4 Mosebok 11:4
Den blandede folkemengden som var iblant dem, ble grepet av lyst; også Israels barn tok til å gråte og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemengden som var iblant dem, ble grepet av lyst; også Israels barn tok til å gråte og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Den blandede hopen som var blant dem, ga etter for begjæret. Også israelittene gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Rabbelen som var blant dem, fikk sterk lyst, og også Israels barn begynte igjen å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?»
Og den blandede hopen som var blant dem, ble grepet av begjær, og også Israels barn gråt igjen og sa: Hvem gir oss kjøtt å spise?
Hele folket som var blant dem, ble revet med av lengsel, og selv israelittene begynte å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?»
Og den blandede flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte å gråte igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Og den blandede folkemengden som var blant dem, begynte å lengte etter noe; og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemengden blant dem fikk en sterk lyst, og Israels barn begynte igjen å gråte og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Den sammensatte flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Og den blandede folkemengden blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte også å gråte igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Og den blandede mengden blant dem begynte å lengte etter kjøtt, og Israels barn gråt igjen og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'
Og den blandede folkemengden blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte også å gråte igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede flokken blant dem begynte å lengte intenst etter noe annet. Selv Israels barn begynte å gråte og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'
The rabble among them began to crave other food, and the Israelites also started to weep again, saying, 'Who will give us meat to eat?
Blant folket hadde den blandede hopen lyst på mer. Israels barn begynte også å gråte og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'
Og det menige Folk, som var midt iblandt dem, fik stor Begjærlighed; derfor begyndte ogsaa Israels Børn igjen at græde og sagde: Hvo vil give os Kjød at æde?
And the mixt multitude that was among them fell a lusting: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
Den sammensatte flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
And the mixed multitude that was among them fell to lusting, and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us meat to eat?
And the mixt multitude that was among them fell a lusting: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
Den blandede flokken blant dem lengtet sterkt, og også Israels barn gråt igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemengden som var blant dem, fikk stor lyst, og Israels barn vendte også tilbake og gråt og sa: 'Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemassen blant dem begynte å begjære sterkt, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkegruppen som gikk med dem ble grepet av lyst, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
And the rascall people that was amonge them fell a lustynge And the childern of Ysrael also went to and wepte and sayde: who shall geue us flesh to eate?
Then the comon sorte of people yt was amoge them, fell a lustinge, and sat & wepte wt the children of Israel, and sayde: Who wyll geue vs flesh to eate?
And a nomber of people that was amog them, fell a lusting, and turned away, and the children of Israel also wept, and saide, Who shall giue vs flesh to eate?
And a number of people that was among them fell a lustyng, and turned them selues, and wept (euen as dyd also the chyldren of Israel) and sayd: who shall geue vs fleshe to eate?
¶ And the mixt multitude that [was] among them fell a lusting: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
The mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
And the rabble who `are' in its midst have lusted greatly, and the sons of Israel also turn back and weep, and say, `Who doth give us flesh?
And the mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
And the mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
And the mixed band of people who went with them were overcome by desire: and the children of Israel, weeping again, said, Who will give us flesh for our food?
The mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, "Who will give us flesh to eat?
Complaints about Food Now the mixed multitude who were among them craved more desirable foods, and so the Israelites wept again and said,“If only we had meat to eat!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Hvor skulle jeg få kjøtt å gi til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt, så vi kan spise!
14Jeg makter ikke alene å bære hele dette folket; det blir for tungt for meg.
18Og til folket skal du si: Hellig dere for i morgen, så skal dere spise kjøtt. For dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Det var godt for oss i Egypt! Nå vil Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.
2Hele Israels menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
3Israelittene sa til dem: Om bare vi hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene og åt brød til vi ble mette! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele denne forsamlingen dø av sult.
4Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la det regne brød fra himmelen for dere. Folket skal gå ut og sanke sin dagsrasjon hver dag, for at jeg kan prøve om de vil vandre etter min lov eller ikke.
5Vi minnes fisken vi spiste i Egypt for ingenting, agurkene, melonene, purren, løken og hvitløken.
6Men nå er vi helt uttørket; det finnes ingenting – vi ser ikke annet enn manna.
