Nehemja 2:10
Da Sanballat horonitten og Tobia tjeneren, ammonitten, hørte dette, ble de svært opprørt over at det var kommet en mann for å søke det som var til beste for Israels barn.
Da Sanballat horonitten og Tobia tjeneren, ammonitten, hørte dette, ble de svært opprørt over at det var kommet en mann for å søke det som var til beste for Israels barn.
Da Sanballat horonitten og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte dette, tok de meget ille opp at det var kommet en mann som ville søke det som var til gagn for israelittene.
Da Sanballat horonitten og Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, hørte det, ble de svært misfornøyde, fordi det var kommet en mann for å søke det som var til gagn for Israels barn.
Da horonitten Sanballat og Tobias, den ammonittiske tjeneren, hørte om dette, var de svært misfornøyde med at det var kommet en mann som søkte Israels barns beste.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, hørte dette, ble de svært opprørte fordi noen kom for å søke godt for Israels folk.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte om det, ble de svært misfornøyde fordi det var kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
Da Sanballat horonitten og Tobiah, Ammonitten, hørte om dette, ble de dypt opprørte over at det hadde kommet en mann for å søke velstanden til Israels barn.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, den ammonittiske tjeneren, hørte dette, ble de svært urolige fordi noen hadde kommet for å søke det gode for Israels folk.
Da Sanballat fra Horon og Tobia, den ammonittiske tjeneren, hørte om det, ble de svært bekymret over at det hadde kommet noen for å søke israelittenes velferd.
Da Sanballat fra Horon og Tobias, den ammonittiske tjeneren, hørte om det, ble de meget bekymret over at det hadde kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
Da Sanballat Horonitten og Tobia, den ammonittiske tjeneren, fikk høre det, ble de dypt bedrøvet over at en mann hadde kommet for å søke vel for Israels barn.
Da Sanballat fra Horon og Tobias, den ammonittiske tjeneren, hørte om det, ble de meget bekymret over at det hadde kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
Men da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte om dette, ble det svært ubehagelig for dem at det var kommet en mann for å søke Israels barns vel.
When Sanballat the Horonite and Tobiah the Ammonite official heard about this, they were deeply displeased that someone had come to seek the welfare of the Israelites.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte dette, ble de meget forarget over at det hadde kommet en mann for å søke Israels barns velgang.
Men der Saneballat, den Horoniter, og Tobia, den ammonitiske Tjener, det hørte, da gjorde det dem saare ondt, at der var et Menneske kommet til at søge Godt for Israels Børn.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
Da Sanballat horonitten og Tobia tjeneren, ammonitten, hørte om det, ble de svært bekymret over at det hadde kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly that a man had come to seek the welfare of the children of Israel.
Da Sanballat fra Horona, og Tobia, tjeneren, ammonitteren, hørte om det, ble de svært lei seg fordi en mann var kommet for å søke israelittenes beste.
Da Sanballat fra Horon og Tobias, den ammonittiske tjeneren, hørte dette, ble de svært misfornøyde over at det hadde kommet en mann for å søke jødenes beste.
Da Sanballat, horonitten, og Tobia, tjeneren, ammonitten, hørte om det, ble de svært opprørt, for det hadde kommet en mann for å søke israelittenes velstand.
Da Sanballat fra Horon og Tobia, tjenestemannen, ammonitten, hørte om det, ble de svært opprørte fordi det var kommet en mann for å hjelpe Israels barn.
But whan Saneballath the Horonite, & Tobias the seruaunt of the Ammonites herde yt, it greued them sore, yt there was come a man which soughte the welth of the children of Israel.
But Sanballat the Horonite, and Tobiah a seruant an Ammonite heard it, and it grieued them sore, that there was come a man which sought the wealth of the children of Israel.
