Jesaja 64:1
Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene smeltet for ditt ansikt!
Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene smeltet for ditt ansikt!
Som når ilden antennes og får vannet til å koke, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, så folkeslagene skjelver for ditt åsyn.
Som når ilden tennes, ild som får vann til å koke, for å gjøre navnet ditt kjent for dine motstandere, så folkene skjelver foran deg.
Å, om du ville revne himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn!
Som når en ild brenner og grenene skjelver, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, skal folkeslagene frykte deg.
Å, om du bare ville rive himlene i stykker og stige ned, så fjellene ville skjelve for ditt åsyn,
Å, om du ville åpne himmelen og komme ned, så fjellene kunne flyte i ditt nærvær!
Som ilden får smeltet stoffet til å flamme opp, og som vannet begynner å koke når ilden brenner, slik skal fiendene dine kjenne navnet ditt, og nasjonene skal skjelve foran deg.
Som ild som smelter metaller, slik at vannet koker, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, vil folkeslagene skjelve foran deg.
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Å, om du kunne rive himmelen i stykker, om du kunne komme ned, slik at fjellene kunne rase sammen ved din nærhet,
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Som når ildens glød smelter vannet, slik at ditt navn blir kjent for dine fiender, skal folkeslagene skjelve foran deg.
Oh, that you would tear open the heavens and come down, so that the mountains would quake at your presence—
Som når en smeltende ild brenner, kokevann får ilden til å gnistre opp, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender og for at nasjonene skal skjelve foran deg.
Ligesom Ild optænder det, der smeltes, (ligesom) Ild kommer Vand til at syde, — for at lade dine Fjender kjende dit Navn, (og) Hedningerne skulle bæve for dit Ansigt.
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal flyte bort foran deg!
Oh that you would rend the heavens, that you would come down, that the mountains might flow down at your presence,
Å, at du ville rive himlene og komme ned, så fjellene kunne skjelve for ditt ansikt.
Har du ikke revet himmelen? Du steg ned, fjellene smeltet foran deg.
Å, om du bare ville rive himmelen opp og stige ned, så fjellene skalv i ditt nærvær.
Å, om himmelen ville åpne seg og komme ned, så fjellene skalv for deg, som når ild setter fyr på krattet, eller som når vann koker av varmen fra ilden, for å gjøre ditt navn fryktet av dine fiender, så folkeslagene skjelver for deg.
O that thou woldest cleue the heauen in sonder, & come downe: that the mountaynes might melt awaye at thy presence,
Oh, that thou wouldest breake the heauens, and come downe, and that the mountaines might melt at thy presence!
O that thou wouldest cleaue the heauens in sunder & come downe, that the mountaines might melt away at thy presence:
¶ Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
Didst Thou not rend the heavens? Thou didst come down, From thy presence did mountains flow,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might quake at thy presence,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might quake at thy presence,
O let the heavens be broken open and come down, so that the mountains may be shaking before you, As when fire puts the brushwood in flames, or as when water is boiling from the heat of the fire: to make your name feared by your haters, so that the nations may be shaking before you;
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
(63:19b) If only you would tear apart the sky and come down! The mountains would tremble before you!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Som når smelteilden brenner, når ilden får vannet til å koke — for at ditt navn skal bli kjent for dine motstandere, så folkeslagene skjelver for ditt ansikt!
3Da du gjorde fryktinngytende ting vi ikke ventet, steg du ned; fjellene smeltet for ditt ansikt.
5Bøy himlene, Herre, og stig ned; rør ved fjellene, så de ryker.
6Send ut lyn og spre dem; skyt dine piler og tilintetgjør dem.
3For se, Herren går ut fra sitt sted; han stiger ned og trår på jordens høye steder.
4Fjellene smelter under ham, og dalene kløyves, som voks foran ilden, som vann som strømmer ned en bratt skråning.
4Han truer havet og tørker det ut, han tørker bort alle elvene; Basan visner, Karmel likeså, og Libanons blomsterprakt visner.
5Fjellene skjelver for ham, haugene smelter; jorden brenner i hans nærvær, ja, verden og alle som bor der.
6Hvem kan stå seg foran hans harme? Hvem kan holde ut i hans brennende vrede? Hans raseri blir utøst som ild, og klippene styrter ned for ham.
15Se ned fra himmelen, og se fra din hellighets og din herlighets bolig! Hvor er din nidkjærhet og din styrke, dine inderlige følelser og din barmhjertighet mot meg? Er de holdt tilbake?
4Hans lyn lyste opp verden; jorden så det og skalv.