20men en hel måned, til det går ut av neseborene på dere og blir dere vemmelig, fordi dere har forkastet Herren, som er midt iblant dere, og grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor gikk vi ut fra Egypt?
21Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots er det folket jeg er midt iblant, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, og de skal spise en måned!
22Skal småfe og storfe slaktes for dem, så det er nok for dem? Eller skal all havets fisk samles for dem, så det er nok for dem?
1Da satte hele menigheten i et høyt skrik, og folket gråt den natten.
2Alle israelittene knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Hadde vi bare dødd i Egypt eller dødd i denne ørkenen!»
3Hvorfor fører HERREN oss inn i dette landet for at vi skal falle for sverdet? Konene og småbarna våre blir til bytte. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
4Og de sa til hverandre: «La oss sette en leder og vende tilbake til Egypt.»
5Folket talte mot Gud og mot Moses: «Hvorfor førte dere oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ørkenen? Her er verken brød eller vann, og vi er blitt leie av denne elendige maten.»
18De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat for sin appetitt.
31Da sendte Herren en vind som førte vaktler inn fra havet og lot dem falle ved leiren, en dagsreise på den ene siden og en dagsreise på den andre siden rundt leiren; de lå i en høyde av om lag to alen over bakken.
32Folket var oppe hele den dagen og hele natten og hele neste dag og samlet vaktler. Den som samlet minst, samlet ti homer. De bredte dem ut for seg rundt leiren.
33Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tyggd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med et meget stort slag.
34Stedet fikk navnet Kibrot-Hattaava, for der begravde de folket som hadde gitt etter for begjæret.
2Folket kjeklet med Moses og sa: «Gi oss vann, så vi kan drikke!» Moses sa til dem: «Hvorfor kjekler dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?»
3Men der tørstet folket etter vann, og de murret mot Moses og sa: «Hvorfor førte du oss opp fra Egypt? Var det for å la meg, barna mine og buskapen min dø av tørst?»
4Da ropte Moses til Herren: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er like før de steiner meg.»
8Moses sa: Når Herren i kveld gir dere kjøtt å spise og om morgenen brød så dere blir mette, er det fordi Herren har hørt de klagene dere retter mot ham. For hvem er vi? Det er ikke mot oss dere klager, men mot Herren.
11Herren talte til Moses og sa:
12Jeg har hørt israelittenes klager. Si til dem: Ved skumring skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mette av brød. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud.
29De spiste og ble overmåte mette; det de ønsket, lot han komme til dem.
30De hadde ennå ikke lagt sin lyst fra seg; maten var ennå i munnen deres
38Også en stor blandet flokk dro opp sammen med dem, dessuten småfe og storfe, en meget stor buskap.
3Folket gikk i rette med Moses og sa: Om vi bare hadde dødd da våre brødre døde foran Herren!
4Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, så vi og buskapen vår må dø her?
14De ble grådige i ørkenen og satte Gud på prøve i ødemarken.
15Da israelittene så det, sa de til hverandre: Hva er dette? — for de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: Det er brødet som Herren har gitt dere å spise.
11De sa til Moses: «Var det fordi det ikke fantes graver i Egypt, at du har tatt oss hit for å dø i ørkenen? Hva er det du har gjort mot oss ved å føre oss ut av Egypt?»
1Det hendte at folket klaget og bar seg ille i Herrens ører. Herren hørte det, og hans vrede ble opptent; en ild fra Herren brant blant dem og fortærte i utkanten av leiren.
20Ja, han slo på klippen, så vann strømmet ut og bekker flommet. Kan han også gi brød, eller skaffe kjøtt til sitt folk?
31Mennene i mitt telt pleide å si: Hvem er det som ikke er blitt mett av hans mat?
24Da klaget folket mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?
9Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen sammen med den.
10Moses hørte at folket gråt, familie for familie, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herren svært sint, og det var ille i Moses’ øyne.
40De ba, og han lot vaktler komme; han mettet dem med himmelbrød.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi HERREN hater oss, førte han oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd og utrydde oss.
27«Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klage som de fører mot meg.»
32Moses sa: Dette er det Herren har befalt: En full omer av det skal gjemmes til oppbevaring for deres slekter, for at de skal se det brødet som jeg lot dere spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt.