Han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor ville jeg flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»
Han bad til HERREN og sa: Å, HERRE, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor flyktet jeg først til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunnhet, og at du angrer det onde.
Han ba til Herren og sa: 'Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg var hjemme? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarshis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og viser barmhjertighet mot det onde.'
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg fortsatt var i mitt land? Derfor flyktet jeg i forveien til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig Gud, full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du angrer på det onde.
Og han ba til Herren og sa: «Jeg ber deg, o Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarshish; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og omvender deg fra det onde.»
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og full av kjærlighet, og du angrer på det onde.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og som angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Han bad til HERREN og sa: «Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor flyktet jeg til Tarshish, for jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede, full av godhet og angrer på det onde.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Jona ba til Herren og sa: 'Å Herre, var ikke dette det jeg sa mens jeg ennå var hjemme? Derfor flyktet jeg til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og du angrer på det onde.'
And he prayed to the LORD, saying, 'O LORD, isn’t this what I said while I was still in my own land? That is why I tried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger, abounding in steadfast love, and relenting from sending calamity.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg enda var i mitt land? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer det onde.»
Og han bad til Herren og sagde: Ak Herre! var dette ikke mit Ord, der jeg var endnu i mit Land? derfor forekom jeg (det) og flyede til Tharsis; thi jeg vidste, at du er en naadig og barmhjertig Gud, langmodig og af stor Miskundhed, og angrer det Onde.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Og han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, å Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg ennå var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrer det onde.
And he prayed to the LORD, and said, I pray you, O LORD, was not this my saying, when I was still in my country? Therefore I fled before to Tarshish; for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and relent from doing harm.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede og rik på godhet, og at du angrer det onde.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var ikke dette mitt ord da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrende over ondskap.
Og han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du ombestemmer deg om det onde.»
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg fortsatt var i mitt eget land? Dette er grunnen til at jeg flyktet til Tarsis: for jeg visste at du er en kjærlig Gud, full av medfølelse, sen til å bli sint og stor i barmhjertighet, og klar til å vende deg bort fra din hensikt om ondskap.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed vn to the LORde ad sayd: O lord was not this my sayenge when I was yet in my contre? And therfore I hasted rather to fle to Tharsis: for I knew well ynough that thou wast a mercifull god ful of copassion long yer thou be angre and of greate mercie and repentest when thou art come to take punishment.
And he prayed vnto the LORDE, and sayde: O LORDE, was not this my sayenge (I praye the) when I was yet in my countre? therfore I haisted rather to fle vnto Tharsis, for I knowe well ynough that thou art a mercifull God, full of compassion, loge sufferinge, and of greate kyndnesse, and repentest when thou shuldest take punyshment.
And he prayed vnto the Lord, and saide, I pray thee, O Lord, was not this my saying, when I was yet in my countrey? therefore I preuented it to flee vnto Tarshish: for I knewe that thou art a gratious God, & merciful, slow to anger, & of great kindnes, and repentest thee of the euill.
And he prayed vnto the Lorde, and saide: I pray thee O Lorde, was not this my saying when I was yet in my countrey? therfore I hasted to flee into Tharsis: For I knewe that thou art a gratious God, and mercifull, long suffering, and of great kindnesse, and repentest thee of euill.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, [was] not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou [art] a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you repent of the evil.
and he prayeth unto Jehovah, and he saith, `I pray Thee, O Jehovah, is not this my word while I was in mine own land -- therefore I was beforehand to flee to Tarshish -- that I have known that Thou `art' a God, gracious and merciful, slow to anger, and abundant in kindness, and repenting of evil?
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he made prayer to the Lord and said, O Lord, is this not what I said when I was still in my country? This is why I took care to go in flight to Tarshish: for I was certain that you were a loving God, full of pity, slow to be angry and great in mercy, and ready to be turned from your purpose of evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you relent of doing harm.
He prayed to the LORD and said,“Oh, LORD, this is just what I thought would happen when I was in my own country. This is what I tried to prevent by attempting to escape to Tarshish!– because I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger and abounding in mercy, and one who relents concerning threatened judgment.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Men dette mishaget Jona sterkt, og han ble svært sint.
3Så, Herre, ber jeg deg nå: Ta livet mitt fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4Da sa Herren: Er det rett av deg å være sint?
