Salmenes bok 78:19
De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
Ja, de talte mot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?
Ja, de talte mot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?
Ja, de talte imot Gud; de sa: Kan Gud sette et bord midt i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
Ja, de talte imot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?
Ja, de talte imot Gud og sa: 'Kan Gud legge fram et bord midt i ødemarken?'
Ja, de talte imot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?
De talte mot Gud. De sa: 'Kan Gud dekke bord i ørkenen?'
They spoke against God, saying, 'Can God prepare a table in the wilderness?'
De talte mot Gud; de sa: «Kan Gud dekke et bord i ørkenen?»
Og de talede imod Gud, de sagde: Mon Gud kunde berede et Bord i Ørken?
Yea, they spake against God; they said, Can God furnish a table in the wilderness?
Ja, de talte mot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?
Yes, they spoke against God; they said, Can God furnish a table in the wilderness?
Ja, de talte imot Gud. De sa: "Kan Gud dekke et bord i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: «Er Gud i stand til å dekke et bord i ørkenen?»
Ja, de talte mot Gud; de sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
Yea, they spake against God; They said, Can God prepare a table in the wilderness?
Yea, they spake{H8762)} against God; they said{H8804)}, Can{H8799)} God furnish{H8800)} a table in the wilderness?
They tempted God in their hertes, and requyred meate for their lust,
They spake against God also, saying, Can God prepare a table in the wildernesse?
They spake against God: they said, can God prepare a table in the wildernesse?
Yea, they spake against God; they said, Can God furnish a table in the wilderness?
Yes, they spoke against God. They said, "Can God prepare a table in the wilderness?
And they speak against God -- they said: `Is God able to array a table in a wilderness?'
Yea, they spake against God; They said, Can God prepare a table in the wilderness?
Yea, they spake against God; They said, Can God prepare a table in the wilderness?
They said bitter words against God, saying, Is God able to make ready a table in the waste land?
Yes, they spoke against God. They said, "Can God prepare a table in the wilderness?
They insulted God, saying,“Is God really able to give us food in the wilderness?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
20Se, han slo klippen, og vannet strømmet ut, bekker flommet over; kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?
21Da Herren hørte det, ble han vred; en ild ble tent mot Jakob, og harme kom også over Israel,
15Han kløvde klippene i ørkenen og ga dem å drikke som fra de dype vann.
16Han lot bekker strømme ut av berget og fikk vann til å renne ned som elver.
17Men de fortsatte å synde mot ham ved å egge Den Høyeste i ørkenen.
18De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat etter sitt begjær.
5Folket talte mot Gud og mot Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ørkenen? Det er verken brød eller vann, og vi avskyr dette usle brødet.
40Hvor ofte krenket de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
41Ja, de vendte om og fristet Gud, de satte Israels Hellige på prøve.
14Men de ga etter for sine lyster i overmål i ørkenen og fristet Gud i ødemarken.
15Du ga dem brød fra himmelen mot sulten, lot vann strømme for dem ut av klippen mot tørsten og lovte at de skulle gå inn og ta det landet i eie som du hadde sverget å gi dem.
2Derfor klandret folket Moses og sa: Gi oss vann, så vi kan drikke! Moses sa til dem: Hvorfor klandrer dere meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?
3Folket tørstet der etter vann, og de murret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å drepe oss og barna våre og buskapen vår av tørst?
22Skal småfeet og storfeet slaktes for dem så det er nok for dem? Eller skal all fisken i havet samles for dem så det er nok for dem?
28Han lot det falle midt i leiren, rundt om deres boliger.
29Så spiste de og ble rikelig mette; han ga dem det de hadde lyst på.
30De holdt ikke opp med sin lyst; mens maten ennå var i munnen deres,
31kom Guds vrede over dem. Han drepte de kraftigste blant dem og felte Israels utvalgte menn.
32Til tross for alt dette syndet de fortsatt og trodde ikke, tross hans undergjerninger.
24De foraktet også det herlige landet, de trodde ikke på hans ord.
25De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
26Derfor løftet han hånden mot dem for å la dem falle i ørkenen,
2Hele Israels menighet klaget mot Moses og Aron i ørkenen.
3Israels barn sa til dem: Om vi bare hadde dødd for Herrens hånd i landet Egypt, der vi satt ved kjøttgrytene og spiste oss mette av brød! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele denne forsamlingen dø av sult.
56Likevel fristet og egget de Gud, Den Høyeste, og holdt ikke hans vitnesbyrd.
40Folket ba, og han lot vaktler komme, og han mettet dem med himmelsk brød.
18Ja, da de hadde laget seg en støpt kalv og sa: Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt, og de gjorde seg skyldige i store krenkelser,
6De sa ikke: Hvor er Herren, han som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land av ødemarker og groper, gjennom et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen dro gjennom, der ingen bodde?
24Da knurret folket mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?
17Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
4Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, så vi og buskapen vår skal dø her?
9da deres fedre fristet meg, satte meg på prøve og så mine gjerninger i førti år.
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket trosse meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
7Han kalte stedet Massa og Meriba, fordi israelittene klandret og fordi de satte Herren på prøve ved å si: Er Herren blant oss eller ikke?
21De tørstet ikke da han ledet dem gjennom ørkenene; han lot vann strømme for dem ut av klippen. Han kløvde også klippen, og vannet fosset ut.
22Også ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herren til vrede.
8Moses sa: Dette skal skje når Herren i kveld gir dere kjøtt å spise og om morgenen brød så dere blir mette. For Herren har hørt klagene dere klager mot ham. Hva er vel vi? Det er ikke oss dere klager mot, men Herren.
20Du ga dem også din gode Ånd for å lære dem, du nektet dem ikke mannaen, og du ga dem vann for tørsten.
15han som ledet dere gjennom den store og skremmende ørkenen, hvor det var brennende slanger og skorpioner og tørke, hvor det ikke var vann; han som lot vann strømme ut for dere fra flintklippen;
16han som ga dere manna å spise i ørkenen, som fedrene deres ikke kjente, for å ydmyke dere og prøve dere, for til sist å gjøre vel mot dere;
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
2Alle israelittene murret mot Moses og mot Aron, og hele menigheten sa til dem: Om bare vi hadde dødd i Egypt! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!
22For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,
24Han lot manna regne over dem til mat og ga dem korn fra himmelen.
10Moses og Aron samlet menigheten foran klippen, og han sa til dem: Hør nå, dere opprørere! Skal vi hente vann til dere fra denne klippen?
17De sa til Gud: Gå bort fra oss! Og: Hva kan vel Den Allmektige gjøre for dem?
2Det var ikke vann for menigheten, og de samlet seg mot Moses og Aron.
5Men med mange av dem hadde Gud ikke velbehag; de falt nemlig i ørkenen.
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som murrer mot meg? Jeg har hørt israelittenes murring, som de murrer mot meg.
9da fedrene deres fristet meg, satte meg på prøve og så min gjerning.