Markus 4:41
Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er denne mannen, siden både vinden og sjøen adlyder ham?
Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er denne mannen, siden både vinden og sjøen adlyder ham?
Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Selv vinden og sjøen adlyder ham.
Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han? Til og med vinden og sjøen adlyder ham!
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han, siden både vind og sjø adlyder ham?
Og de fryktet stort, og sa til hverandre, Hvem er dette, som til og med vinden og havet adlyder?
Og de ble meget redde og sa til hverandre, "Hvem er denne mannen, så til og med vinden og havet lyder ham?"
Og de fryktet stort, og sa til hverandre, Hvilken mann er dette, at selv vinden og sjøen adlyder ham?
Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han, at både vinden og sjøen adlyder ham?
Og de fryktet meget, og sa til hverandre: Hvem er denne, at selv vinden og havet adlyder ham?
Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre, «Hvem er han som til og med vinden og sjøen adlyder?»
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han, som til og med vinden og sjøen lyder?»
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er denne mannen som selv vinden og sjøen underordner seg ham?»
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han, siden selv vinden og sjøen adlyder ham?»
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han, siden selv vinden og sjøen adlyder ham?»
Og de ble fylt med stor frykt og sa til hverandre: Hvem er denne, siden både vinden og sjøen adlyder ham?
They were terrified and asked one another, 'Who then is this? Even the wind and the sea obey him!'
Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem kan han være, siden både vind og sjø adlyder ham?
Og de frygtede saare og sagde til hverandre: Hvo er da denne, at baade Veiret og Søen ere ham lydige?
And they feared exceedingly, and said one to another, What manner of man is this, that even the wind and the sea obey him?
Da ble de grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er han, siden til og med vinden og sjøen lyder ham?
And they feared exceedingly, and said to one another, What manner of man is this, that even the wind and the sea obey him?
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre, "Hvem er dette, som til og med vinden og sjøen adlyder?"
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: 'Hvem er vel han, siden til og med vinden og sjøen lyder ham?'
De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er da dette, som både vinden og havet adlyder ham?
Og de ble svært redde og sa til hverandre: Hvem er dette, som til og med vinden og sjøen adlyder?
And they feared excedingly and sayde one to another: what felowe is this? For booth winde and see obey him.
And they feared exceadingly, & sayde one to another: What is he this? For wynde and see are obedient vnto him.
And they feared exceedingly, and said one to another, Who is this, that both the winde and sea obey him?
And they feared exceadyngly, and sayde one to another: Who is this? For both wynde and sea obey hym.
And they feared exceedingly, and said one to another, What manner of man is this, that even the wind and the sea obey him?
They were greatly afraid, and said to one another, "Who then is this, that even the wind and the sea obey him?"
and they feared a great fear, and said one to another, `Who, then, is this, that even the wind and the sea do obey him?'
And they feared exceedingly, and said one to another, Who then is this, that even the wind and the sea obey him?
And they feared exceedingly, and said one to another, Who then is this, that even the wind and the sea obey him?
And their fear was great, and they said one to another, Who then is this, that even the wind and the sea do his orders?
They were greatly afraid, and said to one another, "Who then is this, that even the wind and the sea obey him?"
They were overwhelmed by fear and said to one another,“Who then is this? Even the wind and sea obey him!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Og se, det ble en voldsom storm på sjøen, så båten ble dekket av bølgene. Men han sov.
25Da gikk disiplene til ham og vekket ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under.
26Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere som har så liten tro? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
27Men mennene undret seg og sa: Hva er dette for en mann, siden til og med vindene og sjøen adlyder ham!
22En dag gikk han om bord i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av innsjøen! Og de la fra land.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en storm av vind ned over innsjøen; båten holdt på å fylles med vann, og de var i fare.
24De gikk bort til ham, vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikk stille.
25Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble redde og undret seg og sa til hverandre: Hva er dette for en mann? Han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham.
26De kom til gadarenernes område, som ligger rett overfor Galilea.
35Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: La oss dra over til den andre siden.
36De lot folkemengden bli igjen og tok ham med i båten, slik han var. Også andre små båter var sammen med ham.
37Da kom det en kraftig storm, og bølgene slo inn i båten, så den allerede holdt på å fylles.
38Han lå i akterenden og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Han sto opp, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
40Han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?
47Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
48Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Omkring fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.
49Men da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse og ropte høyt,
50for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.
51Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring og vantro.
24Båten var nå midt ute på sjøen og ble kastet av bølgene, for vinden var imot.
25Men i den fjerde nattevakten kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
30Men da han så hvor sterk vinden var, ble han redd, og da han begynte å synke, ropte han: Herre, frels meg!
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tvilte du?
32Da de steg opp i båten, la vinden seg.
33De som var i båten, falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
34Da de hadde krysset over, kom de til landet Gennesaret.
10Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet bort fra Herren; det hadde han fortalt dem.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
13Likevel rodde mennene av all kraft for å komme inn til land, men de maktet det ikke, for havet var i opprør og ble bare mer og mer voldsomt mot dem.
18Sjøen begynte å gå høy fordi det blåste kraftig.
19Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: Det er meg; vær ikke redde.
21Da tok de ham villig om bord i båten, og straks var båten ved landet dit de skulle.
27Alle ble forferdet og spurte hverandre: Hva er dette? En ny lære – med myndighet! Han befaler til og med de urene åndene, og de adlyder ham.
37Men de ble skrekkslagne og redde og trodde de så en ånd.
36Alle ble slått av undring og sa til hverandre: "Hva er dette for et ord! For med myndighet og kraft befaler han de urene åndene, og de kommer ut."
6Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og ble grepet av stor frykt.
7Men Jesus kom bort, rørte ved dem og sa: Reis dere, og vær ikke redde.
25For han taler og reiser stormvinden som løfter bølgene.
32De undret seg over hans lære, for hans ord hadde myndighet.
54Da høvedsmannen og de som holdt vakt sammen med ham over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av stor frykt og sa: 'Sannelig, han var Guds Sønn.'
43Alle var slått av undring over Guds veldige kraft. Mens alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa han til disiplene sine:
8Da folkeskarene så det, undret de seg og priste Gud, som hadde gitt slik makt til mennesker.
9For han og alle som var sammen med ham, var slått av undring over den fangsten av fisk de hadde fått;
37Da ba hele folkemengden fra området rundt gadarenerne ham om å dra bort fra dem, for de var grepet av stor frykt. Han gikk da i båten og vendte tilbake.
1Han begynte igjen å undervise nede ved sjøen. En stor folkemengde samlet seg om ham, så han gikk om bord i en båt og satte seg ute på sjøen, mens hele folkemengden sto på land langs sjøen.