Markus 12:7
Men vinbøndene sa til hverandre: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.»
Men vinbøndene sa til hverandre: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.»
Men forpakterne sa seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men vinbøndene sa seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men vingårdsmennene sa til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår!
Men de haugene sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, og arven skal bli vår.
Men vingårdsmennene sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så får vi arven.
Men disse dyrkerne sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven blir vår.
Men vinbøndene sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'
Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men vinbøndene sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'
Men vinbøndene sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'
Men vinedyrkerne sa til hverandre: 'Dette er arvingen. La oss drepe ham, så skal arven bli vår.'
Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen! Kom, la oss drepe ham, og arven vil bli vår.’
Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen! Kom, la oss drepe ham, og arven vil bli vår.’
Men vinbøndene sa til hverandre: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår!»
But those farmers said to one another, 'This is the heir. Come, let us kill him, and the inheritance will be ours.'
Men vinbøndene sa til hverandre, 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'
Men de samme Viingaardsmænd sagde til hverandre: Denne er Arvingen; kommer, lader os slaae ham ihjel, saa bliver Arven vores.
But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.
Men disse vinbøndene sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så vil arven bli vår.
But those farmers said among themselves, 'This is the heir. Come, let us kill him, and the inheritance will be ours.'
But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.
Men de bøndene sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så vil arven bli vår.'
Men vingårdsfolkene sa til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men vinbøndene sa til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men arbeidere sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så vil arven bli vår.
But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.
But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.
But the tenauntes sayde amongest them selves: this is the heyre: come let vs kyll hym and ye inheritauce shalbe oures.
But the same hussbandmen sayde amonge them selues: This is the heyre, Come, let vs kyll him, so shal the inheritaunce be ours.
But ye husbandmen said among themselues, This is the heire: come, let vs kill him, and the inheritance shalbe ours.
But the husbandmen saide amongest them selues: this is the heyre, come, let vs kyll him, and the inheritaunce shalbe ours.
‹But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.›
But those farmers said among themselves, 'This is the heir. Come, let's kill him, and the inheritance will be ours.'
and those husbandmen said among themselves -- This is the heir, come, we may kill him, and ours shall be the inheritance;
But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.
But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.
But those workmen said among themselves, This is he who will one day be the owner of the property; come, let us put him to death, and the heritage will be ours.
But those farmers said among themselves, 'This is the heir. Come, let's kill him, and the inheritance will be ours.'
But those tenants said to one another,‘This is the heir. Come, let’s kill him and the inheritance will be ours!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: En mann plantet en vingård, leide den ut til vinbønder og var borte lenge.
10Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men vinbøndene slo ham og sendte ham tomhendt bort.
11Så sendte han en annen tjener; også ham slo de, krenket ham og sendte ham tomhendt bort.
12Han sendte en tredje; også ham såret de og kastet ham ut.
13Da sa vingårdseieren: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn; kanskje vil de vise ham respekt.
14Men da vinbøndene så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
15Og de kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva vil da eieren av vingården gjøre med dem?
16Han skal komme og gjøre ende på disse vinbøndene og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
17Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette skriftordet: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnestein?
33Hør en annen lignelse: Det var en mann, en huseier, som plantet en vingård, satte gjerde omkring den, gravde en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste utenlands.
34Da tiden for frukten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vinbøndene for å få frukten hans.
35Men vinbøndene tok tjenerne hans; en slo de, en annen drepte de, en tredje steinet de.
36Igjen sendte han andre tjenere, flere enn de første; og de gjorde det samme med dem.
37Til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
38Men da vinbøndene fikk se sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans.
39Så tok de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.
40Når så vingårdens herre kommer, hva vil han gjøre med disse vinbøndene?
41De svarer: Disse onde skal han gi en ond død, og vingården vil han leie bort til andre vinbønder som gir ham frukten i rett tid.
8De tok ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.
9Hva vil da vingårdens herre gjøre? Han kommer og ødelegger disse vinbøndene og gir vingården til andre.
1Han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, satte et gjerde omkring den, gravde ut en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste utenlands.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for å få noe av avlingen fra vingården.
3Men de grep ham, slo ham og sendte ham bort tomhendt.
4Igjen sendte han en annen tjener. Ham kastet de stein på, slo i hodet og sendte bort vanæret.
5Han sendte enda en, og ham drepte de. Slik også mange andre: noen slo de, andre drepte de.
6Han hadde ennå én, en elsket sønn. Ham sendte han til dem til sist og sa: «De vil ha respekt for sønnen min.»
5Men de brydde seg ikke og gikk bort, en til sin egen åker, en annen til sin forretning,
6og de andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.
7Da kongen fikk høre det, ble han rasende. Han sendte ut soldatene sine, drepte disse morderne og brente byen deres.
28Hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Sønn, gå og arbeid i vingården min i dag.
27Tjenerne til husherren kom og sa til ham: Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor kommer da ugresset fra?
28Han svarte: En fiende har gjort dette. Tjenerne sa til ham: Vil du at vi skal gå ut og samle det sammen?
7De svarte: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere til vingården, så skal dere få det som er rett.
27Men disse fiendene mine, som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, før dem hit og hogg dem ned foran meg.»
16Så fortalte han dem en lignelse: En rik manns jord bar godt.
17Han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? For jeg har ikke hvor jeg kan samle avlingen min.
6Så fortalte han denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin. Han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen.
7Da sa han til gartneren: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det få stå og oppta jorden?
13En i folkemengden sa til ham: Mester, si til broren min at han skal dele arven med meg.
14Han vil ta de beste av åkrene, vingårdene og olivenlundene deres og gi dem til sine tjenere.
13Han svarte: «Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten.»
7Nå har hele slekten reist seg mot din tjenestekvinne og sier: Overgi ham som slo sin bror, så vi kan drepe ham for brorens blod, han som drepte. Dermed vil vi også utrydde arvingen. Slik vil de slokke den gnisten jeg har igjen, så min mann ikke får navn og etterkommere på jorden.
3Så døm da mellom meg og min vingård, dere som bor i Jerusalem, og dere menn i Juda!
43Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.
12og sa: Disse siste har bare holdt på én time, og du har gjort dem lik oss som har båret dagens byrde og den brennende heten.
10Mange hyrder har ødelagt min vingård, de har tråkket min jordlapp; de har gjort det lodd jeg har kjær, til en øde ørken.
1For himmelriket er lik en jordeier som tidlig om morgenen gikk ut for å leie arbeidere til vingården sin.
46da skal den tjenerens herre komme en dag han ikke venter og i en time han ikke kjenner, og han skal hugge ham i stykker og gi ham samme skjebne som de troløse.
37Han svarte: Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen.
12Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal de gråte og skjære tenner.