Jobs bok 14:13
Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!
Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!
Om bare du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg, sette meg en fast tid og så huske meg!
Om bare du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg, fastsette en tid for meg og så huske meg!
Å, om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede er over, sette meg en frist og minnes meg!
Å, hvis du ville skjule meg i dødsriket, gjemme meg til vreden din venter på å vende tilbake; sett en grense for meg, og husk meg igjen.
Å, om du ville skjule meg i graven, at du ville bevare meg til din vrede går over, at du ville sette en fast tid for meg og huske meg!
Å, om du kunne skjule meg i graven, og bevare meg til din vrede er forbi; vil du da huske meg?
Gid du ville gjemme meg i graven, ja, skjule meg til din vrede vender seg bort; gid du ville sette en fastsatt tid for meg og da huske meg!
Å, om du gjemte meg i dødsriket, skjulte meg til din vrede har lagt seg, satte en frist for meg og husket meg!
Å, at du ville skjule meg i graven, at du ville gjemme meg, til din vrede er over, at du ville sette en tid for meg og huske meg!
Å, skulle du bare skjule meg i graven og bevare min eksistens i hemmelighet til din vrede er lagt bort, slik at du fastsetter en tid for meg og husker meg!
Å, at du ville skjule meg i graven, at du ville gjemme meg, til din vrede er over, at du ville sette en tid for meg og huske meg!
Å, om du ville skjule meg i Sheol, gripe inn inntil din vrede vender tilbake, sette en grense for meg og huske meg!
If only you would hide me in the grave and conceal me till your anger has passed! If you would set me a time and then remember me!
Å, om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede går over, sette en tid for meg og huske meg!
Gid du vilde gjemme mig i Graven, ja skjule mig, indtil din Vrede vendte om; gid du vilde sætte mig en beskikket (Tid) og da komme mig ihu (igjen)!
O that thou wouldest hide me in the grave, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
Å, at du ville skjule meg i graven, at du ville holde meg skjult til din vrede har passert, at du ville sette en bestemt tid for meg og huske meg!
Oh that You would hide me in the grave, that You would keep me secret, until Your wrath is past, that You would appoint me a set time, and remember me!
"Å, at du ville skjule meg i Sheol, at du ville holde meg hemmelig til din vrede er over, at du ville fastsette en tid for meg og huske meg!
Å, om du ville skjule meg i dødsriket, Gjemme meg til din vrede er over, Bestemme en tid for meg, og huske meg!
Å om du ville skjule meg i Sheol, holde meg skjult til din vrede går over, sette meg en bestemt tid, og huske meg!
Om du bare ville holde meg trygg i underverdenen, gjemme meg i et hemmelig sted til din vrede er forbi, gi meg en fast tid når jeg kan komme i din erindring igjen!
O that thou woldest kepe me, and hyde me in the hell, vntill thy wrath were stilled: & to appoynte me a tyme, wherin thou mightest remembre me.
Oh that thou wouldest hide me in the graue, and keepe me secret, vntill thy wrath were past, and wouldest giue me terme, and remember me.
O that thou wouldest hide me in the graue, & keepe me secret vntyl thy wrath were past, and to appoynt me a time wherein thou mightest remember me.
O that thou wouldest hide me in the grave, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
"Oh that you would hide me in Sheol, That you would keep me secret, until your wrath is past, That you would appoint me a set time, and remember me!
O that in Sheol Thou wouldst conceal me, Hide me till the turning of Thine anger, Set for me a limit, and remember me.
Oh that thou wouldest hide me in Sheol, That thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, That thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
Oh that thou wouldest hide me in Sheol, That thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, That thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
If only you would keep me safe in the underworld, putting me in a secret place till your wrath is past, giving me a fixed time when I might come to your memory again!
"Oh that you would hide me in Sheol, that you would keep me secret, until your wrath is past, that you would appoint me a set time, and remember me!
The Possibility of Another Life“O that you would hide me in Sheol, and conceal me till your anger has passed! O that you would set me a time and then remember me!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Om en mann dør, skal han da leve igjen? Alle dagene av min fastsatte tid vil jeg vente, til min forandring kommer.
15Du skal kalle, og jeg skal svare deg; du vil lengte etter dine henders verk.
13Hvis jeg venter, er graven mitt hus; jeg har redd opp mitt leie i mørket.
20Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers bevarer? Hvorfor har du satt meg som et mål for deg, så jeg er blitt meg selv til byrde?
21Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg sove i støvet; du skal lete etter meg i morgen, men jeg skal ikke være mer.
12slik legger mennesket seg ned og reiser seg ikke; før himmelen ikke lenger er til, våkner de ikke og blir ikke vekket fra sin søvn.
18Hvorfor førte du meg da ut av mors liv? Å, om jeg hadde åndet ut, så ingen hadde sett meg!
19Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle vært båret fra mors liv til graven.
20Er ikke mine dager få? Hold så opp, og la meg være, så jeg kan få litt lindring,
21før jeg går bort og ikke vender tilbake, til mørkets land og dødsskyggen,
1Hvor lenge vil du glemme meg, Herre? For alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet ditt for meg?
1Min ånd er knust, mine dager er til ende; gravene står klare for meg.
24Hvorfor skjuler du ditt ansikt og regner meg som din fiende?
14HERRE, hvorfor støter du min sjel bort? Hvorfor skjuler du ansiktet for meg?
46Hvor lenge, Herre? Vil du skjule deg for alltid? Skal din vrede brenne som ild?
47Kom i hu hvor kort min tid er! Hvorfor har du skapt alle mennesker forgjeves?
48Hvem er den som lever og ikke skal se døden? Kan han redde sin sjel fra dødsrikets hånd? Sela.
14Fra dødsrikets makt vil jeg løskjøpe dem, fra døden vil jeg forløse dem. Død, jeg skal være dine plager! Dødsrike, jeg skal være din ødeleggelse! Jeg skal ikke ombestemme meg.
19Hvem er den som vil føre sak mot meg? For nå, hvis jeg tier, må jeg gi opp ånden.
20Bare gjør ikke to ting mot meg, så vil jeg ikke skjule meg for deg.
13Skån meg, så jeg kan få igjen kreftene, før jeg går bort og ikke er mer.
3For fienden har forfulgt min sjel; han har slått mitt liv til jorden; han har latt meg bo i mørke som de som for lengst er døde.
5For i døden er det ingen som minnes deg; hvem vil prise deg i graven?
7Skynd deg, Herre, svar meg; min ånd svinner bort. Skjul ikke ditt ansikt for meg, så jeg ikke blir lik dem som går ned i graven.
21som lengter etter døden, men den kommer ikke, og graver etter den mer enn etter skjulte skatter;
15så min sjel heller velger kvelning, døden framfor livet.
16Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er tomhet.
3Vil du rette dine øyne mot en slik som meg og føre meg for retten?
14Hvorfor tar jeg mitt kjøtt i tennene og legger mitt liv i min hånd?
15Om han så dreper meg, vil jeg likevel stole på ham; men jeg vil forsvare min ferd for hans ansikt.
10Jeg sa: Midt i mine dager må jeg gå til dødsrikets porter; jeg er berøvet resten av mine år.
23For jeg vet at du fører meg til døden, til huset som er fastsatt for alle levende.
6Han har satt meg i mørke steder, som de som for lengst er døde.
8Å, om jeg kunne få det jeg ber om, og at Gud ville gi meg det jeg lengter etter!
9At det måtte behage Gud å knuse meg, at han slapp sin hånd løs og gjorde ende på meg!
10Da ville jeg likevel ha trøst; ja, jeg ville stå fast i sorgen. La ham ikke spare, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
3Å, om jeg visste hvor jeg kunne finne ham! Om jeg bare kunne komme helt fram til hans trone!
13for å gi ham ro på ulykkens dager, inntil gropen blir gravd for de onde.
17La meg ikke komme til skam, HERRE, for jeg har påkalt deg; la de ugudelige bli til skam og bli tause i graven.
15Og hvor er nå mitt håp? Mitt håp – hvem skal se det?
16De skal gå ned til gravens stenger, når vår hvile sammen er i støvet.
9Hva vinning er det i mitt blod, om jeg går ned i gropen? Vil støvet prise deg? Vil det forkynne din sannhet?
13For da ville jeg nå ha ligget stille og vært i ro; jeg ville ha sovet – da hadde jeg funnet hvile,
17Du drev sjelen min langt bort fra fred; jeg glemte det gode.
3Herre, du har ført min sjel opp fra graven; du har holdt meg i live så jeg ikke skulle gå ned i gropen.
12Min bolig er revet opp og tatt bort fra meg som en hyrdes telt; som en vever har jeg rullet sammen mitt liv; han skjærer meg av fra renningen. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
15Men Gud vil løse min sjel fra gravens makt, for han vil ta imot meg. Sela.
6Du har lagt meg i den dypeste grop, i mørket, i dypene.
5For på ulykkens dag skjuler han meg i sitt skjul; i sitt hellige telt skjuler han meg, han setter meg høyt på en klippe.
17fordi jeg ikke ble tatt bort før mørket kom, og han ikke har skjult mørket for mitt ansikt.