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg på østsiden av byen. Der laget han seg en løvhytte og satte seg i skyggen for å se hva som ville hende med byen.
6Herren Gud lot en rikinusbusk vokse opp og strekke seg over Jona, så den ga skygge over hodet hans og lindret hans mismot. Jona gledet seg stort over rikinusbusken.
14Da ropte de til Herren: Å, Herre, vi ber deg, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havets raseri la seg.
1Så ba Jona til HERREN sin Gud fra fiskens buk.
2Og han sa: Jeg ropte i min nød til HERREN, og han hørte meg; fra dødsrikets dyp ropte jeg, og du hørte min røst.
8Da solen steg opp, sendte Gud en brennhet østavind; solen brant Jona i hodet, så han segnet om. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
9Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint på grunn av rikinusbusken? Han svarte: Ja, jeg har rett til å være sint, så sint at jeg kunne dø.
10Da sa Herren: Du hadde medlidenhet med rikinusbusken, som du ikke har arbeidet for og ikke fått til å vokse; den skjøt opp på en natt og gikk til grunne på en natt.
1Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og sa:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut mot den, for ondskapen deres er nådd opp til meg.
3Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4Da sendte Herren en kraftig vind ut over havet, og det ble en voldsom storm på havet, så skipet sto i fare for å brytes i stykker.
5Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets rom; der lå han og sov tungt.
6Skipsføreren gikk til ham og sa: Hva er det med deg, du som sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil se til oss, så vi ikke går til grunne.
12Derfor sier Herren: Vend om til meg av hele deres hjerte, med faste, med gråt og med klage.
13Riv i stykker hjertet deres, ikke klærne, og vend dere til Herren deres Gud; for han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og han angrer det onde.
8Da sa de til ham: Fortell oss, vi ber deg, for hvis skyld denne ulykken har rammet oss. Hva er yrket ditt? Hvor kommer du fra? Hva er landet ditt? Hvilket folk hører du til?
9Men jeg vil ofre til deg med takkens røst; jeg vil innfri det jeg har lovet. Frelsen hører HERREN til.
10Da talte HERREN til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land.
9Hvem vet? Kanskje Gud vil vende om og angre og vende seg fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.
10Og Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.
1Herrens ord kom til Jona for andre gang og sa:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskapet jeg befaler deg.
17Herren hadde sørget for en stor fisk som skulle sluke Jona. Og Jona var i fiskens buk i tre dager og tre netter.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
8Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn.
14Da lot Herren være å gjøre den ulykken han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk.
8Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunn.
15Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet.
4Jona gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.
4Jeg ba til Herren min Gud, bekjente og sa: Å, Herre, du store og ærefryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud,
3Da angret Herren dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
3Kanskje vil de lytte og hver og en vende om fra sin onde vei, så jeg kan angre det onde som jeg har tenkt å gjøre mot dem på grunn av deres onde gjerninger.
6Da angret Herren at han hadde gjort mennesket på jorden, og det gjorde ham vondt i hjertet.
18Hvem er en Gud som du, som tilgir skyld og går forbi overtredelsen hos resten av sin arv? Han holder ikke sin vrede for alltid, for han har velbehag i miskunn.
4Eller forakter du rikdommen av hans godhet, overbærenhet og langmodighet, uten å vite at Guds godhet leder deg til omvendelse?
8men dersom det folket jeg har uttalt dom over, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg den ulykken jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.
22Omvend deg derfor fra denne ondskapen din, og be Gud, om kanskje det du tenkte i hjertet, kan bli tilgitt deg.
19Tilgi, jeg ber deg, dette folkets skyld etter din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og helt til nå.
5Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, du som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud,
1HERRE, refse meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din brennende harme.
13Gjør derfor nå om på deres veier og deres gjerninger, og lyd HERREN deres Gud; så vil HERREN angre det onde han har uttalt mot dere.
5Nådig er Herren og rettferdig; ja, vår Gud er barmhjertig.
12Gå og forkynn disse ordene mot nord og si: Vend tilbake, du frafalne Israel, sier Herren. Jeg vil ikke la min vrede falle over dere, for jeg er barmhjertig, sier Herren; jeg holder ikke vreden evig.
9Han sa: Hva har jeg gjort, siden du vil overgi din tjener i Ahabs hånd, så han dreper meg?