5Ved aftenofferet reiste jeg meg fra min sorg, og etter å ha flerret kappen og kjortelen min, falt jeg på knærne og rakte hendene ut til HERREN min Gud
6og sa: Min Gud, jeg skammer meg og rødmer så jeg ikke våger å løfte ansiktet mot deg, min Gud. For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld har nådd opp til himlene.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi vært i stor skyld; og for våre misgjerningers skyld er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam og vanære, som det er i dag.
8Men nå er det i en kort stund vist nåde fra HERREN vår Gud: Han har latt en rest bli igjen som kan slippe unna, og gitt oss et fast feste, som en nagle, i hans hellige sted, så vår Gud kan la våre øyne få lys og gi oss en liten oppreisning i vår trelldom.
9For vi var treller; likevel har vår Gud ikke forlatt oss i vår trelldom, men latt sin miskunnhet nå oss for perserkongenes øyne, for å gi oss ny livskraft, reise vår Guds hus, utbedre dets ødeleggelser og gi oss en mur i Juda og i Jerusalem.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,