Sanaballat also the Horonite, and Tobia a seruaunt the Ammonite hearde of it, & it greeued them sore, that there was come a man which sought the wealth of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard [of it], it grieved them exceedingly that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, because a man had come to seek the welfare of the children of Israel.
and Sanballat the Horonite heareth, and Tobiah the servant, the Ammonite, and it is evil to them -- a great evil -- that a man hath come in to seek good for the sons of Israel.
And when Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, for that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
And when Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, for that there was come a man to seek the welfare of the children of Israel.
And Sanballat the Horonite and Tobiah the servant, the Ammonite, hearing of it, were greatly troubled because a man had come to the help of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite, and Tobiah the servant, the Ammonite, heard of it, it grieved them exceedingly, because a man had come to seek the welfare of the children of Israel.
When Sanballat the Horonite and Tobiah the Ammonite official heard all this, they were very displeased that someone had come to seek benefit for the Israelites.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Så bygde vi muren, og hele muren ble sammenføyd opp til halv høyde, for folket hadde hjerte for arbeidet.
7Men da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at Jerusalems murer ble gjenreist, og at bruddene begynte å tettes, ble de svært rasende.
8De sammensverget seg alle om å komme og kjempe mot Jerusalem og skape uorden der.
16Lederne visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde. Jeg hadde ennå ikke fortalt det til jødene, prestene, stormennene, lederne eller de andre som skulle utføre arbeidet.
17Da sa jeg til dem: Dere ser den nøden vi er i, hvordan Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.
18Så fortalte jeg dem hvordan min Guds gode hånd hadde vært over meg, og også om kongens ord som han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge. Og de styrket hendene sine for dette gode arbeidet.
19Men da Sanballat horonitten, Tobia tjeneren, ammonitten, og Geshem araberen hørte det, lo de oss til skamme og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil la det lykkes for oss; vi, hans tjenere, vil derfor reise oss og bygge. Men dere har ingen del, ingen rett og ingen minnerett i Jerusalem.
1Det hendte at da Sanballat og Tobia og Gesjem araberen og resten av våre fiender fikk høre at jeg hadde bygd muren, og at det ikke var noen åpning igjen i den (selv om jeg på den tiden ennå ikke hadde satt inn dørene i portene),
2da sendte Sanballat og Gesjem til meg og sa: Kom, la oss møtes i en av landsbyene på Ono-sletten. De tenkte å gjøre meg ondt.
3Men jeg sendte bud til dem og sa: Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Hvorfor skulle arbeidet stoppe mens jeg forlater det og kommer ned til dere?
4De sendte til meg på denne måten fire ganger, og jeg svarte dem på samme vis.
5Så sendte Sanballat tjeneren sin til meg for femte gang, med et åpent brev i hånden.
6I det sto det skrevet: Blant hedningene går det rykter, og Gesjem sier det, at du og jødene planlegger opprør. Derfor bygger du muren, for at du skal bli deres konge, slik det sies.
1Men da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge muren, ble han rasende og svært opprørt, og han spottet jødene.
2Han sa foran sine brødre og Samarias hær: Hva er det disse svake jødene driver med? Skal de befeste seg? Skal de ofre? Skal de bli ferdige på én dag? Skal de gjenreise steinene av haugene med ruiner og rusk, som er brent?
3Tobia, ammonitten, sto ved siden av ham og sa: Det de bygger – om en rev skulle gå opp på det, ville den bryte ned steinmuren deres.
4Hør, vår Gud, for vi er foraktet. La deres spott ramme deres eget hode, og gi dem som bytte i et land i fangenskap.
11Så kom jeg til Jerusalem og var der i tre dager.
7Da kom jeg til Jerusalem og fikk vite om det onde Eljasjib hadde gjort for Tobia, ved å gjøre i stand et kammer til ham i forgårdene til Guds hus.
8Dette gjorde meg dypt bedrøvet, og jeg kastet alt husgerådet til Tobia ut av kammeret.
12Da skjønte jeg at Gud ikke hadde sendt ham; han kom med denne profetien mot meg fordi Tobia og Sanballat hadde leid ham.
