Apostlenes gjerninger 28:19
Men da jødene satte seg imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt eget folk for.
'Men da jødene talte imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.'
Men da jødene sa imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene motsatte seg det, ble jeg nødt til å anke til keiseren, uten at jeg har noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene talte imot dette, ble jeg tvunget til å påkalle keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, måtte jeg påkalle keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene talte imot det, måtte jeg anke til keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage min nasjon for.
Men da jødene motsatte seg, var jeg nødt til å anke min sak til keiseren, ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, selv om jeg ikke har noe å anklage mitt folk for.
'Men da jødene motsatte seg det, ble jeg tvunget til å appellere til keiseren. Ikke for å anklage mitt eget folk.'
Men da jødene motsatte seg det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, ble jeg tvunget til å anke saken til keiser; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noen anklage mot mitt folk.
But when the Jews objected, I felt compelled to appeal to Caesar—not because I had any accusation to bring against my own people.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, men ikke for å anklage mitt eget folk.
men der Jøderne talede derimod, nødtes jeg til at indskyde min Sag for Keiseren, dog ikke som den, der havde Noget at anklage mit Folk for.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to cuse my nation of.
Men da jødene motsatte seg det, måtte jeg appellere til keiseren, uten å ha noe å anklage mitt eget folk for.
But when the Jews objected, I was compelled to appeal to Caesar, not that I had anything to accuse my nation of.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to accuse my nation of.
Men da jødene talte imot det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg har noen anklage mot mitt folk.
Men da jødene motsa det, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, måtte jeg anke til keiseren, men ikke fordi jeg hadde noe å klage på mot mitt eget folk.
But when ye Iewes cryed cotrary I was constrayned to appeale vnto Cesar: not because I had ought to accuse my people of.
But wha ye Iewes spake ye cotrary, I was costrayned to appeale vnto ye Emperor: not as though I had ought to accuse my people of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrained to appeale vnto Cesar, not because I had ought to accuse my nation of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrayned to appeale vnto Caesar: not that I had ought to accuse my people of.
But when the Jews spake against [it], I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to accuse my nation of.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
and the Jews having spoken against `it', I was constrained to appeal unto Caesar -- not as having anything to accuse my nation of;
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had aught whereof to accuse my nation.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had aught whereof to accuse my nation.
But when the Jews made protest against it, I had to put my cause into Caesar's hands; not because I have anything to say against my nation.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
But when the Jews objected, I was forced to appeal to Caesar– not that I had some charge to bring against my own people.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Tre dager senere kalte Paulus sammen lederne blant jødene. Da de var kommet, sa han til dem: "Brødre, jeg har ikke gjort noe som er imot folket vårt eller fedrenes skikker. Likevel ble jeg som fange utlevert fra Jerusalem til romerne."
18De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke fantes noen grunn til dødsstraff i min sak.
20Derfor har jeg bedt om å få se dere og tale med dere; for for Israels håp bærer jeg denne lenken.
21De sa til ham: "Vi har verken mottatt noen brev om deg fra Judea, eller har noen av brødrene som er kommet hit, meldt eller sagt noe ondt om deg."
22"Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener; for om denne sekten vet vi at det blir talt imot overalt."
7Da han kom, stilte jødene som var kommet ned fra Jerusalem seg rundt ham og framførte mange og tunge anklager mot Paulus, som de ikke kunne bevise.
8Paulus forsvarte seg: Jeg har ikke gjort noe galt verken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren.
9Men Festus, som ville vinne jødenes velvilje, svarte Paulus: Er du villig til å reise opp til Jerusalem og få saken din bedømt der for meg?
10Paulus sa: Jeg står for keiserens domstol, der jeg skal dømmes. Jødene har jeg ikke gjort urett, det vet du godt.
11Er jeg derimot skyldig og har gjort noe som fortjener døden, nekter jeg ikke å dø. Men hvis det ikke er hold i det disse anklager meg for, har ingen rett til å overgi meg til dem. Jeg anker til keiseren.
12Da konfererte Festus med rådet og svarte: Til keiseren har du anket; til keiseren skal du reise.
27Denne mannen ble grepet av jødene og var i ferd med å bli drept av dem. Jeg kom til med troppene og reddet ham, da jeg fikk vite at han er romersk borger.
28Da jeg ønsket å få vite hva de anklaget ham for, førte jeg ham ned til deres råd.
29Jeg fant at anklagen gjaldt stridsspørsmål i deres lov, men det var ikke noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.
30Da det ble meldt meg at det var en sammensvergelse mot mannen som snart ville bli satt i verk av jødene, sendte jeg ham straks til deg og påla også anklagerne å føre saken mot ham for deg. Lev vel.
15Om ham la øversteprestene og de eldste blant jødene fram anklager for meg da jeg kom til Jerusalem, og de ba om dom over ham.
16Til dem svarte jeg at det ikke er romersk skikk å overgi et menneske til undergang før den anklagede har fått møte sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.
17Da de så kom sammen her, utsatte jeg ingenting; neste dag satte jeg meg på dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram.
18Da anklagerne stilte seg opp, kom de ikke med noen anklage av den typen jeg hadde ventet.
19Men noen jøder fra Asia — de burde ha vært her hos deg og anklaget, hvis de hadde noe mot meg.
20Eller la disse selv si om de fant noen urett hos meg da jeg sto foran rådet,
21annet enn angående denne ene uttalelsen som jeg ropte mens jeg sto blant dem: Det er for oppstandelsen av de døde at jeg i dag blir dømt av dere.
24Festus sa: Kong Agrippa og alle menn som er til stede sammen med oss! Dere ser denne mannen som hele mengden av jøder har henvendt seg til meg om, både i Jerusalem og her, idet de ropte at han ikke burde få leve lenger.
25Jeg fant imidlertid at han ikke hadde gjort noe som fortjener døden. Men da han selv anket til keiseren, besluttet jeg å sende ham.
26Om ham har jeg ikke noe sikkert å skrive til min herre. Derfor har jeg ført ham fram for dere, og særlig for deg, kong Agrippa, for at jeg, når forhøret er holdt, kan ha noe å skrive.
27For jeg mener det er urimelig å sende av sted en fange uten også å gjøre rede for anklagene mot ham.
31Da de hadde trukket seg tilbake, sa de til hverandre: «Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker.»
32Agrippa sa til Festus: «Denne mannen kunne ha blitt løslatt dersom han ikke hadde anket til keiseren.»
13Heller ikke kan de bevise det de nå anklager meg for.
14Men dette bekjenner jeg for deg: At etter Veien, som de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud, idet jeg tror alt som er i samsvar med Loven og det som står skrevet hos profetene.
2Når det gjelder alt jeg blir anklaget for av jødene, konge Agrippa, regner jeg meg lykkelig over at jeg i dag får legge fram mitt forsvar for deg,
3særlig siden du har inngående kjennskap til alle skikkene og stridsspørsmålene blant jødene. Derfor ber jeg deg høre på meg med tålmod.
4Mitt liv fra ungdommen av, som helt fra begynnelsen har vært blant mitt folk og i Jerusalem, er kjent av alle jødene.
21For dette grep jødene meg i tempelet og forsøkte å ta livet av meg.
20Siden jeg var i villrede om hvordan jeg skulle undersøke dette, spurte jeg om han ville reise til Jerusalem og få saken sin dømt der.
21Men da Paulus anket og ba om at saken hans skulle bli avgjort av keiseren, befalte jeg at han skulle holdes i varetekt til jeg får sendt ham til keiseren.
1Brødre og fedre, hør nå på min forsvarstale til dere.
6Og nå står jeg for retten for håpet om det løftet Gud gav våre fedre.
7Dette håpet håper våre tolv stammer å nå fram til, idet de tjener Gud med iver natt og dag. For dette håpets skyld, konge Agrippa, blir jeg anklaget av jødene.
30Neste dag ville han få klarhet i hva jødene anklaget ham for. Han lot ham løse fra lenkene og befalte at yppersteprestene og hele Rådet skulle komme sammen. Så førte han Paulus ned og stilte ham fram for dem.
19Jeg sa: «Herre, de vet selv at jeg fengslet og slo dem som trodde på deg, rundt om i synagogene.»
5Han sa: De som har myndighet blant dere, får da reise ned sammen med meg; er det noe galt hos denne mannen, kan de føre sak mot ham.
40For vi er i fare for å bli anklaget for opprør på grunn av det som har skjedd i dag, siden det ikke finnes noen grunn vi kan legge frem for denne uroen. Da han hadde sagt dette, lot han forsamlingen gå.
39Paulus svarte: «Jeg er jøde, fra Tarsos i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.»
8og han befalte anklagerne hans å møte opp hos deg. Du vil selv, når du holder forhør, kunne få fullt kjennskap til alt dette som vi anklager ham for.
9Jødene sluttet seg også til anklagen og forsikret at det var slik.
10Da stattholderen ga tegn til at han kunne tale, svarte Paulus: Fordi jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år, forsvarer jeg meg desto mer frimodig.
14og sa til dem: Dere har brakt denne mannen til meg som en som forfører folket. Men se, jeg har forhørt ham i deres nærvær og ikke funnet ham skyldig i noe av det dere anklager ham for.
19Derfor, konge Agrippa, var jeg ikke ulydig mot det himmelske synet.
9Jeg selv mente at jeg måtte gjøre mye som var imot navnet Jesus fra Nasaret.