling, er det for deres skyld.
17Vi derimot, søsken, ble revet bort fra dere for en kort tid – i det ytre, ikke i hjertet – og i sterk lengsel la vi desto mer vinn på å få se ansiktet deres igjen.
10I Herren har jeg tillit til dere, at dere ikke vil mene annerledes. Men den som forstyrrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er.
14og mange av brødrene i Herren, som ved mine lenker har fått større frimodighet, tør desto mer å tale ordet uten frykt.
5For vårt evangelium kom ikke til dere bare med ord, men også med kraft, ved Den Hellige Ånd og med full overbevisning. Dere vet jo hvordan vi var blant dere for deres skyld.
5Forfølgerne puster oss i nakken; vi sliter og får ingen hvile.
7For Gud har ikke gitt oss en ånd av frykt, men av kraft, kjærlighet og selvbeherskelse.