13Han var leid for at jeg skulle bli redd og gjøre dette og dermed synde, så de kunne få noe å anklage meg for og håne meg.
14Min Gud, tenk på Tobia og Sanballat etter disse gjerningene deres, og på profetinnen Noadja og de andre profetene som ville skremme meg.
9Så kom jeg til stattholderne bortenfor elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde også sendt hærførere og ryttere med meg.
2Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene som hadde sluppet unna, som var blitt igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.
3De sa til meg: Resten, de som er igjen etter fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er også revet ned, og portene er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, fastet og ba for himmelens Gud.
1Da Juda og Benjamins motstandere fikk høre at de som var kommet tilbake fra fangenskapet, bygde tempelet for Herren, Israels Gud,
3På samme tid kom Tatnai, stattholderen i landet på den andre siden av elven, Sjetar-Bosnai og deres medarbeidere til dem og sa: Hvem har gitt dere befaling om å bygge dette huset og fullføre dette murverket?
4Da sa vi til dem: Hva heter de mennene som reiser denne bygningen?
16Da alle fiendene våre hørte det, og alle folkene rundt oss så det, ble de svært nedslåtte, for de forsto at dette arbeidet var gjort av vår Gud.
17I de dagene sendte Judas stormenn mange brev til Tobia, og Tobias brev kom til dem.
15Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
19De fortalte også om hans gode gjerninger for meg og bar mine ord videre til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
2Derfor sa kongen til meg: Hvorfor er du så nedstemt, når du ikke er syk? Dette er ikke annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
11Våre fiender sa: De skal verken vite eller se noe før vi er midt iblant dem og dreper dem og stanser arbeidet.
12Da jødene som bodde nær dem, kom, sa de til oss ti ganger: Fra alle steder der dere vender dere, vil de falle over dere.
28En av sønnene til Jojada, sønn av Eljasjib, ypperstepresten, var svigersønn til Sanballat horonitten. Derfor drev jeg ham bort fra meg.
12La kongen vite at jødene som kom opp fra deg til oss, har kommet til Jerusalem. De bygger den opprørske og onde byen, de har satt opp murene og lagt grunnvollene.
13La det nå være kjent for kongen at hvis denne byen blir bygd opp og murene reist på nytt, vil de ikke betale toll, skatt og avgift, og dermed vil du skade kongenes inntekter.
4Før dette hadde presten Eljasjib, som hadde tilsyn med kammeret i vår Guds hus, vært i slekt med Tobia.
6Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
7Jeg sa også til kongen: Hvis det behager kongen, la meg få brev til stattholderne bortenfor elven, så de lar meg passere til jeg kommer til Juda.
2De som kom med Serubabel: Jesjua, Nehemja, Seraja, Reelaja, Mordekai, Bilshan, Mispar, Bigvai, Rehum, Baana. Tallet på mennene av Israels folk:
8La det bli kjent for kongen at vi dro inn i provinsen Juda, til huset til den store Gud. Det bygges med store steinblokker, og tømmerbjelker legges inn i murene. Arbeidet skrider raskt fram og lykkes under deres hånd.
10Etterpå gikk jeg til huset til Sjemaja, sønn av Delaja, sønn av Mehetabel, som holdt seg innestengt. Han sa: La oss møtes i Guds hus, inne i tempelet, og la oss stenge dørene i tempelet, for de kommer for å drepe deg; ja, i natt kommer de for å drepe deg.
22For jeg skammet meg over å be kongen om en avdeling soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans makt og vrede er over alle som forlater ham.
7Ved siden av dem satte gibeonitten Melatja og meronotitten Jadon, menn fra Gibeon og fra Mispa, i stand, fram til stattholderens sete på denne siden av elven.
15Og jeg er meget vred på folkeslagene som lever sorgløst; for jeg var bare litt vred, men de bidro til å øke ulykken.