5Fjellene smeltet som voks for Herrens ansikt, for hele jordens Herre.
6Himmelen forkynner hans rettferd, og alle folk ser hans herlighet.
8Jorden skalv, også himlene dryppet for Guds nærvær; selv Sinai skalv for Gud, Israels Gud.
4Herre, da du drog ut fra Se’ir, da du marsjerte fra Edoms marker, skalv jorden, himlene dryppet, ja, skyene lot vann strømme.
5Fjellene smeltet foran Herren, selv Sinai, foran Herren, Israels Gud.
10Fjellene så deg og skalv; flommen av vann strømmet forbi. Dypet lot sin røst lyde og løftet sine hender høyt.
18Hele Sinai-fjellet sto i røyk fordi Herren steg ned på det i ild. Røyken steg som røyken fra en ovn, og hele fjellet ristet kraftig.
32Han ser på jorden, og den skjelver; han rører ved fjellene, og de ryker.
18Din tordens røst var i himmelen; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.
8Da skalv og ristet jorden; himmelens grunnvoller bevet og ristet, fordi han var harm.
9Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild fra hans munn fortærte; glør ble tent av den.
10Han bøyde himmelen og steg ned; mørke var under hans føtter.
6Dere fjell, at dere sprang som værer; dere små åser, som lam?
7Skjelv, du jord, for Herrens åsyn, for Jakobs Guds åsyn;
7Da skalv og skaket jorden; fjellenes grunnvoller ristet og bevet, fordi han var harm.
8Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild fra hans munn fortærte; glør ble tent.
9Han bøyde himmelen og steg ned; mørke var under hans føtter.
1Gud, du har forkastet oss, du har spredt oss, du har vært vred; vend deg til oss igjen.
2Du har latt jorden skjelve; du har revet den opp. Hel dens brudd, for den vakler.
11Vårt hellige og prektige hus, der fedrene våre priste deg, er brent opp av ild, og alle våre kostelige ting er lagt øde.
12Vil du holde deg tilbake for dette, HERRE? Vil du tie og la oss bli så hardt rammet?
30Herren skal la sin herlige røst høres og vise hvordan hans arm slår ned, med vreden i sin harme og med en fortærende ilds flamme, med knusing og storm og haglsteiner.
21for å komme inn i klippesprekkene og inn i bergkløftene, av redsel for Herren og for glansen av hans majestet, når han reiser seg for å ryste jorden voldsomt.
7Det er ingen som påkaller ditt navn, som reiser seg for å gripe tak i deg; for du har skjult ditt ansikt for oss og fortært oss på grunn av våre misgjerninger.
14Som en ild som brenner en skog, og som en flamme som setter fjellene i brann;
24Jeg så på fjellene – se, de skalv, og alle haugene ristet.
1Hør nå hva Herren sier: Reis deg, gå i rette med fjellene, la åsene høre din stemme.
19Herre, til deg roper jeg! For ilden har fortært ødemarkens beiter, og flammen har brent alle trærne på marken.
13For se, han som former fjellene og skaper vinden og lar mennesket få vite hva hans tanke er, som gjør morgenen til mørke og trår på jordens høyder – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.
14Herren tordnet fra himmelen, og Den Høyeste lot sin røst lyde.
11Da sa han: Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt. Og se, Herren gikk forbi. En stor og sterk vind rev fjellene i stykker og knuste klippene foran Herren, men Herren var ikke i vinden. Etter vinden kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
3Vår Gud kommer og tier ikke; ild fortærer foran ham, og det stormer voldsomt omkring ham.
4Han kaller på himlene der oppe og på jorden, for å dømme sitt folk.
8De steg opp over fjellene, de sank ned i dalene, til det stedet du hadde fastsatt for dem.
11Dere kom nær og sto ved foten av fjellet; og fjellet brant med ild helt opp mot himmelhvelvingen, med mørke, skyer og tett mørke.
20Da skal havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt kryp som kryper på jorden, og alle mennesker på jorden, skjelve ved mitt nærvær. Fjellene skal styrte sammen, bratte skrenter skal falle, og hver mur skal falle til jorden.
8Drypp, dere himler, ovenfra, og la skyene la rettferd strømme ned! La jorden åpne seg, så frelse spirer fram, og rettferd skyter opp sammen. Jeg, Herren, har skapt det.
3Selv om bølgene bruser og skummer, selv om fjellene skjelver når havet reiser seg. Sela.
5Vær opphøyd, Gud, over himmelen; la din herlighet være over hele jorden.