Matteus 22:5
Men de brydde seg ikke og gikk bort, en til sin egen åker, en annen til sin forretning,
Men de brydde seg ikke og gikk bort, en til sin egen åker, en annen til sin forretning,
Men de brydde seg ikke og gikk hver sin vei, en til åkeren sin, en annen til handelen sin.
Men de brydde seg ikke og gikk bort, en til sin egen åker, en annen til forretningen sin.
Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin gård, den andre til sin handel.
Men de tok lett på det og gikk sin vei, den ene til sin gård, den andre til sin handel.
Men de som var invitert, ville ikke komme; den ene dro til sin egen åker, den andre til sin handel.
Men de tok lett på det og gikk hver til sitt, en til sin gård, en annen til sin handel.
Men de brydde seg ikke og gikk sin vei, den ene til marken sin, den andre til forretningen sin.
Men de brydde seg ikke om det, og gikk hver til sitt: en til sin mark, en annen til sin handel;
Men de brydde seg ikke om det og gikk hver sin vei, én til sitt jorde og en annen til sin handel.
Men de brydde seg ikke om det og gikk hver til sitt, en til sin gård, en annen til sine forretninger.
Men de foraktet invitasjonen og dro tilbake på sine veier, den ene til sin gård, en annen til sin handel.
Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, én til sin gård, en annen til sin handel.
Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, én til sin gård, en annen til sin handel.
Men de brydde seg ikke om det, og gikk bort, en til sin åker, en til sin forretning.
But they paid no attention and went away, one to his field, another to his business.
Men de brydde seg ikke om det og gikk sine egne veier, den ene til sin åker, den andre til sin forretning.
Men de foragtede det og gik hen, den Ene paa sin Ager, den Anden til sit Kjøbmandskab.
But they made light of it, and went their ways, one to his farm, another to his merchandise:
Men de brydde seg ikke om det og gikk hver sin vei, en til åkeren sin, en annen til forretningen sin.
But they made light of it and went their ways, one to his farm, another to his business:
But they made light of it, and went their ways, one to his farm, another to his merchandise:
Men de brydde seg ikke, og gikk sin vei, en til sin gård, en annen til sin handel.
Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin åker, den andre til sin handel.
Men de brydde seg ikke om det og gikk sine egne veier, én til sin gård, en annen til sin handel;
Men de brydde seg ikke om det og gikk hver til sitt, en til sin gård, en annen til sin handel.
But they made light of it and went their wayes: one to his ferme place another about his marchaundise
But they made light of it, and wente their wayes: one to his hussbandrye, another to his marchaundise.
But they made light of it, and went their wayes, one to his farme, and another about his marchandise.
But they made lyght of it, and went their wayes, one to his farme, another to his marchaundize:
‹But they made light of› [it], ‹and went their ways, one to his farm, another to his merchandise:›
But they made light of it, and went their ways, one to his own farm, another to his merchandise,
and they, having disregarded `it', went away, the one to his own field, and the other to his merchandise;
But they made light of it, and went their ways, one to his own farm, another to his merchandise;
But they made light of it, and went their ways, one to his own farm, another to his merchandise;
But they gave no attention, and went about their business, one to his farm, another to his trade:
But they made light of it, and went their ways, one to his own farm, another to his merchandise,
But they were indifferent and went away, one to his farm, another to his business.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser:
2Himmelriket kan lignes med en konge som holdt bryllupsfest for sønnen sin,
3Han sendte tjenerne sine ut for å kalle de innbudte til bryllupet, men de ville ikke komme.
4Igjen sendte han ut andre tjenere og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand måltidet mitt; oksene mine og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!
6og de andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.
7Da kongen fikk høre det, ble han rasende. Han sendte ut soldatene sine, drepte disse morderne og brente byen deres.
8Så sa han til tjenerne: Bryllupet står ferdig, men de innbudte var ikke verdige.
9Gå derfor ut på veikryssene langs veiene, og innby til bryllupet alle dere finner.
10Tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester.
16Men han sa til ham: «Det var en mann som gjorde i stand et stort gjestebud og inviterte mange.»
17«Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin for å si til de innbudte: ‘Kom, for alt er nå klart.’»
18«Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’»
19«En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og er på vei for å prøve dem. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’»
20«Og en annen sa: ‘Jeg har giftet meg og kan derfor ikke komme.’»
21«Tjeneren kom og fortalte dette til herren sin. Da ble husbonden vred og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og smug, og før de fattige og uføre, de lamme og blinde, inn hit.’»
33Hør en annen lignelse: Det var en mann, en huseier, som plantet en vingård, satte gjerde omkring den, gravde en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste utenlands.
34Da tiden for frukten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vinbøndene for å få frukten hans.
35Men vinbøndene tok tjenerne hans; en slo de, en annen drepte de, en tredje steinet de.
36Igjen sendte han andre tjenere, flere enn de første; og de gjorde det samme med dem.
9Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: En mann plantet en vingård, leide den ut til vinbønder og var borte lenge.
10Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men vinbøndene slo ham og sendte ham tomhendt bort.
11Så sendte han en annen tjener; også ham slo de, krenket ham og sendte ham tomhendt bort.
12Han sendte en tredje; også ham såret de og kastet ham ut.
1Han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, satte et gjerde omkring den, gravde ut en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste utenlands.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for å få noe av avlingen fra vingården.
3Men de grep ham, slo ham og sendte ham bort tomhendt.
4Igjen sendte han en annen tjener. Ham kastet de stein på, slo i hodet og sendte bort vanæret.
5Han sendte enda en, og ham drepte de. Slik også mange andre: noen slo de, andre drepte de.
10Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. De som var klare, gikk inn med ham til bryllupsfesten, og døren ble stengt.
14Men da vinbøndene så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
15Og de kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva vil da eieren av vingården gjøre med dem?
16Han skal komme og gjøre ende på disse vinbøndene og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
7Men vinbøndene sa til hverandre: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.»
8De tok ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.
28Hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Sønn, gå og arbeid i vingården min i dag.
29Han svarte: Det vil jeg ikke. Men senere angret han og gikk.
30Så gikk han til den andre og sa det samme. Han svarte: Ja, herre! — men gikk ikke.
5Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle og sov.
18Men han som hadde fått ett, gikk bort og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
12Han sa: «En mann av høy ætt dro til et land langt borte for å få kongemakt og så vende tilbake.
4og han sa til dem: Gå også dere til vingården, så vil jeg gi dere det som er rett.
14Det er som når en mann skulle reise utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem eiendommen sin.
13Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham, og kast ham ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.
38Men da vinbøndene fikk se sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans.
39Så tok de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.
7Til gjestene fortalte han også en lignelse; han la merke til hvordan de valgte seg de fremste plassene. Han sa til dem:
1For himmelriket er lik en jordeier som tidlig om morgenen gikk ut for å leie arbeidere til vingården sin.
2Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem til vingården.
41De svarer: Disse onde skal han gi en ond død, og vingården vil han leie bort til andre vinbønder som gir ham frukten i rett tid.
15Da han kom tilbake etter å ha fått kongemakt, lot han kalle inn til seg disse tjenerne som han hadde gitt pengene, for å få vite hva de hadde tjent.