Da sa den kvinnen som hadde det levende barnet, til kongen, for hennes morsfølelser var blitt opprørt for sønnen hennes: "Å, min herre! Gi henne det levende barnet, og drep det ikke!" Men den andre sa: "Verken jeg eller du skal ha det. Del!"
Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen – hennes morshjerte brant for sønnen – og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt – del det.
Da sa kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen—for morshjertet hennes brant for sønnen: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Han skal verken være min eller din—del ham!
Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen — for hennes indre brant av medlidenhet med sin sønn — og hun sa: Hør meg, min herre! Gi henne det levende barnet, og drep det ikke! Men den andre sa: Det skal verken bli mitt eller ditt. Del det!
Da sa kvinnen som hadde den levende sønnen, til kongen, for hennes morskjærlighet brant overfor hennes sønn: «Vær så snill, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!» Men den andre sa: «Verken jeg eller du skal ha ham. Gjør dere ferdige og del ham!»
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt, del det!
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen, for hun lengtet etter sønnen sin, og sa: O, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Da sa kvinnen hvis sønn var levende til kongen, for hennes innvoller brant for sønnen: 'Hør, min herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!' Men den andre sa: 'Det skal verken være mitt eller ditt, del det!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte, til kongen, for hennes indre fyltes med kjærlighet til sitt barn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke!" Men den andre sa: "La det ikke være hverken mitt eller ditt; skjær det over!"
Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da talte kvinnen hvis barn var levende til kongen, for hennes inderste sår lengtet etter barnet, og hun sa: «Herre, gi henne det levende barnet, så det ikke blir drept.» Den andre kvinnen svarte: «La det verken bli mitt eller ditt, men del det.»
Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da sa kvinnen som var barnets mor, til kongen, for hennes moderhjerte vek over sønnen hennes: 'Herre, gi henne den levende barnet, bare ikke drep det!' Men den andre sa: 'Verken jeg eller du skal ha det. Del!'
The woman whose son was alive was deeply moved out of love for her son and said to the king, 'Please, my lord, give her the living child! Do not kill him!' But the other said, 'Neither I nor you shall have him. Cut him in two!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn: «Å herre, gi henne den levende gutten og drep ham ikke!» Men den andre sa: «La det verken være mitt eller ditt; skjer dere barnet.»
Da sagde Qvinden, hvis Søn var den levende, til Kongen, — thi hendes Indvolde brændte over hendes Søn — ja hun sagde: (Hør) mig, min Herre! giver hende det levende Barn, og slaaer det ikke ihjel; men hiin sagde: Det skal hverken være mit eller dit, deler det.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, but divide it.
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hun ble overveldet av kjærlighet for sin sønn, og hun sa: Min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Then the woman whose the living child was, spoke to the king, for her heart yearned for her son, and she said, O my lord, give her the living child, and do not kill it. But the other said, Let it be neither mine nor yours, but divide it.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, but divide it.
Da talte kvinnen, som det levende barnet tilhørte, til kongen, for hun brant av kjærlighet til sitt barn, og hun sa: "Å, herre, gi henne det levende barnet, og la det ikke drepes!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt; del det."
Da sa kvinnen hvis sønn var levende, til kongen, for hennes følelser for sønnen rørte seg opp i henne: 'Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke!' Men den andre sa: 'La det verken være mitt eller ditt — del det.'
Da talte kvinnen hvis sønn som var i live til kongen, for hennes hjerte brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og slå det ikke i hjel. Men den andre sa: Det skal verken være mitt eller ditt; del det.
Da trådte moren til det levende barnet fram, for hun følte et inderlig for sitt barn, og hun sa, Min herre, gi henne barnet; skad det ikke. Men den andre kvinnen sa, Det skal verken være mitt eller ditt; la det bli delt.
Then sayde the woman whose sonne lyued, vnto ye kinge: (for hir motherly hert was kyndled with pite ouer hir sonne) Oh my lorde, geue hir the childe alyue, and kyll it not. But the other sayde: Let it nether be myne ner thine, but let it be parted.
