Lukas 20:14
Men da vinbøndene så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men da vinbøndene så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men da forpakterne så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da forpakterne så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men da vingårdsmennene fikk se ham, overla de med hverandre og sa: Dette er arvingen. La oss drepe ham, så arven blir vår.
Men da vingårdsarbeiderne så ham, begynte de å resonere med seg selv og sa: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så arven blir vår.
Da de så ham, sa dyrkerne til hverandre: "Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så blir arven vår."
Men da vinbøndene så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, slik at arven blir vår.
Men da vinbøndene så ham, begynte de å tenke: Dette er arvingen, la oss drepe ham så arven blir vår.
Men da vinbøndene så ham, samrådde de seg og sa: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, diskuterte de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.'
Men da vingårdsfolkene så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så kan arven bli vår.
«Men da landarbeiderne så ham, tenkte de: ‘Dette er arvingen. La oss drepe ham, så vi kan ta arven selv.’»
Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
Men da vingårdsmennene så ham, rådførte de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så vil arven bli vår.
But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Let’s kill him so that the inheritance will be ours.'
Men da bøndene så sønnen, snakket de sammen og sa: 'Dette er arvingen. La oss drepe ham, så blir arven vår.’
Men der Viingaardsmændene saae ham, tænkte de ved sig selv og sagde: Denne er Arvingen; kommer, lader os slaae ham ihjel, at Arven maa blive vor.
But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
Men da vinbøndene så ham, diskuterte de seg imellom og sa: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham så arven kan bli vår.
But when the tenant farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
Men da arbeiderne så ham, diskuterte de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven blir vår.'
Men da de så ham, sa bøndene til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, rådførte de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da arbeiderne så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så blir arven våres.
But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the fermers sawe him they thought in them selves sayinge: this is the heyre come let vs kyll him that the inheritaunce maye be oures.
But whan the hussbande men sawe the sonne, they thought in the selues, and sayde: This is the heyre, come, let vs kyll him, yt the inheritaunce maye be oures.
But when the husbandmen sawe him, they reasoned with themselues, saying, This is the heire: come, let vs kill him, that the inheritance may be ours.
But when the husbande men sawe him, they reasoned within them selues, saying: This is the heyre, come, let vs kyll hym, that the inheritaunce may be ours.
‹But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.›
"But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Come, let's kill him, that the inheritance may be ours.'
and having seen him, the husbandmen reasoned among themselves, saying, This is the heir; come, we may kill him, that the inheritance may become ours;
But when the husbandmen saw him, they reasoned one with another, saying, This is the heir; let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the husbandmen saw him, they reasoned one with another, saying, This is the heir; let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the workmen saw him, they said to one another, This is he who will one day be the owner of the property: let us put him to death and the heritage will be ours.
"But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Come, let's kill him, that the inheritance may be ours.'
But when the tenants saw him, they said to one another,‘This is the heir; let’s kill him so the inheritance will be ours!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
33Hør en annen lignelse: Det var en mann, en huseier, som plantet en vingård, satte gjerde omkring den, gravde en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste utenlands.
34Da tiden for frukten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vinbøndene for å få frukten hans.
35Men vinbøndene tok tjenerne hans; en slo de, en annen drepte de, en tredje steinet de.
36Igjen sendte han andre tjenere, flere enn de første; og de gjorde det samme med dem.
37Til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
38Men da vinbøndene fikk se sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans.
39Så tok de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.
40Når så vingårdens herre kommer, hva vil han gjøre med disse vinbøndene?
41De svarer: Disse onde skal han gi en ond død, og vingården vil han leie bort til andre vinbønder som gir ham frukten i rett tid.
1Han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, satte et gjerde omkring den, gravde ut en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste utenlands.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for å få noe av avlingen fra vingården.
3Men de grep ham, slo ham og sendte ham bort tomhendt.
4Igjen sendte han en annen tjener. Ham kastet de stein på, slo i hodet og sendte bort vanæret.
5Han sendte enda en, og ham drepte de. Slik også mange andre: noen slo de, andre drepte de.
6Han hadde ennå én, en elsket sønn. Ham sendte han til dem til sist og sa: «De vil ha respekt for sønnen min.»
7Men vinbøndene sa til hverandre: «Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.»
8De tok ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.
9Hva vil da vingårdens herre gjøre? Han kommer og ødelegger disse vinbøndene og gir vingården til andre.
15Og de kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva vil da eieren av vingården gjøre med dem?
16Han skal komme og gjøre ende på disse vinbøndene og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
17Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette skriftordet: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnestein?
9Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: En mann plantet en vingård, leide den ut til vinbønder og var borte lenge.
10Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men vinbøndene slo ham og sendte ham tomhendt bort.
11Så sendte han en annen tjener; også ham slo de, krenket ham og sendte ham tomhendt bort.
12Han sendte en tredje; også ham såret de og kastet ham ut.
13Da sa vingårdseieren: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn; kanskje vil de vise ham respekt.
28Hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Sønn, gå og arbeid i vingården min i dag.
5Men de brydde seg ikke og gikk bort, en til sin egen åker, en annen til sin forretning,
6og de andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.
7Da kongen fikk høre det, ble han rasende. Han sendte ut soldatene sine, drepte disse morderne og brente byen deres.
27Tjenerne til husherren kom og sa til ham: Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor kommer da ugresset fra?
28Han svarte: En fiende har gjort dette. Tjenerne sa til ham: Vil du at vi skal gå ut og samle det sammen?
1For himmelriket er lik en jordeier som tidlig om morgenen gikk ut for å leie arbeidere til vingården sin.
2Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem til vingården.
7De svarte: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere til vingården, så skal dere få det som er rett.
8Da det ble kveld, sa eieren av vingården til forvalteren sin: Kall inn arbeiderne og gi dem lønnen, begynn med de siste og slutt med de første.
4og han sa til dem: Gå også dere til vingården, så vil jeg gi dere det som er rett.
19Overprestene og de skriftlærde ville gjerne legge hånd på ham i samme stund, men de var redde for folket; for de forsto at det var mot dem han hadde sagt denne lignelsen.
20De holdt ham under oppsikt og sendte spioner som lot som om de var rettskafne, for å fange ham i ord og kunne overgi ham til landshøvdingens myndighet.
27Men disse fiendene mine, som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, før dem hit og hogg dem ned foran meg.»
11Da de fikk den, murret de mot jordeieren
17Han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? For jeg har ikke hvor jeg kan samle avlingen min.
3Så døm da mellom meg og min vingård, dere som bor i Jerusalem, og dere menn i Juda!
4Hva mer var det å gjøre med min vingård som jeg ikke har gjort i den? Hvorfor bar den villdruer da jeg ventet at den skulle bære druer?
15Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller er du misunnelig fordi jeg er god?
43Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.
14Han vil ta de beste av åkrene, vingårdene og olivenlundene deres og gi dem til sine tjenere.
13Han svarte: «Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten.»
6Så fortalte han denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin. Han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen.
14Men hans landsmenn hatet ham og sendte en delegasjon etter ham for å si: ‘Vi vil ikke ha denne mannen til konge over oss.’