Then spake the woman, whose the liuing child was, vnto the King, for her compassion was kindled toward her sonne, and she sayde, Oh my lorde, giue her the liuing childe, & slay him not: but the other sayde, Let it be neither mine nor thine, but deuide it.
Then spake the woman whose the liuing childe was, vnto the king (for her bowelles yerned vpon her sonne) and sayde: I besech thee my lorde geue her the liuing childe, and in no wyse slay it: But the other sayde, Let it be neither myne nor thyne, but deuide it.
Then spake the woman whose the living child [was] unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, [but] divide [it].
Then spoke the woman whose the living child was to the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no way kill it. But the other said, It shall be neither mine nor yours; divide it.
And the woman whose son `is' the living one saith unto the king (for her bowels yearned over her son), yea, she saith, `O, my lord, give to her the living child, and put it not at all to death;' and this `one' saith, `Let it be neither mine or thine -- cut `it'.'
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then the mother of the living child came forward, for her heart went out to her son, and she said, O my lord, give her the child; do not on any account put it to death. But the other woman said, It will not be mine or yours; let it be cut in two.
Then the woman whose the living child was spoke to the king, for her heart yearned over her son, and she said, "Oh, my lord, give her the living child, and in no way kill it!" But the other said, "It shall be neither mine nor yours. Divide it."
The real mother spoke up to the king, for her motherly instincts were aroused. She said,“My master, give her the living child! Whatever you do, don’t kill him!” But the other woman said,“Neither one of us will have him! Let them cut him in two!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19"Og denne kvinnens sønn døde om natten, for hun hadde ligget på ham."
20"Hun sto opp midt på natten, tok sønnen min fra siden min mens din tjenestekvinne sov, og hun la ham ved sitt bryst. Den døde sønnen sin la hun i mitt bryst."
21"Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min, se, da var han død. Men da jeg så nøye på ham om morgenen, se, det var ikke min sønn som jeg hadde født."
22Den andre kvinnen sa: "Nei, min sønn er den levende, og din sønn er den døde!" Den første sa: "Nei, din sønn er den døde, og min sønn er den levende!" Slik talte de for kongen.
23Da sa kongen: "Hun sier: Dette er min sønn, den levende, og din sønn er den døde; og hun andre sier: Nei, din sønn er den døde, og min sønn er den levende."
24Så sa kongen: "Hent et sverd til meg!" De brakte sverdet fram for kongen.
25Kongen sa: "Del det levende barnet i to, og gi halvparten til den ene og halvparten til den andre."
27Da svarte kongen: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke! Hun er hans mor."
28Hele Israel fikk høre den dommen som kongen hadde felt. De fikk ærefrykt for kongen, for de så at Guds visdom var i ham til å dømme rett.
28Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
29Så kokte vi min sønn og åt ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg sønnen din, så skal vi spise ham. Men hun gjemte sønnen sin.
30Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, fikk folket se at han bar sekkestrie innenpå kroppen.
10Kongen sa: «Kommer noen og snakker til deg, så før ham hit til meg; han skal ikke lenger røre deg.»
11Hun sa: «La nå kongen minne Herren, din Gud, så blodhevneren ikke stadig vil ødelegge, og så de ikke utrydder min sønn.» Han svarte: «Så sant Herren lever, skal ikke et hår av din sønn falle til jorden.»
12Da sa kvinnen: «La din tjenestekvinne få tale et ord til min herre kongen.» Han sa: «Tal!»
13Kvinnen sa: «Hvorfor har du da tenkt slik mot Guds folk? Når kongen taler dette ordet, gjør han seg selv skyldig ved at han ikke henter hjem sin forviste.»
5Kongen sa til henne: «Hva er det med deg?» Hun svarte: «Sannelig, jeg er en enke; min mann er død.»
6Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i trette ute på marken, og det var ingen som skilte dem. Den ene slo den andre og drepte ham.
7Nå har hele slekten reist seg mot din tjenestekvinne og sier: Overgi ham som slo sin bror, så vi kan drepe ham for brorens blod, han som drepte. Dermed vil vi også utrydde arvingen. Slik vil de slokke den gnisten jeg har igjen, så min mann ikke får navn og etterkommere på jorden.
8Kongen sa til kvinnen: «Gå hjem! Jeg skal gi ordre i din sak.»
16Han sa: Når dere hjelper de hebraiske kvinnene å føde og ser etter på fødestolen, hvis det er en sønn, skal dere drepe ham; er det en datter, skal hun få leve.
17Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem; de lot guttene leve.
18Da kalte farao jordmødrene til seg og sa til dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt guttene leve?
17Den ene kvinnen sa: "Hør meg, herre! Jeg og denne kvinnen bor i samme hus, og jeg fødte der i huset mens hun var til stede."
15Nå er det fordi folket skremte meg at jeg kom for å tale dette ordet til min herre kongen. Din tjenestekvinne sa til seg selv: Jeg vil tale til kongen; kanskje vil kongen gjøre som sin tjenestekvinne ber.
16For kongen vil høre og berge sin tjenestekvinne fra hånden til den mannen som vil utrydde meg og min sønn sammen fra Guds arv.
18Kongen svarte og sa til kvinnen: «Skjul ikke for meg det jeg spør deg om!» Kvinnen sa: «Tal, min herre konge!»
19Kongen sa: «Er Joabs hånd med deg i alt dette?» Kvinnen svarte: «Så sant du lever, min herre konge, ingen kan bøye til høyre eller venstre fra noe av det min herre kongen har sagt. Det var din tjener Joab som befalte meg; det var han som la alle disse ordene i din tjenestekvinnes munn.»
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og la min sønn dø?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din! Han tok ham ut av fanget hennes, bar ham opp i loftskammeret der han bodde, og la ham på sengen sin.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også gjøre ondt mot enken som jeg bor hos, så du lar sønnen hennes dø?
30Guttens mor sa: "Så sant Herren lever og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke." Da sto han opp og fulgte etter henne.
2Hva, min sønn? Hva, sønn av mitt morsliv? Hva, sønn av mine løfter?
6Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham alt. Da satte kongen over henne en hoffmann og sa: Gi henne tilbake alt som er hennes, og all avkastningen av marken fra den dagen hun forlot landet og fram til nå.
12«La henne ikke bli som et dødfødt barn som, idet det kommer ut av sin mors liv, har halvparten av kroppen fortæret.»
8Men hun, tilskyndet av sin mor, sa: Gi meg her på et fat hodet til Døperen Johannes.
9Kongen ble bedrøvet, men på grunn av eden og dem som lå til bords med ham, befalte han at det skulle gis.
56Den mest fornemme og bortskjemte kvinnen hos deg, som av finhet og skjørhet aldri har prøvd å sette fotsålen på jorden, hennes øye skal være ondt mot mannen i sin favn og mot sønnen og datteren sin,
6Hun åpnet den og så barnet; se, det var en gutt som gråt. Hun fikk medfølelse med ham og sa: «Dette er et av hebrernes barn.»
19Han sa: «De var mine brødre, min egen mors sønner. Så sant Herren lever: Hadde dere latt dem leve, ville jeg ikke ha drept dere.»
23Elia tok gutten, bar ham ned fra loftskammeret til huset og ga ham til moren. Elia sa: Se, sønnen din lever.
10De medfølende kvinners hender kokte sine egne barn; de ble til mat for dem da mitt folks datter ble knust.
12Kom nå, la meg gi deg et råd, så kan du berge livet ditt og livet til din sønn Salomo.
13at dere lar min far og mor, mine brødre og søstre og alle som hører dem til, få leve, og berger vårt liv fra døden.»
19Han sa til faren: "Hodet mitt, hodet mitt!" Faren sa til tjeneren: "Bær ham til moren hans."
21Gi derfor sønnene deres over til hungersnød; overgi dem til sverdet. La konene deres bli berøvet barn og bli enker. La mennene deres bli drept, deres unge menn hugget ned med sverd i krigen.
20Da hun sto for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn! Men hun svarte ikke og ga det ingen akt.